November
Forord
Etter at Lene ser meg og Kenneth tett sammen på røykerommet, jeg ligger meg mitt hode i hans fang i det hun dukker opp, blir vi forbudt å være alene sammen. De jakter etter oss begge og Kennet blir utskrevet fra all behandling på Solli. Det hele er latterlig.
Det er som om de totalt glemmer at vi er to voksne mennesker. Vi liker jo å være sammen. Han er den første som har fått meg til å le på mange måneder.
Jeg forstår at de tenker på eventuelt seksuelle følger av et forhold mellom oss. I og med at vi alt har hatt sex sammen når jeg har vært alene med Kennet i hans leilighet har de på en måte rett. Men jeg sier ingenting om det. Jeg tror heller ikke Kenneth har fortalt noe, så det er latterlig. De er mer opptatt av dette, enn av at jeg skal bli frisk fra depresjonen som utløste et selvmordsforsøk.
Jeg får fortsatt ikke sove mer enn en til to timer om natten. Våkner av det samme mareritt gang på gang. Jeg er bunnet til korset naken. Ukjente menn har sex med meg bakfra. Jeg blir straffet.
De informerer om trillofon piller kan hjelpe mot mareritt og hallusinasjonene som er en naturlig følge av manglende søvn, jeg tror medikamentene øker mine syner og gir meg følelsen av å leve utenfra kroppen. Jeg er oppgitt og fortvilet. Klarer ikke å nekte denne feilmedisinering. Innerst inne vet jeg at pillene aldri vil hjelpe, de får meg kun neddopet slik at jeg ikke lenger er i stand til å kommuniser med omverden. Jeg trenger inn i meg selv og beskytter meg med musikk på diskman mens jeg tegner og maler. Slik ungår jeg å ha kontakt med andre. Isolasjon er intet problem for meg etter 10 år som alenemor. Jeg har for lengst lært hvor onskapsfulle mennesker i den verden jeg befinner meg i er. Jeg ber mye til Den Hellige Ånd, og han lytter til mine tanker og bønn. Det er nok fortsatt det eneste som hjelper her. Men han ønsker ikke at jeg skal dø, det er fortsatt oppgaver jeg må fullføre. Jeg forstår at han ønsker å hente min sønn først, og jeg må bli igjen.
Barnevernet innkaller meg i et møte med fosterfamilen som nå skal fungere som ”avlastningshjem” (besøkshjem) for mine ”foreldre” som er fosterfamilie for min sønn. Barnevernskurator Grete Kvåle som nå på har tatt over (
Datatilsynet krevde sletting av fornavnet ) sin sak fordi familien barnevernet har funnet til (
Datatilsynet krevde sletting av fornavnet ) er private venner av Lise Sundal, skremmer meg. Når jeg ser på henne minner hun meg om en slange som snor seg om seg selv, totalt skruppløs. Hun ser ondskapsfull ut fordi hennes øyner skinner fanatisk. Hun prater også med en høy skrikende og falsk stemme på sammen måte som min mor, når hun lyver eller fornekter noe.
Jeg er svært dårlig psykisk, som følge av den onskapsfullhet som omgir meg og feilmedisineringen. Giften sprer seg i kroppen. Det er merkbart at jeg ikke får sove og jeg har hallsisunasjoner både med synsopplevelser og i hørselsopplevelser.
Dette kan også være forårsaket av anti psykotisk medisinering (trillofon) som jeg ikke tåler. Det er umulig å nekte denne medisineringen så lenge jeg er innlagt på ondskapens asyl under navnet Solli sykehus. Medikamenter er den eneste form for behandling man får her, også selv om den ikke har noen effekt, og forverrer min mulighet til å la kroppen og sjelen heale seg selv. Det er i øvrig åpenbart at medikamentene ikke blir benyttet for å hjelpe, men for å manipulere meg og fjerne min mulighet til å få kontroll i mitt eget liv.
(
Datatilsynet krevde sletting av fornavnet ) har fått beskjed om at han ikke kan flytte tlbake til meg og at han skal bli kjent med sin nye fosterfamile ved helgebesøk. Grethe Kvåle og Lise Sundal omtaler meg som om vi begge skulle værte mentalt tilbakestående. Gjentagende sier hun at dette er min vilje og det er derfor han må flytte fra sine besteforeldre, og ikke kan flytte hjem til meg fordi jeg aldri vil bli frisk.
Hun oppnår det hun ønsker. Jeg har aldri noensinne sett ham slik før. Han hater meg nå. Det vet jeg. Det føler jeg helt inn i mitt hjerte. Etter møte nekter han å se meg og han nekter å snakke med meg. Mine foreldre støtter ham selvfølgelig. Det er jeg som er gal, jeg er jo psykisk ustabil og farlig. En forferdelig menneske, det er hva jeg er. Ja og en dårlig mor. Det sier de riktig ofte til ham, helt til han tror det selv.
Han får også beskjed om at jeg ikke vil se ham, noe som selvfølgelig heller ikke er sant. Jeg er så dårlig etterpå at jeg blir helt motløs. Maktesløsheten ovenfor situasjonen fører til at jeg igjen begynner å planlegge å ta mitt eget liv. Smerten er utholdelig og jeg ønsker ikke lenger å leve. Døden fryker jeg ikke, jeg har fred med Den hellige ånd og vet at han vil ta i mot meg når jeg dør. Det er planlagt i alle detaljer. Jeg gir opp kampen.
Jeg mister all tro på at det nytter å kjempe seg tilbake til en normal tilværelse. Det er ingen ting å kjempe for lenger. I mitt hjerte vet jeg at jeg har mistet (
Datatilsynet krevde sletting av fornavnet ). Vårt forhold er for alltid ødelagt.
De gir meg valium oppå all den andre medisineringen de tvinger i meg. Nå er jeg helt neddopet. En fange i et skall av en kropp. Tankekjøret surrer, men jeg er ute avstand til å kommunisere overhodet.
Jeg fortsetter å male og lukker meg helt vekk. Sitter på røykerommet og maler. Kommuniserer kun overflatisk med de som sitter der, men har ikke tillitt til noen, verken personale eller pasienter. Alle er fordervet av onskap.
_________________
AMA
Skriver på en bokserie under tema "Når barnevernet dreper med loven i hånden"...
Internettside der saksdokumentasjon som benyttes oppdateres regelmessig:
http://www.freewebs.com/amasbvt/