FNV-2005-77-AGD.

INSTANS: Fylkesnemnda for sosiale saker Agder - vedtak
DATO: 2005-09-07
PUBLISERT: FNV-2005-77-AGD.
STIKKORD: Barnevernsrett. Omsorgsovertagelse, jf. barnevernloven §4-8 annet ledd.
SAMMENDRAG: To barn hadde i lengre tid vært frivillig plassert hos sine besteforeldre som fosterhjem. Barnevernstjenesten begjærte omsorgsovertagelse og plassering i fosterhjem utenfor familien. Fylkesnemnda vedtok omsorgsovertagelse og fortsatt plassering hos besteforeldrene. Lagt vekt bl.a. på barnas alder (tolv og syv) og tilknytning til besteforeldrene. Besteforeldrenes alder (over 60) ble ikke ansett avgjørende.
Henvisninger: lov-1992-07-17-100-§4-8 (Bvl §4-8),

SAKSGANG: Sak nr. 05-0077 og 05-0078.
PARTER:
FORFATTER: Fylkesnemndsleder: Stian Østvedt. 2 sakkyndige medlemmer. 2 alminnelige medlemmer.

Henvisninger i teksten: for-2003-12-18-1659, lov-1981-04-08-7 (Barnelov), lov-1992-07-17-100-§4-12 (Bvl §4-12), lov-1992-07-17-100-§4-14 (Bvl §4-14), lov-1992-07-17-100-§4-15 (Bvl §4-15), lov-1992-07-17-100-§4-19 (Bvl §4-19), lov-1992-07-17-100-§4-1 (Bvl §4-1), lov-1992-07-17-100-§4-4 (Bvl §4-4), lov-1992-07-17-100-§4-6 (Bvl §4-6)


--------------------------------------------------------------------------------




Sak 05-00077 gjelder overtagelse av omsorgen for C, f. **.**.98, i medhold av lov om barnevernstjenester (bvl.) §4-8 annet ledd. Dessuten gjelder den plasseringssted og fastsettelse av samvær mellom C og hennes mor A samt hennes far B dersom omsorgen overtas av barnevernstjenesten, jf. bvl. §4-19. A har daglig omsorg for datteren etter barnelovens regler, mens det er felles foreldreansvar.

Sak 05-00078 gjelder overtagelse av omsorgen for D f. **.**.93. Videre gjelder den plasseringssted og fastsettelse av samvær mellom D og hans mor A, som har den daglige omsorg og foreldreansvaret etter reglene i barneloven.

Begge saker ble oversendt fylkesnemnda fra barnevernstjenesten i X kommune ved ekspedisjon datert 29.04.05, mottatt 02.05.05. Under den videre saksforberedelse ble det besluttet å forene sakene til felles behandling.

Forhandlingsmøte ble holdt 30.-31.08.05. Der møtte barnevernskurator 1 som representant for X kommune og avga forklaring. De private parter var delvis til stede under forhandlingsmøtet, men ingen av dem avga forklaring for nemnda.

I tillegg til forklaringen fra kommunens partsrepresentant mottok nemnda forklaring fra seks vitner. Det ble foretatt dokumentasjon som anført i møtebok for forhandlingsmøtet.

Ved forhandlingsmøtet møtte de prosessfullmektiger som fremgår av vedtakets forside.



Kort om bakgrunnen for sakene

I sak 05-00078 (D) har barnevernstjenesten gitt følgende resymé av sakens forhistorie (s. 3):

