|
LF-2005-185953
INSTANS: Frostating lagmannsrett - Dom.
DATO: 2006-06-06
PUBLISERT: LF-2005-185953
STIKKORD: Omsorgsovertakelse og samvær, barnevernloven § 4-12 første ledd bokstav a og d, og § 4-19
SAMMENDRAG: Omsorgsovertakelse for tre barn, hhv. ni, seks og knapt to år gamle, ble stadfestet. Tross omfattende hjelpetiltak var ikke omsorgen god nok. Barna inne i skjevutvikling. Samværsrett for mor under tilsyn
Henvisninger: lov-1992-07-17-100-§4-12 (Bvl § 4-12), lov-1992-07-17-100-§4-19 (Bvl § 4-19).
SAKSGANG: Trondheim tingrett TTRON-2005-44745 - Frostating lagmannsrett LF-2005-185953. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2006-1413-U.
PARTER: A (advokatfullmektig Synnøve Slaatsveen) mot Trondheim kommune (advokat Sverre Bernt Schistad).
FORFATTER: Lagdommer Sissel Endresen, lagdommer Kari Lynne, ekstraordinær lagdommer Turid Aslaug Skaar. Fagkyndige meddommere: Psykolog Arne Ytterhus, psykologspesialist Laila Eriksen Østbø, lærer Harald Dittrich, konsulent Tove Anita Lindseth.
Henvisninger i teksten: lov-1915-08-13-6-§148 (Tvml § 148), lov-1915-08-13-6-§153 (Tvml § 153), lov-1992-07-17-100-§4-17 (Bvl § 4-17), lov-1992-07-17-100-§4-1 (Bvl § 4-1), lov-1992-07-17-100-§6-3 (Bvl § 6-3), lov-1999-05-21-30-emkn-a8 (Menneskerettslov EMKN A8)
Avgjørelser
Saken gjelder overprøving av vedtak om omsorgsovertakelse, jf. barnevernloven § 4-12, og samvær, jf. barnevernloven § 4-19.
A er født *.*.1974. Hun har tre barn, B, født *.*.1996, C, født *.*.1999 og D, født *.*.2004. Bs far er E, D far er F, mens det ikke er opplyst hvem Cs far er. A og F bodde sammen noen tid forut for Ds fødsel, men har flyttet fra hverandre i ettertid.
Da B ble født iverksatte barnevernet hjelpetiltak overfor A, bl.a. med veiledning, og det ble opprettet en ansvarsgruppe. Saken ble henlagt i desember 1997 da A mente at det ikke var behov for ytterligere tiltak. Da hun ble gravid med C, ble det på bakgrunn av bekymringsmelding fra barnehagen hvor B gikk, iverksatt veiledning (Marte Meo) på ny. Det ble også opprettet besøkshjem for B. Ytterligere tiltak ble iverksatt etter at C var født, etter hvert for begge barna. B ble også utredet på grunn av dårlig språkutvikling og adferdsproblemer. I 2002 meldte barnehagen bekymring for C. Det var rapportert vansker i lekesituasjonen og raserianfall hjemme og i barnehagen.
Høsten 2002, da B var begynt på skolen, ble det rapportert om økte problemer og behov for økt avlastning i hjemmet. Cs problemer var også tiltakende.
Forut for Ds fødsel ble det etablert samarbeid mellom helsestasjonen og barneverntjenesten. Etter fødselen ble det iverksatt veiledning i hjemmet. Barneverntjenesten vurderte det etter hvert slik at foreldrene ikke nyttiggjorde seg dette, og barnet ble vurdert å ha en uheldig utvikling i det han regrederte. På denne bakgrunn ble D midlertidig plassert utenfor hjemmet ved vedtak av 29. november 2004, senere stadfestet av fylkesnemnda ved vedtak av 21. desember 2004. Den 10. januar 2005 fremmet barneverntjenesten sak om omsorgsovertakelse overfor alle tre guttene.
Fylkesnemnda for sosiale saker i Sør- og Nord-Trøndelag fattet vedtak om omsorgsovertakelse m v den 16. mars 2005. Vedtaket har slik slutning:
1. Omsorgen for B, født *.*.96, C, født *.*.99 og D, født *.*.04 overtas av Trondheim kommune.
2. B, C og D plasseres i godkjent fosterhjem.
3. Samvær mellom A og hennes barn B og C fastsettes til 8 ganger pr. år.
4. Samvær mellom A og F og deres sønn D fastsettes til 4 ganger pr. år.
5. F skal betale oppfostringsbidrag til D med kr 750,- pr. mnd. Beløpet kan indeksreguleres etter reglene i barneloven.
F har gjort partsrettigheter gjeldende for fylkesnemnda og for tingretten. E har ikke ønsket å gjøre partsrettigheter gjeldende.
Fylkesnemndas vedtak ble ved stevning av 1. april 2005 brakt inn for Trondheim tingrett. Samtidig ble det begjært utsatt iverksettelse for den del av avgjørelsen som omfattet B og C. Flyttingen av guttene ble utsatt inntil tingrettens avgjørelse om utsatt iverksettelse forelå. Tingretten tok ikke kravet til følge, og barna ble flyttet 11. april 2005.
B ble flyttet til et beredskapshjem i X. I januar 2006 ble han etter flyttevedtak plassert i barneverninstitusjonen Y, hvor han fortsatt bor. Hans adferds- og tilpasningsproblemer ble ansett så betydelige at selv et forsterket fosterhjemstilbud ikke strakk til.
C ble først flyttet til sitt tidligere besøkshjem, men måtte flyttes derfra da fostermoren ble alvorlig syk. Han ble derfor 10. juni 2005 flyttet til Z barneverninstitusjon, hvor han fortsatt bor. Han skal etter planen plasseres i fosterhjem løpet av juni måned 2006.
