LB-2005-121211

INSTANS: Borgarting lagmannsrett - Dom.
DATO: 2006-05-03
PUBLISERT: LB-2005-121211
STIKKORD: Barnevern. Samværsrett. Barnevernloven §4-19.
SAMMENDRAG: Lagmannsrettens flertall fant at foreldrene skulle ha rett til samvær fire ganger i året á to timer. Barnet hadde særlige behov, og foreldrene var svært ressurssvake. Flertallet fant at det likevel ikke forelå tilstrekkelig sterke grunner til å begrense samværet til to ganger i året som bestemt i tingretten. Mindretallet gikk inn for å opprettholde tingrettens avgjørelse.
Henvisninger: lov-1992-07-17-100-§4-19 (Bvl §4-19),

SAKSGANG: Oslo tingrett TOSLO-2004-96002 - Borgarting lagmannsrett LB-2005-121211.
PARTER: A (Advokat Dag Holmen), B (Advokat Dag Holmen) mot Oslo kommune v/ Ordføreren (Advokat Anna Camilla Selman).
FORFATTER: Lagmann Wilhelm Omsted. Lagdommer Anne-Mette Dyrnes. Ekstraordinær lagdommer Gunvald Gussgard. Meddommere: Psykolog Inger-Lise Kvaale. Psykiater Odd Gunnar Heitun. Salgssjef Karl Ivar Haas. Markedskoordinator Eline Rølles Friis.

Henvisninger i teksten: lov-1915-08-13-6-§148 (Tvml §148), lov-1915-08-13-6-§482 (Tvml §482), lov-1992-07-17-100-§4-14 (Bvl §4-14), lov-1992-07-17-100-§4-15 (Bvl §4-15), lov-1992-07-17-100-§4-1 (Bvl §4-1), lov-1992-07-17-100-§4-2 (Bvl §4-2), lov-1992-07-17-100-§4-3 (Bvl §4-3), lov-1992-07-17-100-§4-4 (Bvl §4-4), lov-1992-07-17-100-§4-8 (Bvl §4-8), lov-1999-05-21-30-emkn-a8 (Menneskerettslov EMKN A8)


--------------------------------------------------------------------------------




Saken gjelder omfanget av foreldrenes rett til samvær med sønnen som barneverntjenesten har overtatt omsorgen for.



Sakens bakgrunn

Barnet som saken gjelder, er C, født *.*.2004. Han har fra han var sju dager gammel bodd i fosterhjem hos sin fars halvsøster, D, hennes nigerianske ektemann og to barn, 11 måneder og 7 år gamle.

Foreldrene er A, født *.*.1980 i X (land), og B, født *.*.1981 i Y (land). Etter avtale med barnets mor er far alene om foreldreansvaret.

Fra før har A en datter som bor hos slektninger i X. B fikk i 2002 et barn som spanske barnevernmyndigheter tok fra henne rett etter fødselen og plasserte i barnehjem. Hun har ikke kontakt med dette barnet.

Noen uker før C ble født mottok barneverntjenesten i Oslo en bekymringsmelding fra Ullevål sykehus. Barneverntjenesten iverksatte undersøkelser i medhold av barnevernloven §4-3. Etter fødselen samtykket foreldrene i at C kunne bo hos D. Hun hadde tidligere arbeidet for barnevernet og hennes hjem var godkjent som besøkshjem. Barneverntjenesten traff deretter vedtak om frivillig plassering som hjelpetiltak etter barnevernloven §4-4. I slutten av juni 2004 trakk far tilbake samtykket til frivillig plassering av sønnen. Tidlig i juli 2004 fattet barneverntjenesten hastevedtak om flytteforbud av C. Foreldrenes omsorgsevne ble vurdert som så mangelfull at guttens helse og utvikling kunne bli alvorlig skadet om han ble overlatt til dem.