« Mor, A, har vært alene med omsorgen for D. D sin far, E, har ikke hatt foreldreansvar for D, og heller ikke hatt noen kontakt med D utenom de gangene han har vært innom A sin leilighet for å ruse seg.
Første gang barneverntjenesten mottok bekymringsmelding vedr. D, var i februar 1994, etter at --- sosialkontor hadde hatt en samtale med mor som var tydelig ruset. Mor var kalt inn til samtale for å diskutere hennes boforhold, hvor hun skyldte og var sagt opp. Bekymringen gikk også på at mor hadde flere boforhold bak seg på --- distrikt. Hun hadde da hatt adresse i ----veien, ---veien og ---veien, og alle steder hadde hun blitt kastet ut på grunn av manglende husleiebetaling. Videre at --- sosialkontor hadde fått opplysninger fra --- sosialkontor hvor de var bekymret for mors rusmisbruk og at de hadde innkalt henne flere ganger uten at hun hadde møtt til samtalene.
Det ble innhentet informasjon fra lege, politi, tidligere husvert og helsestasjon, og informasjonen var bekymringsfull i forhold til mistanke om rusmisbruk, veldig dårlig disponering av økonomien og bekymring for barnas omsorgssituasjon. Undersøkelsen ble avsluttet 21.06.94, og konkludert med hjelpetiltak,jf. f. lov om barnverntjenester §4-4 vedr. barnehagedekning, urinprøvetagning og dekning av utgifter til barnemøbler.
Det har fra den første meldingen kom inn i 1994, vært totalt 11 meldinger til barneverntjenesten på familien som alle har omfattet det samme. Bekymring i forhold til mors rusmisbruk, dårlig disponering av økonomien og utkastelse fra flere leiligheter, mellom 15 - 20 flyttinger i løpet av D sitt liv.
I undersøkelsen barneverntjenesten gjorde i familien, fra 14.05.2004 - 14.07.2004, ble barneverntjenesten og besteforeldrene enige om at D skulle bo hos besteforeldrene inntil videre. Det var videre enighet om dersom mor ville ha barna hjem til seg igjen, så skulle besteforeldrene ta kontakt med barneverntjenesten med en gang. Barneverntjenesten ville da vurdere situasjonen etter lov om barneverntjenester §4-6 eller §4-8, og forklarte hva dette innebar.
Den siste meldingen, mottatt 11.10.04, var en bekymnringsmelding fra --- skole ang. søster til D, C, der rektor uttrykker bekymring for jenta sin omsorgssituasjon. Det kunne ifølge meldingen se ut som om jenta klarte seg selv om morgenen fordi hun kom med for små vintersko når det fremdeles var varmt, og med sandaler når det var kaldt. Tøyet så ofte for lite ut, og en dag kom jenta uten undertøy. Barneverntjenesten har vært inne i saken tidligere, og på bakgrunn av meldingens innhold, og at det dermed kunne se ut som om barna var flyttet tilbake til mor, besluttet barneverntjenesten å opprette undersøkelse også på broren, D.
Besteforeldrene hentet D og hans søster hjem til seg igjen, etter at de kom fra ferie i sept./okt. 04. Besteforeldrene har etter dette latt mor hente barna til seg, etter eget ønske eller barnas, både på overnatting og dagsbesøk.
Den 08.03.05 fikk barneverntjenesten en telefon fra ruspoliklinikken hvor de fortalte at A kun hadde møtt til den første avtalen, og uteblitt fra to andre avtaler etter det. Ruspoliklinikken hadde derfor ikke sendt inn søknad til avrusning for A, for de mente det var viktig for A selv at hun viste noe initiativ til å ville få hjelp i forhold til sitt rusproblem og derfor kom til avtalene.
Barneverntjenesten er av den formening at det i denne saken ikke lenger er grunnlag for å prøve ut hjelpetiltak på grunn av sakens alvorlighetsgrad, og da mor ikke selv innser at hun har et alvorlig rusproblem. Barneverntjenesten går derfor inn for å overta omsorgen for D, jf. lov om barneverntjenester §4-12 bokstav a), og plassere han i godkjent fosterhjem. »

Det kan tilføyes at Cs far, B, bodde sammen med henne, A og D en lengre periode på 90-tallet. A har deretter vært alene om omsorgen for datteren (og sønnen). Også C ble frivillig plassert hos sine besteforeldre i juni 2004, jf. femte avsnitt i resymeet ovenfor.

Hvis man ser bort fra den perioden i september/oktober 2004 da besteforeldrene F og G var på ferie i ---, har begge barna bodd hos dem siden 08.06.04 og bor fortsatt der.



Barnevernstjenesten har v/ sin prosessfullmektig i det vesentlige gjort gjeldende:

A sier selv at hun ikke kan ha omsorgen for C og D i lengre tid fremover. Da er det heller ikke grunnlag for en frivillig plassering av barna. Omsorgen bør overtas av barnevernstjenesten, og det sentrale spørsmål er hvor barna skal bo i tiden fremover - i et fosterhjem utenfor familien eller hos sine besteforeldre.

C og D har bodd hos F og G siden juni 2004, og det er ingen tvil om at besteforeldrene er oppriktig glad i barna. Spørsmålet er likevel om en videreføring av plasseringen der er godt nok ut fra barnas behov. Barnevernstjenesten mener nei, blant annet av følgende grunner:

C og D trenger voksne som forstår deres store, udekkede emosjonelle behov. D synes ikke å ha den nødvendige fortrolighet til besteforeldrene og sier ingen ting til dem om sine følelser. Han blir tilsynelatende heller ikke spurt om noe som går på guttens dypereliggende emosjonelle behov. Rapportene fra skolen peker riktignok i retning av at de praktiske behovene i hverdagen nå er dekket bedre enn før, men D er fremdeles en lukket, innesluttet gutt. Besteforeldrene later for øvrig til å se ham som henimot voksen, ikke som det 12-årige barnet han vitterlig er. Blant annet kommer dette til uttrykk ved at han har fått rom over garasjen, ikke i huset.