D ble plassert i fosterhjem umiddelbart etter omsorgsovertakelsen, hvor han fortsatt bor.
Trondheim tingrett avsa 28. oktober 2005 dom med slik domsslutning:
1. Fylkesnemnda for sosiale saker Sør- og Nord-Trøndelag sitt vedtak 16. mars 2005, punkt 1, 2 og 5 fastholdes.
2. A skal ha rett til samvær med B, født *.*.96, og C, født *.*.99, minimum 6 - seks - ganger i året à 3 - tre - timer. Trondheim kommune skal ha adgang til å føre tilsyn under samværene.
3. A gis rett til samvær med D minimum 4 - fire - ganger i året à 2 - to - timer.
4. F gis rett til samvær med D minimum 4 - fire - ganger i året à 2 - to - timer.
A har i rett tid anket dommen. Anken gjelder bevisvurderingen og lovanvendelsen. F har ikke anket dommen, men har ved sin prosessfullmektig meddelt at han ønsker å gjøre partsrettigheter gjeldende.
Ankeforhandling ble holdt i Trondheim 2.-5. mai 2006. Begge parter møtte og avga forklaring. Det ble hørt 17 vitner og to sakkyndige og for øvrig foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
A har i det vesentlige anført:
Tingrettens avgjørelse er basert på feil bevisbedømmelse og feil lovanvendelse.
Barn skal som utgangspunkt vokse opp hos sine biologiske foreldre. Dersom det offentlige skal frata A omsorgen, må det påvises at hennes omsorg for barna ikke tilfredsstiller minstekravet. Selv om så ikke er tilfelle, skal omsorgen ikke overtas dersom manglene kan avhjelpes ved at det settes inn tiltak i hjemme. Dessuten må den omsorg som det offentlige kan tilby være vesentlig bedre enn den omsorg foreldrene kan gi.
Omsorgsovertakelsen bygger på en uriktig vurdering av As omsorgsevne og muligheten for å avhjelpe eventuelle mangler ved hjelpetiltak. De foreliggende forhold gir ikke grunnlag for å ta omsorgen fra moren. Vurderingen av « barnets beste » er ikke tilstrekkelig nyansert. Tingretten synes å bygge på en observasjon om at barna vil få det bedre etter omsorgsovertakelsen. Dette er ikke tilstrekkelig. Vilkårene er strenge, og det må også legges vekt på hvilken plassering barna får, jf. Rt-1999-1883. Det kreves en viss grad av sikkerhet for at barnas utvikling på sikt vil bli best etter en omsorgsovertakelse, jf. Rt-2004-999.
For så vidt gjelder D er det ikke ført bevis for at han var utsatt for omsorgssvikt, og var inne i en skjevutvikling. Han ble ikke utredet forut for omsorgsovertakelsen, slik at det kunne utlukkes at han hadde medisinske plager som kunne være årsaken til at han var uopplagt. Det vises til at han kom seg overraskende fort da han kom i fosterhjem. Saksgangen tilfredsstiller ikke de nødvendige krav til rettssikkerhet som må kreves etter EMK. Omsorgsovertakelsen skjedde uten forutgående varsel, slik at A ikke fikk rådført seg med advokat. Hun hadde ingen bistand for å sørge for en alternativ vurdering. Det var heller ikke iverksatt særlige hjelpetiltak for D på forhånd. Det er et særlig dramatisk inngrep å fjerne en baby fra mor, med de skadevirkningene dette har i utviklingen av forholdet mellom mor og barn. Dette stiller strenge krav til bevisene, og det er kommunen som har bevisbyrden.
Den offentlige omsorgen for de to eldste guttene har så langt ikke vært vellykket, og ingen av dem har etablert tilknytning til nye omsorgspersoner. Begge bor pr. i dag i institusjon. C skal nå flyttes, og dette blir hans tredje miljøskifte i løpet av ett år.
C er en ressurssterk og velfungerende gutt, men har hatt problemer med å mestre sitt sinne.
B har hatt adferdsproblemer i barnehage og på skole, generelle lærevansker og sosiale vansker i forhold til jevnaldrende. Dette er til dels medfødt. Det er nå mistanke om at han kan ha vært utsatt for seksuelle overgrep. Retten har ikke vurdert hvilken virkning dette vil ha for hans adferd. Han har ikke hatt adferdsproblemer hjemme. B har i dag ingen nære omsorgspersoner. Ytterligere flytting til en fremmed omsorgsbase vil skape problemer for han. Samtidig er det ikke en tilfredsstillende omsorgssituasjon om han skal bli boende på institusjon.
Tingretten har heller ikke vurdert konsekvensene av en ny flytting opp mot prinsippet om barnas beste.
Det er ikke ført bevis for at barna har svak og utrygg tilknytning til sin mor. Bs uttalelse om hvor han vil bo må ses på bakgrunn av at han sannsynligvis har vært utsatt for overgrep i nærmiljøet. Det kan være befriende for han å bo langt unna. Det kan uansett ikke legges avgjørende vekt på barnas uttalelser, da det må tas hensyn til den påvirkning som de er utsatt for i nåværende omsorgssituasjon, og usikkerheten som råder mht til deres fremtidige tilværelse.
As omsorgsevne er forbedret, og må anses forsvarlig etter barnevernloven § 4-12. Hun skal nå flytte i tomannsbolig sammen med sine foreldre, og dette vil styrke nettverket rundt henne. Hun er i stand til å gi barna forsvarlig omsorg, og da skal omsorgen ikke tas fra henne.
Tingretten har i liten grad vurdert hvilke skadevirkninger adskillelsen fra moren vil få for barna. Særlig B er preget av angst og uttrygghet, og har et spesielt behov for morens kjærlighet. A har vist barna omsorg og kjærlighet, og også i praksis tilrettelagt for deres utvikling.
