Bv ble koblet inn i familien da jeg ble født (er eldste datteren), og der fikk mamma og pappa hjelp med barnehage til meg og etter hvert brødrene mine.
Jeg har tre brødre som er syke, de er moderat puh men vi er ikke sikre på diagnosen enda. Jeg fikk aldri noe ¨hjelp¨fra bv utenom barnehage (og takk gud for jeg slapp noe mer) men brødrene mine fikk støttekontakt, avlastning osv og det ble gitt en rekke hjelpetiltak i hjemmet i form av råd og veiledning, miljøhjelp og MASSE annet pga sykdommen til brødrene mine så var det ikke alltid mamma og pappa hadde tid til å ha det skinnende rent til en hver tid (de har ADHD som tilleggsdiagnose).

Da jeg var 17 skulle de prøve å overta omsorgen for brødrene mine i fylkedsnemden, men bv fikk ikke medhold og tapte der, men anket selvfølgelig og tapte i tingretten og. 3 mnd etter henla de saken til mamma og pappa (ganske misstenkelig ettersom de henlegger saken kort tid etter de selv mente det var ¨så galt at de skal prøve å overta omsorgen¨). Men uansett de var ute av bildet en god stund, fylkedsnemdaen og tingretten mente at det ikke var noen grunn til at bv var inne, for familien trengte ikke veiledning eller barnevernstiltak, men trengte derimot praktisk hjelp hjemme pga ryddingen).

Da jeg ble 19 ble jeg mor, bv kom inn igjen pga de hadde fått en bekymringsmelding om at pappa var voldelig og ruset seg (noe som overhode ikke stemmer) og siden jeg bodde hjemme så måtte de starte undersøkelse på meg og.. Senere i undersøkelsen fikk jeg vite at den som hadde skrevet bekymringsmeldingen var sikker på at sønnen min var pappa sin sønn og at jeg og pappa enten hadde hatt et seksuellt forhold eller at jeg var utsatt for overgrep men ikke turte å si noe... Jeg visste hvem det var når de fortalte det, jeg har et søskenbarn som er psykopat (etter min mening): http://www.rogalandsavis.no/nyheter/article1938146.ece ..
Men uansett, undersøkelsen gikk greit, var på konklusjonssamtale etter undersøkelsen og fikk tilbud om hjelpetiltak, men gjorde som foreldrene mine burde gjort for 20 år siden og takket nei. Har ikke fått bekreftelse på henleggelsen enda, men venter den når som helst nå.. Men det som irriterer meg er at de ikke hadde noe sakelig grunn til å tilby meg hjelpetiltak (i form av veiledning), argumentene deres var at jeg virket for tekninsk og gjorde alt riktig men de trodde jeg syntes morsrollen var unaturlig og så påpekte de at de syntes jeg reagerte unaturlig når de fortalte om at den som hadde skrevet bekymringsmeldingen mente at pappa hadde voldtatt meg eller at vi hadde et unaturlig far datter forhold.. Jeg holdt meg helt i ro da, det raste jo inni meg, var fælt å høre det men klarte å holde sinnet inni meg liksom.. Hadde jeg gjort slik jeg følte for å skjelle dem ut eller kjefte på dem hadde de nok ment jeg var agresiv og det hadde vel vært enda værre?

  
Jeg synes du er klarsynt og realistisk – du er sjelden! Hadde enda andre som utsettes for barnevernets vill-ledning og livs-ødelegging opptrådt som du, ville vi lettere kunne slått "hjelpe"apparatet tilbake og fått et bedre samfunn for alle.

Hilsen Marianne
  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

Du er en fornuftig jente,men så enkelt er det ikke som Marianne skånland sier her.Vi opptrådte ganske så rolig og avventende,men vi hadde ingen sjanse mot barnevernet,og heller ikke når de hadde bestemmt seg.Det er noe riv ruskende gale allerede i utdannelsen til de som jobber i barnevernet.Tror det starter allerede i videregående.Ønsker deg hell og lykke til

_________________
MAY-BRITT TYSNES

 
Det har May-Britt absolutt rett i. I den enkelte sak er man hjelpeløs og overlatt til tilfeldigheter. Det er derimot i det lengre perspektiv styrke i å gå sammen flere. Hvis alle gikk sammen om å si nei til tiltak, nei til å snakke med barnevernet, nei til å snakke med psykologene deres, nei til å godta at skolen vil velte ordinære skoleplager over på forhold i hjemmet og tilkalle barnevernet, nei til å fortelle dem om sine plager og problemer, nei til å be dem om penger eller ta imot penger og ytelser, nei til sine egne barn når de vil utdanne seg til psykologer og barnevernsarbeidere og miljøterapeuter, så ville det i adskillig grad sulte ut disse profesjonene og stoppe en del av deres nåværende atferd.
 

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

Ja,det er en god strategi,ved hjelp av våre erfaringer kan vi være med på å spre sannheten om systemets udugelighet,og hvordan det er å ha barna hos barnevernet.Deres mål er å fjerne det helt fra familien,det har vi erfart,og vi lever med det hver dag.Vi kjenner ikke lengre våre to minste døtre,på 16 år og 14 år.Barnevernet holder dem langt vekk fra oss,for de mislyktes med guttene våre,de hadde kontakt med oss ,og kom seg hjem.Bortsett fra Sigbjørn da som alle vet hvordan det gikk med.

_________________
MAY-BRITT TYSNES

En gutt på 20 åring fikk advarsel fra oss når han ville bli politi. Han sa nei til slutt til å bli det da han skjønte at politiet arresterer barn uten grunn for barnevernet og forfølger dem når de rømmer hjem til sine foreldre

  
Høres meget bra ut. Da har dere vært med åredde ham fra å være med på slik galskap. Dere har også bidratt til at han kan fortelle det videre til andre. Og jo flere som sier nei til å delta i familiesprengningene, desto større sannsynlighet for at noen barn blir reddet, selv hvis andre er med på å ta plassen til dem som sier nei.
  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net