Jeg overvar prøveforelesningen ved psykologisk institutt i dag. Det var en selsom opplevelse: forelesningen var meget svak. Man forventer mer av en doktoravhandling. Auditoriet var imidlertid fullt, og til stede var mange av sakkyndig-verstingene.
Utgangspunktet for Follo-modellen er barnefordelingssaker. Follo-modellen går kort fortalt ut på at man skal etterstrebe en slags forsoning, slik at man avstår fra å prøve saken sin for retten. Suksessen måles (i den grad man måler noe i det hele tatt) i antall saker hvor forhandlinger fører til avtaler og forlik, og det gis inntrykk av at partene da er forsonet og bortimot fornøyd. Tanken bak er at konflikter mellom foreldrene svekker deres omsorgsevne og evne til empati med den andre foreldren og barnet, fordi man gjerne føler seg krenket.
Follo-modellen utgjør selvfølgelig en risiko for rettssikkerheten, da det må være en foreldres rett å få prøvd saken sin. Og uansett er dette i realiteten enda mere mekling - etter den lovpålagte meklingen som alle som vil oppgi samlivet og som har barn sammen må gjennom. Har den tvungne meklingen ikke svart til forventningene, og hvorfor ikke heller evaluere hele meklingsordningen?
Jeg er ikke godt bevandret i barnefordelingssaker, så jeg kan ikke foreta ytterligere vurderinger av Follo-modellen i forhold til barneloven. Heller ikke kan jeg foreta vitenskapelig vurdering av Rønbecks doktorgradsprosjekt. Det kan imidlertid synes som om prosjektet er politisk styrt og bestilt, og at man derfor har senket kravene til vitenskapelig metode, etterprøvbarhet osv. Metodekrav synes å være byttet ut med Rønbecks egne selvforsikringer.
Sett fra mitt ståsted er det langt mer alvorlig at Follo-modellen tas i bruk i barnevernssaker. Foreldre skal etter Follo-modellen gjennom "forhandlinger" hvor de presses til å avstå fra å ta barnevernssaken sin til retten, men forsone seg med at man ikke har omsorgsevne jf.
”Konflikt og forsoning”. Foreldre skal tvinges til å forsone seg med at barn er tatt fra dem og plassert utenfor hjemmet. Slik var saken i eksemplet Rønbeck viste til: moren til en 4-åring måtte innse at hun ikke evnet å ta seg av barnet sitt.
Rønbeck hoppet totalt bukk over at styrkeforholdet mellom partene i barnevernssaker gjør det umulig å trekke slutninger og overføre forhold fra barnelovssaker til barnevernssaker. Eller mener han at også barnevernet skal "forsone seg" uten å fremme sak for nemnda/domstolene? Jeg tror nok ikke det. Follo-modellen utgjør en ytterligere svekkelse av foreldre opp mot staten. Det er åpenbart ikke nok for myndighetene at foreldre ikke selv kan fremme sak for nemnda, og at domstolene aller helst skal avvise barnevernssaker. Dette går fra galt til verre.
Hva enten saken handler om barnevern eller barnelov så synes den sakkyndiges rolle å være nokså uklar (det ble faktisk ikke redegjort for i det hele tatt). Og hvem av partene er det som skal "forsone seg" uten å få prøvd saken sin? Og på hvilket grunnlag? Hvordan vil den sakkyndige vurdere foreldre som ikke lar seg forhandle i senk, men som insisterer på å få fremme saken sin? Spørsmålene er flere enn svarene etter dagens prøveforelesning.
Oppløftende er det likevel at Rønbeck, nokså flåsete, refererte til "dem som skriver på nettet". Han har nok registrert Ole Texmos mange artikler (forsøk et Google-søk på "Knut Rønbeck"...).