Fylkesnemnda for sosiale saker Oslo og Akershus fattet 11. september 2004 vedtak med slik slutning:

1. Oslo kommune Z (bydel)overtar omsorgen for C f. *.*.04 ima. lov om barneverntjenester §4-8, annet ledd, første punktum, jf. §4-2, første ledd, bokstav a.
2. C plasseres i fosterhjem ima. bvl. §4-14, bokstav a, jf. §4-15.
3. A og B skal ha samvær med C tre timer hver fjerde uke ima. §4-19. Barneverntjenesten kan føre tilsyn under samvær.



Ved stevning 7. desember 2004 brakte foreldrene fylkesnemndas vedtak inn for Oslo tingrett.

Den 8. desember 2004 oppnevnte barneverntjenesten psykolog Karen Hassel som sakkyndig. Hun fikk i mandat å utrede foreldrenes omsorgskompetanse og deres forutsetninger for samvær med sønnen. Hun lyktes ikke med å komme i kontakt med foreldrene. Hennes erklæring 29. mars 2005 bygger således bare på det skriftlige materialet i saken. Barneverntjenesten oppnevnte også psykolog Espen Arnevik som sakkyndig. Hans mandat var å utrede Cs utvikling og adferd. Utredningen besto blant annet i testing av barnet i perioden februar - juni 2005. Hans erklæring er av 24. juni 2005, men en foreløpig erklæring ble fremlagt ved hovedforhandlingen i Oslo tingrett.



Oslo tingrett avsa 9. mai 2005 dom med slik domsslutning:

1. Fylkesnemndas vedtak av 11. november 2004 pkt 1 og 2 stadfestes.
2. A og B skal til sammen ha samvær med C to ganger i året á to timer. Barneverntjenesten kan føre tilsyn under samværene.
3. Domslutningens punkt 2 iverksettes straks.



Foreldrene anket i rett tid dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder domsslutningens pkt. 2 - omfanget av samværet.

Ankeforhandling ble avholdt 30.-31. mars 2006 i Borgarting lagmannsretts hus. Foreldrene møtte og avga forklaring. Det ble avhørt 4 vitner, hvorav to sakkyndige. Bevisførselen ellers fremgår av rettsboken.



Partenes anførsler



De ankende parter, A og B, gjør sammenfatningsvis gjeldende:

Det aksepteres at C skal bli boende hos D, men det er ikke til barnets beste å begrense samværet så sterkt som tingretten har gjort. Det er ikke det samme behovet for tett kontakt ved en langvarig plassering som når barnet skal tilbake til foreldrene, men det foreligger ikke særlige og sterke grunner til en så sterk begrensning av samværet. Det fastsatte samvær er så begrenset at det knapt kan skape gjenkjennelse av foreldrene hos barnet. Det erkjennes at C har spesielle behov, men dette er tillagt for stor betydning ved fastsettelsen av omfanget av samværet. Tingretten har lagt for mye vekt på negative forhold hos foreldrene. Det er lagt for lite vekt på de positive uttalelsene om samværene som er gjennomført. Det skilles for lite mellom foreldrene. Far har vist negativ adferd, men dette er ikke tilfellet for mor. Det er ikke påvist at fars negative sider har påvirket C eller hans forhold til fosterhjemmet. Så lenge samvær skjer under tilsyn - noe foreldrene ikke vil motsette seg - kan det ikke være skadelig for C å ha samvær med sine foreldre. Det er lagt for mye vekt på uttalelsene til Karen Hassel som ikke har truffet noen av foreldrene og bare har vurdert far.



De ankende parter har nedlagt slik påstand:

B og A har rett til samvær med C fastsatt etter rettens skjønn.