Det er hittil ikke iverksatt tilstrekkelige hjelpetiltak. Høyesterett har stilt strengere krav til hjelpetiltak enn det tingretten har gjort. Det kan ikke forstås som et vilkår etter barnevernloven § 4-12 at hjelpetiltak skal gi endring i omsorgsevnen for at omsorgsovertakelse skal kunne avverges. Hjelpetiltak skal kunne kompensere for eventuelle mangler slik at omsorgsituasjonen for barna blir god nok. Det vil være tale om til dels omfattende tiltak, og kommunen må ta utfordringen med å få til et godt samarbeide, jf. Rt-1999-1883. A må gis veiledning slik at hun kan takle barna etter hvert som de vokser til. Dersom slike tiltak kan hindre omsorgsovertakelse, har hun krav på dette til barna blir voksne. Slike tiltak er ikke vurdert.
Det bestrides at alle adekvate hjelpetiltak er iverksatt. Barnehageplass og SFO kan ikke regnes som slike, dette har A selv i all hovedsak betalt. Besøkshjem er heller ikke et spesielt tilrettelagt tiltak. De øvrige tiltak, veiledning i form av Marte-Meo og Webster-Stratton, er bare iverksatt over kortere perioder, og sistnevnte bare overfor B. A har bedt om hjelp for C, men ikke fått det. Det er uriktig at hun ikke har nyttiggjort seg hjelpetiltakene. Hun er klar over at hun har et hjelpebehov, og har vært flink til å be om råd og bistand.
Det må foretas en konkret vurdering av omsorgsspørsmålet for hvert enkelt av barna. Om lagmannsretten kommer til at A ikke har tilstrekkelig omsorgsevne for å ivareta alle barna, må retten vurdere om hun vil kunne ivareta ett eller to av dem.
For det tilfelle at lagmannsretten finner at omsorgsovertakelsen skal opprettholdes, mener A at retten tar feil når det er lagt til grunn at plasseringen blir langvarig.
De to eldste har etablert et forhold til moren som må ivaretas. D har krav på å bli kjent med sin mor. Dersom A med tiden blir i stand til å ta vare på barna selv, må samværet innebære en kontakt som gjør tilbakeføring mulig.
De samvær som til nå er gjennomført har vært vellykket. Det samværet tingretten har fastsatt er altfor begrenset, og må derfor utvides. For B som er plassert i institusjon vil uansett ikke et samvær med mor skape problemer for hans tilpasning. Forholdet mellom moren og barna må ivaretas. Det må vurderes om et hyppigere samvær vil skape trygghet for guttene i den nye tilværelsen. Retten har fastsatt et minimumssamvær. Det riktige vil være å ta utgangspunkt i det samvær som på domstidspunktet anses å være til barnas beste.
Det er ikke grunnlag for tilsyn under samværene. As reaksjoner under samværene må ses på bakgrunn av måten omsorgsovertakelsen skjedde på. Det avgjørende for tilsyn er om det er grunn for veiledning. Det er ikke behov for kontroll. Det må uansett vurderes om tilsyn bare skal gjelde i en overgangsfase.
A har nedlagt slik påstand:
1. Fylkesnemndas vedtak av 16.03.05 oppheves.
2. Subsidiært: A får samvær med barna etter rettens skjønn, uten tilsyn.
Som privat part har F i det vesentlige anført:
Han støtter As krav om at omsorgen for D tilbakeføres til henne.
Selv om han ikke har anket, må han ha krav på at lagmannsretten behandler spørsmålet om samvær også for hans del. Dagens samvær med D er for lite. Det er fastsatt fire samvær à to timer, og dette er ikke tilstrekkelig for at han skal etablere et godt forhold til sin sønn. Det hefter ikke negative forhold ved F som tilsier at samværet må begrenses. Han har hatt og har fortsatt et godt samarbeid med fosterhjemmet og barneverntjenesten. Det foreligger heller ikke negative observasjoner i forbindelse med utøvelsen av samværet med D. F anfører derfor at han bør ha et samvær på minimum seks ganger pr. år, og at dette må utvides i tid.
F har nedlagt slik påstand:
1. Fylkesnemndas vedtak oppheves.
2. Trondheim tingrett sin dom vedrørende fars samværsordning oppheves.
3. F skal ha et minimumssamvær med D på 6 ganger pr. år à 6 timer.
Trondheim kommune har i det vesentlige anført:
Tingrettens dom er riktig og må stadfestes.
Vilkårene for omsorgsovertakelse etter barnevernloven § 4-12 første ledd bokstav a er oppfylt. Det foreligger alvorlig omsorgssvikt. Den mangelfulle omsorgen refererer seg både til den personlige kontakt og tryggheten barna trenger. Det er også overveiende sannsynlig at barnas helse og utvikling vil bli skadelidende dersom de fortsatt skal være under As omsorg, jf. barnevernloven § 4-12 første ledd bokstav d.
Alle tre barna har vært utsatt for alvorlig omsorgssvikt mens de bodde sammen med sin mor. Barna har fått en skjevutvikling, og de er derfor særlig sårbare. Dette gjelder spesielt de to eldste, som har med seg en sårbarhet og har spesielle omsorgsbehov.
Bruk av ytterligere hjelpetiltak anses nytteløst. A innser ikke at det er behov for hjelpetiltak, og hun har begrenset evne til endring. Det er iverksatt en rekke hjelpetiltak som ikke har vært tilstrekkelige. Omsorgsovertakelse er hensiktsmessig, nødvendig og til beste for alle tre barna. Det vises til samstemte vurderinger av fylkesnemnd, tingrett og de to sakkyndige. Barna har vist en positiv utvikling etter at de kom under kommunens omsorg.
De mangler som foreligger hos A innebærer at hun ikke makter omsorgen for noen av dem.