Både D og C synes å leve med et følelsesmessig kaos, og besteforeldrene har problemer med å forstå dette. C fremstår for sin del som vesentlig mer utadvendt enn broren, men hennes lærer ved --- skole kunne i sitt vitneprov fortelle om en sliten jente som har problemer med søvn og magesmerter.

Besteforeldrene har dessuten vanskelig for å sette nødvendige grenser for barnas kontakt med sin mor. Det har vært flere overnattinger hos A til tross for at det var avtalt med barnevernstjenesten at dette ikke skulle skje. D synes også å oppsøke sin mor på egen hånd uten å bli hindret i dette. Slik kontakt innebærer en fare for gutten, i betraktning av hans alder og det rusmiljøet A er en del av.

Videre er det uheldig at barna kan oppleve å se sin bestefar ruset. D forteller at han til nå har opplevd dette tre-fire ganger. Dette er uholdbart når man ser det på bakgrunn av den rusing barna har opplevd mens de bodde sammen med moren. Tvert imot trenger barna trygghet, forståelse og forutsigbarhet i hverdagen, og det står som nødvendig at de får dette ved å bli plassert i et fosterhjem utenom familien.

Tilsynelatende er D helt klar på at han vil fortsette å bo hos besteforeldrene. Dette fremgår av hans samtale med talspersonen. Andre saksopplysninger indikerer likevel at han egentlig ønsker seg langt vekk, og C for sin del gir uttrykk for at hun vil bo hos sin tante (H). Under enhver omstendighet skal barnas egen mening ikke være avgjørende, selv om den skal være med i vurderingen. Andre momenter tilsier her at barna uansett bør flyttes til et annet fosterhjem.

Selv om barna er knyttet til sine besteforeldre, vil en flytting neppe være mer enn de kan tåle psykisk. Ikke minst de samtalene barnevernstjenesten har hatt med dem, tilsier at de evner å åpne seg for nye mennesker og vil ha evne til å knytte seg til dem på en god måte.

Etter omsorgsovertagelsen og den nye fosterhjemsplasseringen bør det være samvær mellom barna og A - for Cs del også med B. Men utgangspunktet er at det dreier seg om en langsiktig fosterhjemsplassering, og målet med plasseringen er at barna skal oppnå en trygg tilknytning til nye omsorgspersoner. Formålet med samvær blir da at barna skal opprettholde kjennskapet til sine biologiske foreldre.

Prioriteringen av tilknytning til fosterhjemmet tilsier et begrenset samvær. Det bør også tas med i vurderingen at miljøet rundt A er uheldig for barn. B står dessuten i folkeregisteret som utvandret til --- og har opptrådt voldelig overfor barnas mor. Han er tydeligvis hissig og kan si uheldige ting til C, slik at barnevernstjenesten bør kunne føre tilsyn under samvær.

Det er fremmet slikt forslag til vedtak:



I sak 05-00077:
1. Barneverntjenesten i X kommune overtar omsorgen for Ca. f. **.**.98, jf. lov om barneverntjenester §4-12 bokstav a.
2. C plasseres i godkjent fosterhjem, jf. lov om barneverntjenester §4-14 bokstav a.
3. Mor, A, får samvær med Ca. fire ganger i året, med inntil fire timer pr. gang, jf. lov om barneverntjenester §4-19. Det forutsettes rusfrihet under samværene.
4. Far, B, får samvær med C to ganger i året, med inntil fire timer pr. gang, jf. lov om barneverntjenester §4-19. Barneverntjenesten gis mulighet til å føre tilsyn under samværene. Det forutsettes rusfrihet under samværene.


I sak 05-00078:
1. Barneverntjenesten i X kommune overtar omsorgen for D f. **.**.93, jf. lov om barneverntjenester §4-12 bokstav a.
2. D plasseres i godkjent fosterhjem, jf. lov om barneverntjenester §4-14 bokstav a.
3. Mor, A, får samvær med D fire ganger i året, med inntil fire timer pr. gang, jf. lov om barneverntjenester §4-19. Det forutsettes rusfrihet under samværene.