Ankemotparten, Oslo kommune, har i det vesentlige anført:

Det var riktig av tingretten å begrense foreldrenes rett til samvær til to ganger i året á to timer. Hvilket samvær som skal gis, beror på et bredt skjønn hvor det avgjørende er hva som vil være til barnets beste, jf. barnevernloven §4-1. Det samvær som fastsettes, vil være et minimumssamvær. Barneverntjenesten vil alltid ha mulighet for å gi mer samvær. Det er tale om en langvarig plassering hvor det ikke på forhånd er etablert noen tilknytning mellom barnet og biologiske foreldre, sml. Rt-1998-787. Utover kjennskap til sitt biologiske opphav, foreligger det ikke av hensyn til barnet noe behov for å etablere slik tilknytning. Barnet er født med en spesiell sårbarhet og har et særlig behov for ro og stabilitet i fosterhjemmet. Det vises til psykolog Espen Arnebergs utredning av gutten. C har hatt negative reaksjoner på samvær med foreldrene. Det er viktig at barnet beskyttes mot uheldig påvirkning fra far. Det vil på grunn av fars personlighetsforstyrrelse og den arvelige komponent som foreligger, kunne være skadelig for barnet med hyppig samvær med far. Selv med et så begrenset samvær som her er foreslått, foreligger det en risiko. Derfor er tilsyn nødvendig. Barnet vil ha kontakt med sitt biologiske opphav gjennom fostermor. Det kan tas hensyn til foreldrenes behov, men dette må ikke gå utover barnet, sml. Rt-2003-425. I dette tilfelle foreligger det sterke grunner for begrenset samvær slik som foreslått av kommunen. Når det gjelder biologisk mor, er det ikke tale om direkte uheldig eller skadelig påvirkning fra hennes side. Hun har imidlertid vist svært liten interesse for barnet, og hun er også helt avhengig av A slik at saksøkte stiller seg tvilende til om hun vil kunne gjennomføre samvær uten ham.



Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

Tingrettens dom stadfestes i den utstrekning den er påanket.



Lagmannsrettens bemerkninger:

Overprøvingen av fylkesnemndas vedtak om samværsretten foretas etter reglene i tvistemålsloven kapittel 33. Lagmannsretten skal prøve alle sider av saken, også de skjønnsmessige sidene, og er ikke bundet av partenes anførsler eller påstander, jf. tvistemålsloven §482.

Utgangspunktet etter barnevernloven §4-19 første ledd er at barn og foreldre har en gjensidig rett til samvær. Når det er fattet vedtak om omsorgsovertakelse, skal omfanget av samværsretten fastsettes, jf. barnevernloven §4-19 annet ledd. Hvis barnets beste taler for det, kan det besluttes at det ikke skal være samvær, eller at samværet skal være svært begrenset, jf. barnevernloven §4-1. Samværsretten er imidlertid også beskyttet av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 8 som blant annet bestemmer at enhver har rett til respekt for sitt familieliv. Det følger av dommen Andersson mot Sverige fra 1992 ( EMD-1987-12936) at det gjelder et forholdsmessighetsprinsipp, slik at det også må tas hensyn hva en nektelse eller sterk beskjæring av samværet betyr for foreldrene.

Det er situasjonen på domstidspunktet som skal legges til grunn for lagmannsrettens vurdering.

Lagmannsretten vil først vurdere hvilke behov C har.

Det er ikke omtvistet at C skal bli boende lenge i fosterhjemmet, og lagmannsretten legger dette til grunn. Det er da viktigere at C knytter seg til fosterforeldrene enn til sine biologiske foreldre. Han hadde ikke knyttet seg til sine biologiske foreldre ved plasseringen og har ikke behov for utstrakt samvær med dem. I en slik situasjon tar samvær sikte på at barnet skal få kjennskap til sitt biologiske opphav med henblikk på en eventuell senere tilknytning når barnet vokser til, jf. Rt-1998-787.