Samværsomfanget for A bør være i samsvar med tingrettens dom. Samvær må fastsettes ut fra den premiss at det er tale om en langvarig omsorgsovertakelse.
Samværet som tingretten har fastsatt ivaretar de to eldste barnas behov for kontakt med sin mor. For D har tingretten fastsatt et samvær som sikrer at han har kunnskap om sine foreldre, og slik at foreldrenes rettigheter i henhold til EMK artikkel 8 er ivaretatt.
Det må legges til grunn at samvær mellom A og de eldste barna har vært vanskelig for barna. De har hatt sterke reaksjoner etter samvær, kanskje særlig på grunn av morens følelsesutbrudd under samværene, og uheldig påvirkning. Det må derfor fortsatt være samvær under tilsyn, slik tingretten har bestemt.
For Fs vedkommende er det samvær tingretten har fastsatt tilstrekkelig.
Trondheim kommune har nedlagt slik påstand:
1. Tingrettens dom stadfestes.
2. Lagmannsrettens dom om samværsrett mellom A og barna B og C gis foregrepet tvangskraft.
Lagmannsretten skal bemerke:
Saken omfatter i alt tre barn. Spørsmål om omsorgsovertakelse behandles for alle barna under ett, dog slik at retten vil ta stilling til omsorgsspørsmålet for hvert enkelt barn.
Utgangspunktet i norsk rett er at barn skal vokse opp hos sine biologiske foreldre. Det skal særlige og tungtveiende grunner til for at omsorgsovertakelse kan skje. Etter barnevernloven § 4-12 kan omsorgen overtas blant annet dersom det er alvorlige mangler ved den daglige omsorg, og/eller dersom barnet ikke får den personlige kontakt og trygghet som er nødvendig i forhold til barnets alder og utvikling. Omsorgsovertakelse kan også skje dersom det er sannsynlighetsovervekt for at barnets helse og utvikling kan bli alvorlig skadet fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet. Det vises til § 4-12 bokstav a og d.
Omsorgsovertakelse skal ikke skje dersom manglene ved omsorgen kan avhjelpes ved å iverksette tiltak, jf. § 4-12 annet ledd.
Iverksatte hjelpetiltak.
Allerede fra B ble født har barneverntjenesten iverksatt tiltak overfor hjemmet, både økonomisk og som konkret oppfølging, veiledning, og avlastning. I en periode, fra begynnelsen av 1997 ble det etablert ansvarsgruppe, og iverksatt Marte Meoveiledning, og støtte til barnehageplass. Tiltakene ble avsluttet høsten 1997, da A mente det ikke lenger var behov for det. Marte-Meoveiledningen startet opp igjen i mai 1999, med hjemmebasert veiledning. Fra høsten 1999 fikk B besøkshjem, til å begynne med en helg i måneden, en ordning som ble videreført, og senere utvidet i 2004. Det ble etablert ansvarsgruppe, og iverksatt råd og veiledning.
Fra skolealder ble det sørget for plass i SFO. I 2003 ble det via Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling ved St. Olavs hospital iverksatt et særlig opplegg for B og moren ved spesialteamet Webster-Stratton. I 2004 hadde B støttekontakt i en firemånedersperiode, og det ble gjennomført jevnlige hjemmebesøk. Både i barnehage og på skole ble det iverksatt særlige opplæringstiltak overfor B.
Overfor C ble det i en ettårsperiode iverksatt veiledning med Marte-Meo. A og C deltok i mor- og barngruppe, og fra høsten 2003 ble barnehage betalt. Det ble videre etablert besøkshjem, og gitt råd og veiledning.
I forbindelse med Ds fødsel ble det etablert et særlig opplegg. Barneverntjenesten ønsket at A skulle ta opphold på XY Familiesenter, noe hun ikke ønsket. Det ble derfor iverksatt et opplegg hvor blant annet to helsesøstre skiftvis fulgte opp A i hjemmet. Fra august 2004 startet dessuten XY Familiesenter et veiledningsprogram overfor foreldrene, med ukentlige besøk over to timer, over en tremånedersperiode.
B.
Det eldste barnet, B, er en gutt på knappe ti år. A har hele tiden hatt omsorgen alene for han. Det ble tidlig rapportert bekymring knyttet til Bs utvikling. Det er påvist epilepsi av mild grad. Han har generelle lærevansker.
B har hatt en aggressiv og avvikende adferd helt fra barnehagealder, til tross for de tiltak som ble satt i verk, med veiledning i hjemmet, særlig oppfølging i barnehagen og senere på skolen. Han har også etter hvert vist en seksualisert adferd, både overfor voksne og barn. Han utviklet enurese og encoprese, uten at dette med sikkerhet kan tilbakeføres til medisinske forhold. Dette problemet har avtatt etter omsorgsovertakelsen, men er fortsatt til stede.
B er forsinket i sin utvikling, faglig, sosialt og følelsesmessig sett. Etter omsorgsovertakelsen ble han overført i beredskapshjem, som i realiteten fikk rolle som fosterhjem. Det ble iverksatt særlige tiltak i skolen, da B ikke fungerte i vanlig klasse. Han viste seg vanskelig å styre og det ble iverksatt avlastning i institusjonen Y.
Etter hvert viste det seg at Bs problemer var av en art og et omfang at selv et forsterket fosterhjem ikke kunne hanskes med ham. Det ble derfor fattet flyttevedtak, jf. barnevernloven § 4-17, og han ble overført til barneverninstitusjonen Y fra januar 2006.
