Arild Holta wrote:
Den absolutte fortvilelse
Når mennesker i sin store fortvilelse tar sitt liv, tyster samfunnet det ned.
Barn tar sine liv etter barnevernsovergrepene. Foreldre gjør det samme.
Etter incestbeskyldninger og annet i et subjektivt rettsvesen, tar mennesker sitt liv i grenseløs fortvilelse.
Jeg tror mennesker, og da barnevernerne spesielt, tar ofrenes selvmord som en bekreftelse på hvor svake, uverdige og hjelpetrengende ofrene var. Det bekrefter bare forutsetningen om at alle som kommer i kontakt med barnevernet er stakkarslige slyngplynter som ikke greier å stå oppreist ved egen hjelp og som bukker under.
Selvmord blir bekreftelse på anklager om psykisk sykdom, "umodenhet", uegnethet, rusmisbruk, you name it.
Selvmord er det endelige nederlaget, og det påføres mennesker av dem selv. Ironisk nok trenger mennesker som begår selvmord, virkelig hjelp, men hjelpen er der ikke. Det er derfor de begår selvmord. Det er da man må hjelpe seg selv, om man så må dra seg selv oppover i håret.
Dessverre er det nok mange som blir drevet til selvmord av barnevernet. Disse menneskene hører vi ikke noe om, for de tar sin historie med seg i graven.
Uansett bør ingen "oppmuntres" til å begå selvmord. Det er alltid håp. "Om jeg så går gjennom dødsskyggenes dal, så er Du med meg". Fritt fra Bibelen.