På bakgrunn av forklaringene til D og psykolog Espen Arnevik legger lagmannsretten til grunn at C er et barn med særlige behov. Det vises spesielt til konklusjonen i Espen Arneviks utredning 24. juni 2005 hvor det blant annet heter:



« Ut i fra de opplysninger som er samlet inn er det tydelig at gutten er født med en sårbarhet som med stor sannsynlighet skyldes forhold under svangerskapet, men som også kan ha en genetisk komponent. Gutten viser symptomer som samsvarer i stor grad med det som kan karakteriseres som alvorlige reguleringsvansker. Dette vil i tidlig alder kjennetegnes ved problemer med reguleringen av bevissthetstilstander, og videre utvikle seg til vansker med regulering og håndtering av egne følelser, og dermed adferd i forhold til andre voksne og barn hvor faren for utvikling av alvorlige sekundærsymptomer er stor. (...)
Anbefaling om tiltak
C er et barn som er født med en stor sårbarhet. Uten fortsatt veiledning og oppfølging vil samspillet både i hjemmet, i barnehage, og senere skole og nærmiljø kunne utvikle seg i en retning hvor C ikke vil få den støtte og bekreftelse han trenger for å utvikle seg mentalt og adferdsmessig på nivå med andre barn.
Cs omsorgsmiljø vil være av avgjørende betydning for hans utvikling. Han trenger det trygge og stabile omsorgsmiljøet han nå er en del av. Da han har såpass store indre reguleringsvansker vil han trenge en god del regulering utenfra. Et eksempel på dette kan være noe skjerming, en til en kontakt, forutsigbarhet, og strukturerte, oversiktlige hverdagsrutiner. (...) »



Arnevik uttalte at Cs sårbarhet er av en slik art at han kan ta skade av uheldig samvær selv om det bare skjer et par ganger i året. Han pekte også på behovet for råd og veiledning til personer som har omsorgsoppgaver for C.

Etter Arneviks utredning er det iverksatt en rekke tiltak for å hjelpe C. Han har gått i barnehage siden august 2005. Han får fysioterapi i barnehagen for å avhjelpe stivhet i kroppen. Han er i besøkshjem ca. en helg i måneden. Han har også kontakt med spesialisthelsetjenesten. Lagmannsretten legger til grunn at den trygge omsorgssituasjonen hos fosterforeldrene og gode hjelpetiltak i barnehagen, besøkshjem og ellers har virket positivt for C, blant annet for språkutviklingen og samspillet med andre barn. Cs særlige behov for trygghet, forutsigbarhet og forståelse må tillegges stor vekt ved fastsettelsen av omfanget av samværet med foreldrene.

Lagmannsretten går så over til å vurdere foreldrenes forutsetninger for å forstå og ta hensyn til Cs spesielle behov når de har samvær med ham.

A er norsk statsborger, men vokste opp i X (land). Han flyttet til Norge i november 1999 for å bo hos sin halvsøster. Han er arbeidsledig. Han snakker og forstår lite norsk. Han går for tiden på ettårig norskkurs på Rosenhoff skole. I 2002 ble han dømt til en straff av 7 måneders fengsel for vinningskriminalitet, trusler, overtredelser av legemiddelloven og flere tilfeller av bæring av kniv på offentlig sted. Høsten 2002 flyttet han tilbake til X. Ett år senere flyttet han igjen til Norge, nå sammen med B som da var gravid i 5. måned med C. Hun kom til Norge på turistvisum etter å ha bodd de siste 12 årene i X. Hun lider av epilepsi. Hun snakker ikke norsk, er arbeidsledig og sosialhjelpsmottaker. Hun har fått avslag på sin søknad om oppholdstillatelse i Norge. Avslaget er påklaget til Utlendingsnemnda og hun har lovlig opphold til saken er ferdig behandlet der. Fars vanskelige barndom og oppvekst er nærmere beskrevet i tingrettens dom, som det vises til.

Begge foreldrene er evnemessig svakt utrustet. Far ble judisielt observert i 2001 i forbindelse med straffesaken mot ham. I den rettspsykiatriske erklæringen 8. desember 2001 heter at det at hans IQ ligger mellom 60 og 70. Mor er ikke testet, men vitneforklaringer fra barnevernpedagog Line Seim, A og fostermor tilsier at hun evnemessig er svakere utrustet enn far. Hun har ikke planer om å lære norsk. Hun isolerer seg og går ikke ut alene. Hun er avhengig av A - også når det gjelder gjennomføring av samvær med C.