B har overfor fostermoren forklart at han har vært utsatt for seksuelle overgrep i nærmiljøet, men har i dommeravhør nektet å forklare seg om dette. Saken er derfor henlagt. Dersom slike overgrep har funnet sted, må dette antas å forsterke Bs problemer. Dette kan imidlertid etter lagmannsrettens oppfatning ikke forklare de sammensatte adferdsavvik og følelsesmessige problemer B sliter med og som ble rapportert før de angivelige overgrep skal ha funnet sted. Eventuelle overgrep B har vært utsatt for forsterker dessuten hans behov for særlig tilrettelagt omsorg.
B har nå kontinuerlig oppfølging av voksne i et tett og lite miljø, hvor det bor to andre barn. Han har et tilrettelagt opplegg på skolen, og har gradvis blitt tryggere, selv om han vil være avhengig av spesiell tilretteleggelse og tett oppfølging i lang tid fremover.
Psykolog Oddmar Iversen, og fagpersoner ved Y, har beskrevet B som en gutt med særlig store omsorgsbehov, noe som stiller meget store krav til dem som skal ivareta hans daglige omsorg.
C.
C fyller sju år i juni. Han er beskrevet som oppvakt, en gutt med humør og gode ressurser. Da han begynte i barnehage viste det seg at han ikke mestret samspillet med andre barn. Han var fysisk og verbalt utagerende, særlig ved grensesetting, og slo og sparket både voksne og barn. Også hjemme opplevdes C, i motsetning til B, som vanskelig å mestre. Han er oppfattet som sårbar og trist.
Etter omsorgsovertakelsen bodde C i fosterhjem hos besøksmoren, men måtte flytte fordi hun ble alvorlig syk. Han har siden vært på Z barnhjem, men skal plasseres i fosterhjem i juni. Han er etter det opplyste inne i en god utvikling.
C er av den sakkyndige beskrevet å ha alvorlige emosjonelle vansker og tilpasningsvansker, men har ikke tegn på skjevutvikling verken motorisk, intellektuelt eller kognitivt. Den sakkyndige har uttalt at Cs følelsesmessige problemer innebærer at han har spesielle omsorgsbehov.
D.
D var vel fem måneder gammel da omsorgsovertakelsen skjedde. Han er nå et velfungerende barn på knappe to år, med normal utvikling, både intellektuelt og følelsesmessig. Til tross for et omfattende veiledningsprogram viste D allerede ved firemånedersalder alvorlige tegn på skjevutvikling. Han ble beskrevet som mimikkfattig, lite spenstig, alvorlig og stille. Allerede kort tid etter omsorgsovertakelsen viste han etter det opplyste en positiv utvikling.
Barnas omsorgsbehov.
Lagmannsretten finner det utvilsomt at de to eldste barna har et spesielt omsorgbehov. Det er etter bevisføringen ikke grunn til å betvile de beskrivelser og vurderinger som foreligger fra helsepersonell, skole, sakkyndige, fylkesnemnd og tidligere rettsinstans mht barnas fungering, særlige behov, og utvikling før og etter omsorgsovertakelsen. Skjevutviklingen og påfølgende spesielle behov er meget godt dokumentert hva angår de to eldste barna. Lagmannsretten anser det klart at også D allerede som spedbarn var i faresonen, og viste tegn på regredering og til dels syntes å ha gitt opp. Filmopptak fra veiledningen overfor foreldrene er en klar indikasjon på dette. Da omsorgsovertakelsen skjedde på et så vidt tidlig tidspunkt i hans liv, synes Ds behov å kunne fylles gjennom vanlig god omsorg innenfor trygge rammer.
De to eldste barna har uttalt seg om omsorgsspørsmålet, jf. barnevernloven § 6-3. For tingretten og lagmannsretten ble barnas talsperson for fylkesnemnda oppnevnt som sakkyndig for å innhente barnas syn og gi sin vurdering av dette. Som det fremgår av tingrettens dom var B da innstilt på å bli boende i beredskapshjemmet, mens C ønsket å flytte hjem.
Bs situasjon er nå endret, i og med at han er flyttet til barneverninstitusjon. Hans uttalelser om hvor han ønsker å bo er ikke helt klare, men han har sagt at det går ikke å bo sammen med moren, fordi han bråker for mye. Han ønsker å bo på en gård.
C er i ferd med å flytte i fosterhjem på Æ, og har i den forbindelse hatt en del besøk hos den kommende fosterfamilien. Han er nå tydelig på at han ikke ønsker å bo hos mor, og han gleder seg til å komme til fosterforeldrene. Han har uttalt at han tidligere ønsket å bo hos mor fordi han der fikk viljen sin, men at dette nå ikke er så viktig for han.
Lagmannsretten bemerker at barnas oppfatning skal tillegges vekt, alt etter alder og modenhet. Slik barnas uttalelser foreligger, vil omsorgsovertakelse uansett ikke være i strid med deres uttalte ønske.
As omsorgsevne.
A er en kvinne på 32 år. Hun er oppvokst i Trondheim, hos biologiske foreldre, og har en eldre søster. Som 13-åring fikk hun diagnosen epilepsi. På ungdomsskolen var hun under utredning på grunn av generelle lærevansker, og på evneprøve skåret hun under nedre del av normalområdet. Hun ble tatt opp på videregående skole på særskilt grunnlag, og har gjennomført grunnkurs i søm samt kokk og servitør, og har gått et år på folkehøyskole. Pr. i dag er hun under yrkesrettet attføring, og arbeider på Ø.
A har bodd alene, i egen leilighet, etter at barna ble født. I 2002 flyttet F inn hos henne. Dette forholdet er nå opphørt. Etter omsorgsovertakelsen har hun sammen med sine foreldre besluttet å flytte til Å, hvor de er i ferd med å bygge en vertikaldelt tomannsbolig. A har uttalt at hun regner med å få butikkarbeid på Å.