A har v/ sin prosessfullmektig i det vesentlige gjort gjeldende:

Sakens kjernespørsmål er om barna bør fortsette å bo hos sine besteforeldre eller ikke. De har allerede bodd der i lengre tid, og det vil ikke være til deres beste at de flyttes til et fremmed fosterhjem. Hvis besteforeldrene i stedet hadde vært barnas foreldre, ville D og C helt klart ikke blitt fjernet fra hjemmet, for de har det bra der.

A ser selv at hun ikke kan dra omsorg for barna. Men dette tilsier ikke at det er nødvendig å overlate omsorgen til barnevernstjenesten. Ettersom barna har det godt der de nå bor, kan den frivillige plasseringen hos besteforeldrene videreføres. En flytting til et fremmet fosterhjem vil ikke nødvendigvis være en bedre løsning, for dette alternativet innebærer en risiko for psykisk skade på barna. For Ds del er forholdet at han har bodd så mye hos besteforeldrene gjennom oppveksten at han trolig betrakter dem som sine naturlige omsorgsgivere, og tilknytningen til dem er uansett sterk.

Etter fosterhjemsforskriften skal familien og andre nære nettverk alltid vurderes når plasseringssted skal fastsettes. Etter barnevernsloven §4-15 kan fylkesnemnda dessuten knytte vilkår til en plassering utenfor hjemmet, også slik at det kan pekes ut et konkret fosterhjem. I dette tilfelle bør nemnda stille som vilkår at barna plasseres hos sine besteforeldre dersom det anses nødvendig at barnevernstjenesten overtar omsorgen for D og C.

Av besteforeldrenes forklaring for nemnda gikk det fram at de ikke kjenner seg for gamle til å ha barnebarna boende hos seg i flere år fremover. Deres materielle situasjon er god, og det dreier seg om ressurssterke mennesker som har avsluttet yrkeslivet og er tilgjengelige hele døgnet. Deres helsetilstand er ikke til hinder for å ha omsorgen, selv om de er uføretrygdet. De vil evne å stimulere barna, er glad i dem og bevisste på at de påtar seg et ansvar for dem uansett hva som skjer fremover. De har vist fleksibilitet og tilpasningsevne, og de er åpne for samarbeid med både skole og barnevern.

Ekteparet F/G har allerede erfart hva det innebærer å ha barna boende der, ettersom de har vært frivillig fosterhjem siden juni 2004. Det er i utgangspunktet også positivt at A ønsker å ha barna der, men samtidig viktig at besteforeldrene kan takle hennes ønsker når det gjelder kontakt med D og C. Dette er de meget bevisste på, og de vil lojalt innrette seg etter det som bestemmes vedrørende samvær.

Selv om det var en uheldig episode i mai 2005 som G beklager, er det ikke godtgjort noe alkoholproblem hos ham. Det dreier seg om et enkeltstående tilfelle som ikke er noe argument for å gjøre store endringer i en omsorgssituasjon barna har hatt siden juni i fjor, en situasjon som avløste lang tids omsorgssvikt fra As side overfor sine barn. Hun står pr. i dag som en fjern person for barna, og det er stor risiko forbundet med å utsette D og C for nye relasjonsbrudd. Hvis de mister relasjonen til besteforeldrene også, vil det være brutalt overfor barna og ikke til deres beste. C vil også miste relasjonen til sin tante (H) som hun setter høyt.

Hvorvidt barna er betydelig skadet av den oppveksten de har hatt hos sin mor, vet vi ikke. Dette er ikke utredet av fagpersoner, og deres væremåte kan ha naturlige årsaker. Men det bør utredes, og besteforeldrene har tatt initiativ til å få det gjort gjennom BUP. Dette vil de følge opp.

Ds og Cs egen mening er også viktig. D uttrykker klart at han vil bo hos besteforeldrene, mens C sier at hun vil bo hos tante H. Det er ikke grunn til å anta at C derved sier at hun ikke vil bo hos besteforeldrene, når alternativet er å flytte til fremmede. Det vil dessuten være lettere for barna å bo innen familien, fordi det er mer sosialt akseptert å bo hos egen slekt. Videre vil det iallfall for et barn på Ds alder være problemer med å etablere god tilknytning til helt nye omsorgspersoner.

Dersom omsorgen overtas av barnevernstjenesten, er det nødvendig å fastsette et omfattende samvær mellom barna og deres mor. Samværet bør settes til en ettermiddag hver annen uke i besteforeldrenes hjem, og det bør vare inntil to timer hver gang. A bør likevel kunne nektes samvær hvis hun ikke møter opp edru.