Det må legges til grunn at begge foreldrene har en begrenset omsorgskompetanse, og at dette har gitt negative utslag på samværet med C. De har for det første ofte ikke evnet å prioritere samvær med ham foran andre behov. Det har dessuten oppstått visse problemer under gjennomføring av samvær.

Til å begynne med var forutsetningen at foreldrene skulle ha hyppig samvær med C i fosterhjemmet. De uteble eller overholdt ikke avtale med hensyn til tidspunkt ved en rekke tilfeller. Noen ganger kom far alene eller mor gikk etter kort tid. Mor virket til dels lite interessert. En gang uteble hun fordi hun skulle vaske huset. Hun dro tilbake til X da C var noen måneder gammel. I løpet av tre uker etter at hun kom tilbake til Norge, besøkte hun sønnen bare en gang. I følge barneverntjenestens journalnotat 29. juni 2004 opplyste fostermor at faren møtte til ett av ti avtalte samvær. Han kunne rope, skrike og true mens han var der, og tok lite hensyn til barnet.

Far har ved flere anledninger truet fostermor. Til å begynne med følte hun seg ikke reelt truet, men dette forandret seg fordi truslene ble mer alvorlige og adferden ble mer aggressiv. Den 24. juni 2004 nektet han å gå fra fosterhjemmet og truet med å banke fostermor. I oktober 2004, da han møtte fosterfar tilfeldig ved Oslo City, sa han i følge Ds forklaring at han planla å drepe fostermor. Far har senere benektet dette. Trusselepisodene førte til at politiet 21. desember 2004 nedla tre måneders besøksforbud. Fostermor har også opplyst at A uten grunn har anmeldt fosterfar til politiet, med den følge at huset ble ransaket. Forholdet mellom fosterforeldrene og foreldrene er etter alt dette blitt meget dårlig.

Fra september 2004 ble samværet begrenset til en gang i uken. Heller ikke nå fulgte foreldrene opp. Av møtereferat 22. oktober 2004 fra fosterhjemsbesøk fremgår det at far ikke hadde møtt sønnen på fem uker. Mor hadde ikke møtt ham på to måneder.

Fra utpå høsten 2004 skjedde samvær utenfor hjemmet under tilsyn av barneverntjenesten. I samværsprotokoll 29. oktober 2004 heter det at samværet ble gjennomført på en rolig og grei måte. I samværsprotokoll 19. november 2004 konkluderes det med at gutten virket tilfreds under samværet som foregikk på en fin og rolig måte. Foreldrene viste interesse for gutten. Dette samværet varte en time fordi far skulle møte sin advokat og mor hadde mye å ordne i huset. Etter samvær 30. desember 2004 heter det at gutten var rolig og lite krevende under hele samværet. Med unntak av matesituasjonen klarte foreldrene å forholde seg til gutten på en « god nok måte ». Mateproblemet besto i at far ble høyrøstet og korrigerende overfor mor for hennes måte å mate på. Det var ingen grunn til dette etter tilsynspersonens oppfatning. Til samvær 24. januar 2005 ble barnet brakt til samværsstedet en halv time for sent grunnet værforholdene. Far ble sint for dette, og foreldrene gikk rett før C kom.

Etter vedtaket i fylkesnemnda november 2004 ble samværet begrenset til en gang i måneden. I tiden mellom fylkesnemndsbehandlingen og hovedforhandlingen i tingretten møtte foreldrene til tre av sju avtalte samvær.