As omsorgsevne var gjenstand for utredning både i forbindelse med fylkesnemndas behandling og forut for tingretten. Psykolog Kjell Røsdal har i den forbindelse bl.a. uttalt:
« Mor oppfattes som en person som er samarbeidsvillig og forsøker å gjøre sitt beste, men som i begrenset grad er i stand til å nyttiggjøre seg den hjelpen som blir gitt. .... Spriket mellom barnas omsorgsbehov og mors omsorgsevne er økende, og vurderes å øke ytterligere etter hvert som tiden går og barna vokser til. ...
Det er ikke mors samarbeidsvilje som er problemet, men hennes manglende personlige forutsetninger for omsorg - og hun er ikke å bebreide for at hun ikke mestrer omsorgen for sine barn. ...
I samtalene med den sakkyndige gir hun uttrykk for at hun ikke skjønner at barna har vansker, og at hun heller ikke skjønner noe av hvorfor det fremmes forslag om omsorgsovertakelse. Hvis dette er uttrykk for hennes oppfatning av realitetene, tross årelang forsøk på bevisstgjøring fra hjelpeapparatet, tilsier dette at forutsetningene for å hjelpe henne blir svært dårlige.
Hun oppfattes til dels som ansvarsfraskrivende i og med at hun forklarer vanskene med forhold som ligger utenfor henne selv. Imidlertid synes dette å bunne i manglende forståelse for årsakssammenhenger, og ikke bare som en form for psykisk forsvar. Hun er konkret i sin måte å tenke på, og legger for dagen liten evne til resonnering og refleksjon. ...
Hennes endringspotensiale vurderes så pass begrenset at det er urealistisk å forvente en utvikling som muliggjør at hun kan beherske en så krevende omsorgsrolle som hun nå har, og ikke minst vil få med de tre barna i årene fremover - hvorav minst to barn som på ulike vis har spesielle omsorgsbehov. »
Ovennevnte er i store trekk sammenfallende med de synspunktene som den rettsoppnevnte sakkyndige for tingretten, psykolog Oddmar Iversen, har gitt uttrykk for. Han uttalte i sin skriftlige redegjørelse for tingretten bl.a. følgende:
« Etter en helhetsvurdering er det min konklusjon at mors generelle omsorgsevne har alvorlige mangler når det gjelder hennes mulighet for å gi barna den nærhet og trygghet de har behov for. Hun mangler personlige forutsetninger som grunnleggende dialogferdigheter og relasjonskompetanse, hun har manglende forståelse for de behov barna har, og er ikke i stand til å tilfredsstille deres behov for stimulering, grensesetting og rutiner i hverdagen og en forutsigbar og trygg tilværelse. »
Psykolog Iversen konkluderte med at mors generelle omsorgsevne ikke var god nok, og at hun ikke var i stand til å gi barna forsvarlig omsorg. I sin forklaring for lagmannsretten fastholdt han denne konklusjonen.
Slik A har fremstått overfor lagmannsretten, har de sakkyndiges bilde av henne blitt bekreftet. Hun synes lite i stand til å ta inn over seg de alvorlige problemene de to eldste barna sliter med, og som i betydelig grad må tilbakeføres til at omsorgen ikke har vært god nok. Hun virker bagatelliserende, og synes å ha liten innsikt i hvilket omsorgsbehov barna har.
A synes, isolert sett, å ha oppfylt barnas behov for mat og klær, og til dels også annen praktisk tilretteleggelse. Hun har derimot ikke maktet å sette grenser og være en nær og trygg omsorgsperson for noen av barna. Slik lagmannsretten ser det skyldes ikke dette manglende vilje eller manglende opptatthet av barna og deres behov. Som de sakkyndige påpeker beror dette etter all sannsynlighet på en manglende evne til å ivareta barnas behov, både for grensesetting og trygge følelsesmessige relasjoner.
A er lite konkret i sin beskrivelse av hvordan hun ser for seg en tilværelse med omsorgen for ett eller flere av barna. Hun mener at hun trenger hjelp, og ser for seg bistand ved at en person kan komme hjem til henne og gi veiledning. Lagmannsretten kan ikke se at dette vil avhjelpe hennes mangler som omsorgsperson. Det er som nevnt satt i verk en rekke tiltak, både veiledning i hjemmet, ansvarsgruppe, barnehageplass og besøkshjem, uten at dette har kunnet forhindre skjevutvikling. Særlig i forhold til det to eldste barna er dette tydelig. Da D ble født ble det også satt inn tiltak. Til tross for intensiv veiledning og oppfølging i hjemmet, klarte ikke foreldrene omsorgsoppgaven.
A har anført at hun ikke har hatt flere hjelpetiltak enn vanlig for foreldre i hennes situasjon. Dette er ikke lagmannsretten enig i. Familien er over en tiårsperiode fulgt tett opp, og adekvate tiltak er fortløpende iverksatt.
Slik lagmannsretten ser det er det ikke mulig å iverksette slike hjelpetiltak at A blir i stand til å ivareta omsorgen. Hun har allerede gjennom flere år mottatt omfattende råd og veiledning og øvrige hjelpetiltak, uten at dette har kunnet forhindre omsorgssvikt.
Heller ikke det forhold at A nå skal flytte i tomannsbolig på Å sammen med sine foreldre vil etter lagmannsrettens oppfatning kunne ivareta barnas omsorgsbehov. Det vises til at de to eldste har behov for en spesielt tilrettelagt omsorg. For D vedkommende vises til at han har behov for en trygg og stabil omsorg i lang tid fremover. As foreldre er pensjonister, begge er godt over 60 år og det vil være begrenset hvor lenge de vil kunne aktivt bistå henne, for å avhjelpe manglene ved hennes omsorgsevne.
Sammenfattende vurderinger og konklusjon.