Det er fremmet slikt forslag til vedtak:



Prinsipalt:

Kravet om omsorgsovertagelse tas ikke til følge.



Subsidiært:

1. X kommunes krav om omsorgsovertagelse tas til følge på det vilkår at D og C plasseres i fosterhjem hos sine besteforeldre F og G.
2. Mor gis samværsrett til barna, fastsatt etter fylkesnemndas skjønn.



B har v/ sin prosessfullmektig i det vesentlige gjort gjeldende:

For C er B en nær person, og han er følelsesmessig knyttet til datteren selv om han erkjenner at han nok har sviktet henne tidligere i livet. Han innser også at han ikke vil makte å ha omsorgen for C selv, og han mener at det vil være uheldig om halvsøsknene skilles fra hverandre.

B er videre opptatt av at C ikke bør bo hos fremmede mennesker. Han ønsker sterkt at den nåværende plassering hos besteforeldrene kan fortsette, og han mener at den kan videreføres som et frivillig tiltak. Kanskje er det ikke prikkfritt hos besteforeldrene, men det er høyst tvilsomt om en plassering i annet fosterhjem vil være bedre for barna.

Barna kan nok fortsatt ha problemer, men det bør legges vekt på at besteforeldrene er positive til å få dem utredet, og at de har meldt seg på kurs for fosterforeldre. De setter grenser for barna og følger dem opp på en god måte. De gjorde en feil da de reiste på ferie høsten 2004 og overlot barna til A, men slike feil har de lært av.

Både barnas sterke tilknytning til besteforeldrene og deres egen mening om bosted må tillegges betydelig vekt ved avgjørelsen. Fosterhjemsforskriftens understreking av at det skal søkes etter plasseringssted innenfor familien, tilsier også at en plassering hos besteforeldrene velges i dette tilfelle.

B har emigrert til --- som følge av sine helseproblemer. Han trives der og kommer trolig til å reise tilbake dit om en tid. Både han og datteren har likevel et ønske om å kunne treffes, og det bør åpnes for at dette kan skje seks ganger årlig i X. Det tenkes her på dagsbesøk, og det er ikke innvendinger mot at barnevernstjenesten fører tilsyn dersom dette ønskes.

Det er fremmet slikt forslag til vedtak:



Prinsipalt:

Barnevernstjenestens begjæring om omsorgsovertagelse tas ikke til følge.



Subsidiært:

1. Barnevernstjenestens begjæring om omsorgsovertagelse tas til følge med anmodning om plassering i fosterhjem hos F/G.
2. Samvær mellom C og B fastsettes etter fylkesnemndas skjønn.



Fylkesnemndas syn på saken

Nemnda er kommet til at samtlige vilkår for å overta omsorgen for D og C er oppfylt, og at det vil være den beste løsning for dem at de blir boende hos sine besteforeldre som fosterhjem i tiden fremover. Her viser nemnda til bvl. §4-8 annet ledd, §4-14 og §4-15, samt til det overordnede prinsipp om barnets beste som rettesnor ved avgjørelsen (bvl. §4-1). Det gis samtidig rett til samvær for barnas mor A og Cs far B, jf. bvl. §4-19.

Med unntak av tre uker på grunn av feriefravær har barna vært plassert på frivillig basis hos sine besteforeldre F og G siden juni 2004. Selv om det ikke foreligger noe aktuelt krav om hjemflytting fra As side, tolkes bvl. §4-8 annet ledd slik at denne bestemmelsen får anvendelse på et krav fra barnevernstjenesten om å overta omsorgen mens barnet er frivillig plassert. Spørsmålet er da om det er overveiende sannsynlig at D og C ville oppleve omsorgssvikt hvis de nå ble flyttet tilbake til sin mor (jf. bvl. §4-12 første ledd), om en fortsatt frivillig plassering kan anses tilstrekkelig ut fra barnas behov (§4-12 annet ledd), og om det er særlige grunner til å plassere barna hos besteforeldrene som fosterhjem dersom det anses nødvendig å overta omsorgen (bvl. §4-14 a, §4-15 og §4-1).

Ved avgjørelsen tar nemnda utgangspunkt i As egen erkjennelse av at hun selv ikke kan ha omsorgen for D og C. Av de øvrige saksopplysninger går det klart fram at hun har et alvorlig rusproblem, selv om hun ikke synes å ha innsett dette selv eller er villig til å innrømme det. Etter alt å dømme har hun også underliggende psykiske problemer, og verken disse eller rusproblemet har hun søkt profesjonell hjelp til å få bearbeidet.