Etter tingrettens dom er det avviklet ett samvær i oktober 2005. Det var da omkring et halvt år siden siste samvær, og C kjente ikke igjen foreldrene. Det var mor i besøkshjemmet som fulgte ham til samværet. Hun hadde fått beskjed om å innta en tilbaketrukket rolle og overlate til foreldrene å trøste barnet. Dette skapte stor frustrasjon hos C, og fostermor forklarte at han var mer klengete og sint enn ellers i noen dager etter dette samværet. Hun hadde også observert lignende reaksjoner etter andre samvær, men det er ikke konkretisert hvilke samvær det gjelder, for eksempel om det er tale om reaksjoner etter samvær med eller uten tilsyn.

På bakgrunn av erfaringen med samværene hittil konkluderer lagmannsretten med at ingen av foreldrene bør nektes samvær med C, men at samværet må begrenses og at det - i alle fall foreløpig - bør skje under tilsyn. Ved spørsmålet om den nærmere fastsettelsen av omfanget av samværet har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet - fagkyndig meddommer Heitun, meddommer Friis og de tre juridiske dommerne finner at samværet ikke bør begrenses så sterkt som bestemt i tingrettens dom. Samværet skal ta sikte på å gi C kjennskap til sine foreldre. I en sak der samværet var begrenset på samme måte som i vår sak, uttalte Høyesterett at det å bli kjent med foreldrene vanskelig kan oppnås ved et besøk hvert halvår begrenset til to timer. Det skal særlige og sterke grunner til for å begrense samværsretten så sterkt, jf. Rt-2001-14.

Cs sårbarhet og foreldrenes ressurssvakhet er særlige forhold i saken, men flertallet finner ikke at det er påvist at disse forhold har medført eller vil medføre at samvær med foreldrene under tilsyn er skadelig eller utgjør en skaderisiko for gutten. Det foreligger derfor ikke tilstrekkelig sterke grunner til å begrense samværet så mye som tingretten bestemte. Uheldige reaksjoner hos C, som etter det siste samværet i oktober 2005, kan unngås ved at tilsynspersonen får veiledning og anledning til å være en støtteperson for C under samværet. Flertallet finner ikke at det er fare for at mor kan påvirke gutten negativt. Fars personlighetsforstyrrelse kan tenkes å være skadelig ved hyppig samvær - noe som uansett ikke aktuelt i denne saken - men det er ikke påvist at hans personlighetsforstyrrelse har hatt eller vil få uheldig påvirkning ved begrenset samvær under tilsyn. Forsøk på uheldig påvirkning kan hindres av tilsynspersonen. Dette gjelder også forsøk på påvirkning av relasjonen til fosterforeldrene.

Erfaringen fra det siste samværet i oktober 2005 er at C ikke kjente igjen sine foreldre når det hadde gått omkring et halvt år siden sist han så dem. Med guttens spesielle behov for trygghet og forutsigbarhet, antar lagmannsretten at det er positivt for ham at han kjenner igjen foreldrene fra gang til gang. Dette taler også for et noe hyppigere samvær.

Foreldrenes adferd hittil har vist at ingen av dem - selv om de ønsker det - er i stand til å gjennomføre et omfattende samvær med C. Samværsretten bør ikke få et større omfang enn det foreldrene er i stand til å følge opp. Samvær bør på den annen side være så omfattende at det sikrer at C får kjennskap til sine foreldre. Det er grunn til å tro at foreldrene vil kunne følge opp fire årlige samvær. Ved at det ikke går for lang tid mellom samværene, hjelpes C til gjenkjennelse og foreldrene til bedre å huske fra gang til gang hvordan de skal opptre i forhold til ham. Derved øker muligheten for at samværene kan bli gode for gutten. Flertallet finner ikke at det er grunn til å utvide det enkelte samvær. Flertallet finner at samværet bør fastsettes til to timer fire ganger i året.

Mindretallet - fagkyndig meddommer Kvaale og meddommer Haas - finner at foreldrenes samvær med C bør begrenses til to ganger i året á to timers varighet. Slik mindretallet ser det, foreligger det i denne saken særlige grunner som tilsier en slik begrensning av samværsretten. C ble plassert i fosterhjemmet da han var sju dager gammel. Han har hele sin tilknytning og tilhørighet til fosterforeldrene. Plasseringen er ment å være langvarig. Kontakten med foreldrene skal kun ha til hensikt å sikre kjennskap og kunnskap om røtter og opphav.