Lagmannsretten finner følgelig at det foreligger slike alvorlige mangler ved den daglige omsorgen, særlig i forhold til barnas behov for trygghet og kontakt, at det er grunnlag for omsorgsovertakelse, jf. barnevernloven § 4-12 første ledd bokstav a. På samme måte som tingretten finner lagmannsretten at også vilkårene i bokstav d er til stede. Det antas lite tvilsomt at den skjevutviklingen som er tydelig hos C klart kan føres tilbake til en sviktende omsorg hos A. Det samme gjelder for Ds vedkommende. For Bs vedkommende har omsorgssvikten i alle fall forsterket hans konstitusjonelle problemer. Dersom barna skulle flytte tilbake, må det antas at de emosjonelle problemene hos de to eldste i alle fall vil forsterkes. For Ds vedkommende vil det etter all sannsynlighet medføre en ny skjevutvikling, til tross for hans positive utvikling i dag. Som det fremgår, vil ikke Cs mangler kunne avhjelpes ved at det iverksettes tiltak, jf. barnevernloven § 4-12 annet ledd.
Lagmannsretten har vurdert om A kan ivareta omsorgen for ett eller to av barna, selv om hun ikke kan ha omsorgen for alle. Retten er kommet til at As omsorgsevne uansett ikke er tilstrekkelig. De mangler som hefter ved hennes omsorgsevne vil manifestere seg i omsorgsrollen uansett om det er tale om å ivareta bare ett av barna.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse blir å stadfeste. Fylkesnemnda vedtok også at alle tre barna skulle plasseres i fosterhjem. Etter dette er det i forhold til B fattet flyttevedtak i medhold av barnevernloven § 4-17, plassering i barneverninstitusjon. Dette vedtaket er ikke påklaget til fylkesnemnda. Det er uansett ikke opp til retten å ta stilling til den konkrete plassering. Lagmannsretten stadfester etter dette fylkesnemndas vedtak for så vidt gjelder selve omsorgsovertakelsen.
Spørsmål om samvær mellom A og barna.
Etter barnevernloven § 4-19 har barn og foreldre som utgangspunkt rett til samvær med hverandre. I Rt-1998-787 har Høyesterett bl.a. uttalt at lovens utgangspunkt innebærer at en varig eller langsiktig omsorgsovertakelse ikke i seg selv er tilstrekkelig til å nekte samvær. Lagmannsretten finner det utvilsomt at A skal ha rett til samvær med alle sine tre barn.
Mht samværsrettens omfang har Høyesterett i ovennevnte uttalelse bl.a. uttalt:
« Ved fastsettelse av samværets omfang kan de hensyn som gjør seg gjeldende til dels være andre enn i forbindelse med samvær etter separasjon og skilsmisse. Hensynet til stabil og god voksenkontakt for barnet og kontinuitet i omsorgen kan ved omsorgovertakelse medføre at et mer begrenset samvær må anses for å være det beste for barnet, jf. barnevernloven § 4-1.
..
I de tilfelle omsorgsovertakelse antas å være midlertidig og tilbakeføring ventes å finne sted innen rimelig tid, bør det sørges for at kontakten mellom de biologiske foreldre og barnet holdes best mulig ved like, jf. uttalelsene i NOU 1985:18 side 162. Dette tilsier etter hvert hyppige samvær av noe lengre varighet. Hvis tilbakeføring ikke kan påregnes eller en tilbakeføring ligger langt frem i tid, tar samvær sikte på at barnet skal få kjennskap til sitt biologiske opphav med henblikk på en eventuell senere tilknytning når barnet vokser til. Hovedmålsettingen over tid må være at også mer begrenset samvær fungerer til barnets beste ut fra barnets følelser, interesser og behov. »
Omsorgsovertakelsen antas å bli langvarig for alle tre barna. Det vises til rettens vurdering av As omsorgsevne, og i forhold til B og C deres særlige omsorgsbehov. Særlig B vil sannsynligvis ha behov for spesiell tilrettelegging og oppfølging i lang tid fremover. De to eldste barna har bodd sammen med moren i lang tid. De har vært, og er fortsatt tilknyttet moren, på godt og vondt. Et siktemål med samværet må være å ivareta de positive elementene i barnas tilknytning til henne.
B er pr. i dag i institusjon, og vil etter lagmannsrettens oppfatning av den grunn ha større behov for familierelasjonen. Her vil også samvær mellom B og besteforeldrene være av betydning. Ut fra bevisene antar lagmannsretten at B er det av barnebarna som har hatt mest kontakt med dem. På den annen side er samværene mellom ham og moren fortsatt vanskelige for B. Han føler tydeligvis ansvar for henne, og samværet må legges opp slik at han får trygghet nok til å gi slipp på denne rollen. Omfanget av samværet pr. i dag må derfor fastsettes slik at de til dels motstridende behovene B har kan ivaretas på best mulig måte. Lagmannsrettens avgjørelse tar utgangspunkt i nåsituasjonen.
Ved den nærmere bedømmelsen har retten delt seg.
Lagmannsrettens flertall, de tre juridiske dommere og fagkyndig meddommer Laila Eriksen Østbø, ser det er B fortsatt så vidt sårbar at det ikke vil være forsvarlig med en økning av samværene på det nåværende tidspunkt.
Flertallet er blitt stående ved det samværsomfang tingretten har lagt opp til er tilstrekkelig som et minimum. For Bs vedkommende må det foretas en fortløpende vurdering, med sikte på en utvidelse av samværene, både antall ganger og lengde, dersom B responderer positivt. Det vil her være av betydning at A får veiledning forut for samværene, og hjelp til å bearbeide sine reaksjoner i ettertid. Lagmannsretten ser for seg at dersom utviklingen i hovedsak er positiv, bør det åpnes for hyppigere og lengre samvær, og også at B får anledning til å besøke mor og besteforeldrene.