At dette over flere år har hatt sterk innvirkning på barnas omsorgssituasjon, kan det ikke herske noen tvil om. D og C har opplevd betydelig ustabilitet mens de har bodd sammen med moren, i form av mange flyttinger, dårlig oppfølging på det praktiske område og en generell utrygghet på det følelsesmessige plan som følge av morens rusmisbruk. Oppveksten hos moren har vært slik at barna selv forstår at de ikke kan bo hos henne og heller ikke uttrykker noe ønske om det. At det igjen ville bli alvorlige mangler ved deres omsorgssituasjon dersom de nå skulle flytte hjem (jf. bvl. §4-12 første ledd, alternativ a) står for nemnda som helt åpenbart og ikke grunn til å drøfte nærmere.

Når A verken erkjenner sitt rusproblem eller har tatt reelle skritt til å gjøre noe med det, er det samtidig klart at vi står overfor en langsiktig plassering av barna. Det blir vesentlig å sikre dem ro, trygghet og stabilitet, noe de har stort behov for etter den vanskelige oppveksten hos moren. Sammenholdt med en fortsatt frivillig plassering vil en omsorgsovertagelse innebære at det ikke er opp til A å kreve barna tilbake når det måtte passe henne, og hun vil ikke ha avgjørende innvirkning på samværsordningen. Fosterhjemmet vil få klare linjer når det gjelder kontakten med de biologiske foreldre, og man vil eksempelvis kunne unngå at barna i perioder anbringes hos sin mor slik det skjedde da besteforeldrene reiste på ferie noen uker i september 2004.

I dette tilfelle ser nemnda det som utilstrekkelig til å dekke barnas trygghetsbehov at de fortsatt bor frivillig plassert hos besteforeldrene, jf. tilleggsvilkåret i bvl. §4-12 annet ledd. Av bvl. §4-4 femte ledd, siste punktum, går det dessuten fram at en overtagelse av omsorgen normalt bør være løsningen når tidsperspektivet for plasseringen er langsiktig. I lovforarbeidene er begrunnelsen for en slik føring nettopp de fordeler en omsorgsovertagelse har når det gjelder forutsigbarhet og stabilitet for de barna som omfattes av plasseringen.

At D og C skal bo i fosterhjem i tiden fremover, er det ingen uenighet om i vår sak. Når nemnda er kommet til at plasseringen bør ha et vedtak om omsorgsoverta gelse som grunnlag, blir spørsmålet derfor om de fortsatt skal bo hos sine besteforeldre eller flyttes til et annet fosterhjem utenom familien. Andre plasseringsalternativer står ikke som aktuelle.

Her vil nemnda først peke på at D og C allerede har bodd fast hos F og G i lengre tid. Plasseringen hos besteforeldrene fra juni 2004 skjedde for øvrig i samarbeid med barnevernstjenesten, som den gang synes å ha basert seg på at dette var en tilfredsstillende løsning. Det ble derfor ikke tatt initiativ til å overta omsorgen i stedet, selv om As omsorgskompetanse og barnas omsorgssituasjon hadde vært gjenstand for flere bekymringsmeldinger og undersøkelser gjennom årene.

Besteforeldrenes alder ble med andre ord heller ikke ansett som noe avgjørende argument mot å plassere barna der. Videre legger nemnda til grunn at det gjennom årene har vært betydelig kontakt mellom barna og besteforeldrene, og at det i dag er en tilknytning mellom dem som utgjør et vesentlig element i vurderingen. Trolig utgjør besteforeldrene et slags følelsesmessig ankerfeste for barna, sett på bakgrunn av den store utrygghet de ellers har opplevd. Dette innebærer en vesentlig grad av risiko ved å skulle flytte dem på ny, og nemnda kan ikke se at andre momenter i tilstrekkelig grad taler for at man bør ta en slik risiko for emosjonelle skadevirkninger ved en omplassering.

I denne forbindelse legger nemnda vekt på at vi synes å stå overfor to barn som på hver sin måte er preget av en utrygg oppvekst. Selv om D og C ikke er fagmessig utredet gjennom BUP eller i andre sammenhenger, peker de foreliggende saksopplysninger i retning av en begynnende psykisk skjevutvikling som tilsier forsiktighet med å påføre dem nye brudd i relasjoner. Mens D har tatt voksenansvar og later til å ha reagert innadrettet på sin omsorgssituasjon hos moren, synes Cs reaksjoner å være mer utadrettet, men begge barna må anses å ha et særskilt behov for følelsesmessig trygge bånd til sine omsorgspersoner, ro og stabilitet i hverdagen samt forståelse for og oppfølging av de særlige omsorgsbehov de har. Også den praktiske oppfølging blir viktig, ikke minst alt som har med skolegangen å gjøre.