Psykolog Arnevik har utredet og vurdert C til å være et svært sårbart barn som tåler lite forstyrrelser i sin hverdag. Med hans særlige behov stilles det krav om tilrettelagt omsorg, og gutten har allerede som toåring et tett program med oppfølging fra spesialisthelsetjenesten. Fostermoren opplyste om en gutt med lav frustrasjonstoleranse som reagerer med avvisning, utrygghet og sinne selv på små forandringer. Han er mer enn andre barn på sin alder avhengig av at andre forstår og tilpasser seg hans behov. Mindretallet legger til grunn at C trenger optimale omsorgsbetingelser i mange år fremover for å kunne korrigere for betydelige reguleringsvansker.

Vedrørende guttens far viser mindretallet også til at han ved sin atferd har utnyttet fosterforeldrene og opptrådt slik at det har frembrakt frykt hos dem. Han har blant annet fremsatt drapstrusler overfor fostermoren og feilaktig gitt opplysninger til politiet som førte til ransakelse av huset. Faren er tidligere ilagt besøksforbud overfor fosterhjemmet. Mindretallet mener dette er forhold som negativt påvirker fosterforeldrenes oppgave og rolle som omsorgspersoner og må tas med i betraktning ved fastsettelse av samvær.

Mindretallet peker på at C er plassert hos biologisk familie, hvor fosterforeldrene har sammenlignbar etnisitet som foreldrene. Det vil lette hans identitetsutvikling og selvforståelse og til en viss grad utfylle kunnskap og kjennskap til biologisk opphav.

Slik situasjonen er i dag, vil det etter mindretallets oppfatning være til Cs beste at han sikres optimale omsorgsbetingelser, og en fortsatt god plassering i fosterhjemmet. Dette oppnås best ved at samværene begrenses til to ganger i året, og at det enkelte samvær også begrenses i tid.

Den samlede lagmannsrett finner at samværsretten skal utøves slik at C får til sammen det antall årlige samvær med en eller begge foreldrene som flertallet bestemmer, med mindre barneverntjenesten finner at mer samvær er tilrådelig.



Foregrepet tvangskraft

Oslo tingretts dom er ikke påanket når det gjelder spørsmålet om foregrepet tvangskraft, jf. tvistemålsloven §148 (domsslutningen pkt. 3). Begge parter forutsatte at dommen ble stående på dette punkt, og at dette ville innebære foregrepet tvangskraft også for lagmannsrettens dom. Lagmannsretten oppfatter ankemotparten slik at den - dersom domsslutningens punkt 3 ikke blir stående - subsidiært har begjært foregrepet tvangskraft for lagmannsrettens dom.

Lagmannsretten finner at tingrettens avgjørelse om tvangskraft bare gjelder tingrettens egen dom. Det at lagmannsretten har kommet til et annet resultat enn tingretten, tilsier også at spørsmålet om foregrepet tvangskraft må vurderes på nytt.

Spørsmålet er da om særlige omstendigheter taler for at lagmannsrettens dom gis foregrepet tvangskraft, jf. tvistemålsloven §148.

Som nevnt foran er C et særlig sårbart barn som har behov for stabilitet og forutsigbarhet. Det er ikke forsvarlig av hensyn til barnet med hyppig/og eller ukontrollert samvær. Lagmannsretten finner at kravet til særlige omstendigheter er oppfylt og at dommen derfor må gis foregrepet tvangskraft.

Etter dette avsies dom i samsvar med flertallets syn.



Domsslutning:



1. A og B skal til sammen ha samvær med C fire ganger i året á to timer. Barneverntjenesten kan føre tilsyn under samværene.
2. Dommen iverksettes straks.