Lagmannsrettens mindretall, fagkyndig meddommer Arne Ytterhus og meddommerene Harald Dittrich og Tove Anita Lindseth, er av den oppfatning at B har behov for samvær i større utstrekning enn det som tingretten har lagt opp til. Det pekes særlig på at han er i institusjon. Hans behov for en familietilknytning kan vanskelig oppfylles på en institusjon. Samværene synes å ha fungert bedre etter at han kom til Y; etter denne tid har de blitt gjennomført i form av besøk der. Etter mindretallets vurdering vil det være best med slike kortvarige besøk fortsatt, men noe større hyppigere. Samværene bør fastsettes til minimum 8 ganger pr. år, og slik at barnevernet fortløpende vurderer ytterligere utvidelse i hyppighet og omfang, herunder besøk hos mor og besteforeldre.
C er nå i ferd med å etablere tilknytning til en fosterfamilie. Han har gitt klart uttrykk for at han gleder seg til dette. Det må antas at hans tilknytning til moren vil ha mindre betydning for han i tiden fremover, og han må gis tid til å etablere et trygt og nært forhold til sine fremtidige fosterforeldre. Dertil kommer at hans tilknytning til moren har vært mer preget av konflikt, og hvor C har tatt styringen. Hans behov for samvær med moren vil følgelig være å etablere en forbindelse med henne som muliggjør utvikling av et best mulig forhold etter hvert som han vokser til. Lagmannsretten er etter dette blitt stående ved et samvær av samme antall og omfang som tingretten har fastsatt.
Også for Cs vedkommende bør samværene fortløpende evalueres, og utvides dersom forholdene tilsier det.
For Ds del vil en tilbakeføring til A være lite sannsynlig i overskuelig fremtid. Fosterforeldrene fungerer i ett og alt som hans foreldre, som han etter det opplyste har knyttet seg til. Samværet mellom han og de biologiske foreldrene må likevel ha et omfang og en varighet som sikrer D kjennskap til dem, med sikte på at han i fremtiden eventuelt kan bygge relasjoner til dem. Også for hans del vil det være naturlig å ha for øye at samværene etter hvert gis noe lengre varighet.
Etter dette fastsettes samvær mellom D og A med samme antall og omfang som tingretten.
Samvær mellom F og D.
Lagmannsretten viser til drøftelsen ovenfor. Det er de samme hensyn som gjør seg gjeldende ved fastleggelsen av samvær mellom D og F. Et samvær av det antall og omfang som er fastlagt for A, antas å gi rom for at D skal få kjennskap til han, samtidig som det ikke vil virke forstyrrende inn på Ds tilværelse i fosterhjemmet.
A og F har utøvd samværsretten med D sammen. Foreldrene bor imidlertid ikke sammen, og dersom de etter hvert skulle ønske samvær hver for seg, må det gis anledning til det. Hver av foreldrene gis etter dette rett til samvær fire ganger pr. år, enten samværet utøves i fellesskap eller av den enkelte forelder alene.
Tilsyn.
Tingretten fastsatte anledning til tilsyn under samværene mellom A og de to eldste guttene, etter påstand fra kommunen. Dette var begrunnet i uheldige reaksjoner hos mor, og også uheldig påvirkning fra hennes side under de tidligere samværene. Etter tingrettens dom ble det således, dog uhjemlet, etablert tilsyn. Det er fra kommunens side opplyst at samværet mellom A og barna nå fungerer mye bedre.
A har på sin side anført at tilsyn ikke er nødvendig. Hun har bestridt at hun på noen måte har prøvd å påvirke barna negativt, og hun viser også til at samværene blir kunstige når de skjer under tilsyn.
Lagmannsretten legger ut fra bevisføringen til grunn at det har vært uheldige reaksjoner fra As side under samværene, og at dette har vært en belastning for barna. Et spesielt problem har vært at hun ikke synes å ha akseptert tingenes tilstand, slik at barna ikke har fått aksept for sin nye tilværelse, og positiv respons på sine opplevelser i den nye omsorgssituasjonen. Dette må nødvendigvis ha økt barnas uttrygghet, og også skapt frustrasjon i forholdet til moren. As reaksjoner synes særlig å ha belastet B, som har vært utrygg på om moren har det bra.
På den annen side synes nå samværene å ha fungert bedre, og det må antas at A over tid vil tilpasse seg, og bli tryggere under samværene. Slik lagmannsretten ser det må det imidlertid i en periode fremover fortsatt være tilsyn. Tilsynet bør imidlertid legges opp slik at barna får en mest mulig naturlig og uforstyrret samhandling med sin mor.
Det må antas at tilsynsbehovet vil avta etter hvert, slik at samvær kan foregå uten tilsyn. Lagmannsretten er etter dette blitt stående ved at barneverntjenesten skal ha rett til tilsyn under As samvær med B og C. Det forutsettes imidlertid at det foretas en løpende vurdering av tilsynsbehovet.
For å ivareta formålet med tilsynet, tar lagmannsretten til følge kommunens begjæring om foregrepet tvangskraft for avgjørelsen om tilsyn, jf. tvistemålsloven § 148.
Dommen er enstemmig hvor ikke annet fremgår.
Dom avsies i samsvar med flertallets syn.
Rådslagning og stemmegivning ble holdt i Trondheim tinghus 1. juni 2006. Rettens formann deltok via høyttalende telefon. Rettens formann vil underskrive dommen 6. juni 2006. De øvrige dommere underskriver dommen 1. juni 2006. Det vises til tvistemålsloven § 153.
Domsslutning:
1. Fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse for B, født *.*.1996, C, født *.*.1999 og D, født *.*.2004, stadfestes.
2. Tingrettens dom, domsslutningens pkt 2, 3 og 4 stadfestes.
3. Avgjørelsen om tilsyn, jf. domsslutningens pkt 2, gis foregrepet tvangskraft.
|
Board index » JUSS OG NÆRLIGGENDE » >> Utvalgte dommer