Besteforeldrene er begge i begynnelsen av sekstiårene, og dette er for så vidt en høy alder med tanke særlig på C som nå er syv. Man kan også vente at barnas problemer i oppveksten hittil vil innebære en mer krevende omsorgsoppgave enn vanlig, med atferdsproblemer som må takles med forståelse og utholdenhet. Men de bånd som familieforholdet skaper, gir også større grunn til å regne med at besteforeldrene vil være motivert for å stå løpet ut og ta omsorgsansvaret helt til barna er voksne. Man har ingen garanti for at et fosterhjem utenom familien vil klare det samme, og D for sin del er i en alder (tolv) hvor det erfaringsmessig ofte blir vanskelig å oppnå god tilknytning når gutten selv er sterkt imot å flytte.

At det nå skapes forutsigbarhet rundt barnas fremtidige bosted, vil etter nemndas skjønn i seg selv kunne bidra til at de « senker skuldrene » og finner mer ro i tilværelsen. Nemnda ser det også som vesentlig at det så snart som mulig gjennomføres en utredning av de psykiske problemer barna sliter med, slik at det kan skapes større klarhet i hva de ellers trenger for å kunne bearbeide problemene. En slik utredning via BUP bør kunne skje enten barna bor hos besteforeldrene eller i et annet fosterhjem, og det er ikke grunn til å anta at F/G vil la være å følge de råd som gis når det gjelder oppfølging. Dette gjelder selv om de i sin forklaring for nemnda kanskje kunne fremstå som tilbøyelige til å undervurdere den innvirkning Ds og Cs oppvekst hos moren må antas å ha hatt på barnas fungering i dag.

Besteforeldrene har ikke bestridt at de har begått noen feil i løpet av den tiden de har hatt barna boende hos seg. For eksempel har de erkjent at det var en feilvurdering da de plasserte D og C hos A i ferien de tok høsten 2004 - i tillit til at det skulle gå bra. Likeså ser de det kritikkverdige i at G drakk for mye over flere dager i mai 2005, slik at barna opplevde ham ruset. For følelsen av trygghet hos barn som har levd med rusmisbrukende foreldre, er slikt rimeligvis ekstra uheldig. Nemnda har likevel den oppfatning av besteforeldrene at de har lært av sine feilvurderinger og er seg bevisst det ansvar de påtar seg når de ønsker å være fosterhjem i lang tid fremover. Noe alkoholproblem hos G kan heller ikke sies å være sannsynliggjort, selv om det altså er fremkommet et klart overforbruk ved den omtalte anledning i mai.

Å sette nødvendige grenser for kontakten mellom fosterbarn og deres biologiske foreldre vil normalt være enklere for et fosterhjem utenfor familien. I vår sak vil nemnda likevel peke på at A hittil ikke har vist særlig interesse for å ha utstrakt kontakt med sine barn, og at F/G synes innstilt på - og i stand til å følge - de vedtak som treffes med tanke på samvær. I seg selv vil det dessuten være mindre skadelig med en eventuell uformalisert kontakt når A er positiv til plasseringsstedet og barna er helt trygge på at deres fremtidige omsorgsbase er hos besteforeldrene. At D også i fremtiden kan komme til å stikke innom sin mor på eget initiativ av og til, blant annet fordi han trolig fortsatt vil være bekymret for henne og har behov for å se hvordan hun har det, bør etter nemndas skjønn ses på samme måte.

På denne bakgrunn finner nemnda at en helhetsvurdering bør føre til at besteforeldrene velges som fosterhjem for de to barna. Klarest peker dette alternativet seg ut for Ds del, blant annet ut fra hans alder og tydelige mening om hvor han vil bo. Men også for C tilsier en totalvurdering at denne løsningen er den beste, blant annet fordi det bør være sterke grunner til eventuelt å skille søsken fra hverandre.

Fosterhjemmet vil etter nemndas skjønn ha behov for et samarbeid med barnevernstjenesten med tanke på hjelpetiltak, og for bistand til at barna blir tilstrekkelig utredet og fulgt opp via BUP. At C for eksempel snarest mulig bør inn i SFO igjen, kan ikke være tvilsomt. Fylkesnemnda forutsetter derfor at barnevernstjenesten og fosterhjemmet sammen drøfter dette og andre hjelpetiltak som kan være formålstjenlige ut fra barnas og besteforeldrenes behov. At det dreier seg om en familieplassering, kan ikke sies å være noe argument for at slike vurderinger er mindre nødvendige enn ellers.

I de foreliggende saksopplysninger er det ikke fremkommet momenter som tilsier at en fosterhjemsplassering hos besteforeldrene kan by på problemer når det gjelder formell godkjenning av fosterhjemmet etter fosterhjemsforskriften. Her legger nemnda til grunn at godkjenningsmyndigheten (kommunen) ikke kan nekte å godkjenne fosterhjemmet på bakgrunn av momenter som var kjent for fylkesnemnda da saken ble behandlet der. Dersom nye/hittil ukjente momenter mot godkjenning skulle bli anført, må saken forelegges fylkesnemnda på ny, jf. §4-15 annet ledd, siste punktum.

Som det vil ha fremgått ovenfor, ser fylkesnemnda på plasseringen i fosterhjem som en oppvekstplassering. Dette tilsier at barnas ro og tilknytning i fosterhjemmet blir det primære mål. Samtidig bør de ha kontakt med sine biologiske foreldre, for å kjenne dem med tanke på identitetsutvikling og følelse av kontinuitet i livet. Samvær som skaper uakseptabel uro i tilknytningen til fosterhjemmet, bør unngås, men noe mer kontakt med A enn det som ellers ville være naturlig, bør det være forsvarlig å åpne for når det er en familieplassering.

Når det gjelder samvær mellom barna og deres mor, tilsier de ovennevnte hensyn at et samvær på inntil tre timer én gang i måneden er passende ut fra barnas behov. For Cs del gis det dessuten rett til samvær mellom henne og B, og her bør det legges vekt på at samværsordningen ikke gjøres så omfattende at den i praksis ikke blir fulgt opp. I denne sammenheng peker nemnda på at B bor i ---, og at den beste besøksordningen antas å være to årlige dagssamvær (anslagsvis seks - åtte timer, avhengig av konkrete behov og planer).

For både A og B ser fylkesnemnda et behov for å gi barnevernstjenesten adgang til å føre tilsyn med samværene. Dette kan for begge begrunnes med behovet for å kontrollere omgangen med rusmidler før og under samværene, for Bs vedkommende også voldsproblematikk slik denne er kommet til uttrykk gjennom domfellelse for alvorlig vold mot A.

Et vilkår om total rusfrihet finner nemnda derimot ikke tilstrekkelig grunn til å stille, ettersom det i praksis kan føre til at det overhodet ikke blir noe samvær. Foreldrenes tilstand antas i praksis å kunne kontrolleres tilstrekkelig gjennom adgangen til tilsyn, og tilsynsfører må kunne si nei til eller avbryte samvær hvis det avdekkes uakseptabel påvirkning hos foreldrene. I denne sammenheng vil nemnda tilføye at det i utgangspunktet bør tilstrebes at fosterhjemmet ikke får denne tilsynsfunksjonen, fordi besteforeldrene allerede har en dobbeltrolle som kan bli ekstra vanskelig i slike situasjoner.

Nemnda ser det videre slik at barnevernstjenesten bør kunne bestemme sted for samvær og for øvrig treffe beslutning i alle spørsmål av praktisk art som knytter seg til samværsordningen. Besøksordningen er dessuten på vanlig måte å anse som en minimumsordning som kan utvides av barnevernstjenesten på vanlig måte i konkrete tilfelle eller mer generelt, avhengig av den videre utvikling og barnas behov.

Vedtaket er enstemmig.



Slutning:



I sak 05-00077:

1. Barnevernstjenesten i X kommune overtar omsorgen for C f. **.**.98, jf. lov om barnevernstjenester §4-8 annet ledd.
2. C plasseres i fosterhjem hos F/G, jf. samme lov §4-14 og §4-15.
3. C og hennes mor A gis rett til samvær med hverandre i tre timer én gang pr. måned, jf. samme lov §4-19. Tilsyn kan anvendes.
4. C og hennes far B gis rett til samvær med hverandre to ganger i året i form av dagsbesøk, jf. samme lov §4-19. Tilsyn kan anvendes.



I sak 05-00078:

1. Barnevernstjenesten i X kommune overtar omsorgen for D f. **.**.93, jf. lov om barnevernstjenester §4-8 annet ledd.
2. D plasseres i fosterhjem hos F/G, jf. samme lov §4-14 og §4-15.
3. D og hans mor A gis rett til samvær med hverandre i tre timer én gang pr. måned, jf. samme lov §4-19. Tilsyn kan anvendes.