FNV-2007-52-MRO
INSTANS: Fylkesnemnda for sosiale saker Møre og Romsdal - vedtak.
DATO: 2007-06-20
PUBLISERT: FNV-2007-52-MRO
STIKKORD: Barnevern - Alvorlige atferdsvansker - Forlengelse av plassering i institusjon. Barnevernloven §4-24.
SAMMENDRAG: Fylkesnemnda forlenget plasseringstiden for A med inntil 12 måneder med hjemmel i lov om barneverntjenester §4-24 annet ledd, 2. punktum. Nemnda fant at man i denne saken stod overfor et slikt unntakstilfelle som lovgiverne må antas å ha tatt sikte på. A hadde profittert på institusjonsoppholdet så langt, og der forelå ikke noe holdbart alternativ til fortsatt behandling i institusjon. Etter rådslagning og stemmegivning for lukkede dører ble det fattet slikt
Henvisninger: lov-1992-07-17-100-§4-24 (Bvl §4-24),

SAKSGANG: Sak nr. 07-0052.
PARTER:
FORFATTER: Fylkesnemndsleder: Oddbjørn Skjong. To fagkyndige medlemmer og to alminnelige medlemmer.

Henvisninger i teksten: for-2002-12-12-1594-§24 (Forskrift om tvang i barneverninstitusjon §24), for-2002-12-12-1594 (Forskrift om tvang i barneverninstitusjon), lov-1992-07-17-100-§4-1 (Bvl §4-1), lov-1992-07-17-100-§4-26 (Bvl §4-26), lov-1992-07-17-100-§4-4 (Bvl §4-4), lov-1992-07-17-100-§6-3 (Bvl §6-3)


--------------------------------------------------------------------------------




Saken gjelder H kommunes begjæring om forlengelse av plassering og tilbakeholdelse i institusjon av A, født *.*.90, med hjemmel i lov om barneverntjenester §4-24, andre ledd, siste punktum.

As mor er B, født *.*.61, bosatt i H, mens hennes far er C, født *.*.59, bosatt i I. Det er mor som har den daglige omsorg for A. Foreldrene har delt foreldreansvar.

Om mor er det opplyst at hun opprinnelig er fra J. Hun har utdannelse som hjelpepleier, kokk og servitør. Hun arbeider nå i heltidsjobb som daglig leder for kiosken « 7-elleven » i H.

Far er opprinnelig fra K. Det opplyses at mor og han var gift, og bosatt i H, da A ble født den *.*.90. I 1991 flyttet familien til L, og bodde der til 1999. Far drev et spisested i L. I 1999 ble foreldrene separert, og familien flyttet til H, der mor fikk arbeid i hjemmesykepleien.

A har en eldre bror, som bor i egen leilighet i H.

Barneverntjenesten i H hadde første befatning med A og mor i tilslutning til en melding datert 09.02.04 fra barnevernvakten. Opplysningene gikk ut på at A hadde fortalt at mor var bortreist i tre uker, og at A var alene hjemme.

I mars og april 2004 kom det ytterligere bekymringsmeldinger med hensyn til A, fra hhv. skolen og politiet.

Barneverntjenesten i H iverksatte undersøkelser i saken, og søkte i mai 2004 om MST-tiltak for familien. Søknaden var begrunnet med en svært negativ utvikling for As vedkommende. Barneverntjenesten iverksatte også besøkshjem/avlastningshjem hver tredje helg.

Den 13.08.04 startet MST-tiltaket opp. MST-teamet avga « midtveisrapport » den 03.11.04. Ifølge rapporten hadde A hatt store atferdsproblemer før tiltaket ble satt i gang. Det hendte således daglig at hun ikke holdt avtaler, eller at hun brøt regler. Hun skulket skolen hver dag, og hun var hver dag sammen med antisosiale venner i kjøpesenteret. Hun ruset seg, nasket, og begikk skadeverk.

I løpet av tiltaksperioden var de fleste overordnede målsetninger blitt nådd. Imidlertid var målsettingen om at A skulle gå på skolen hver dag, og følge reglene der, bare delvis nådd. I rapporten uttalte MST-teamet seg rosende om mors innsats i perioden.

Den 28.06.05 hadde barneverntjenesten telefonsamtale med mor. Mor anførte at A måtte bort fra miljøet i H. A hadde testet positivt på LSD, heroin og hasj. Mor opplyste at hun ikke hadde mistanke på sprøytebruk. Imidlertid hadde A tydelige abstinenser. Mor sa at A var åpen på at hun hadde røkt hasj de siste tre måneder. Andre ganger hadde hun sagt at hun hadde ruset seg det siste året. Mor mente at A nå måtte på rusavvenning, i det minste flytte vekk fra byen.

Den 05.07.05 traff barneverntjenesten i H vedtak om « grønn omsorg/inn på tunet » for A med hjemmel i lov om barneverntjenester §4-4, andre ledd. I tillegg ble det iverksatt rustesting. Den 07.07.05 ble avtale om rusmiddelkontroll sendt til fastlegen. Mor undertegnet på vegne av A, da hun var under 15 år.

Den 11.08.05 forelå resultater med hensyn til urinprøvene tatt i perioden 04.07.05 til 29.07.05. Alle prøver var positive på cannabis. Prøver tatt i september 2005 var imidlertid negative. I oktober 2005 forelå der dog på nytt positive prøver med hensyn til cannabis.

Den 30.11.05 henviste barneverntjenesten A til Rusteamet. I henvisningsskrivet ble det bl.a. anført:

« Barneverntjenesten ordnet med at en MST-terapeut skulle følge opp familien i ferien, det ble iverksatt dagtilbud i institusjon I, og det ble iverksatt rusmiddelkontroll. Første testen som var tatt 20.06.05 var positiv på cannabis og Benzo. Tester utover sommeren viste hele tiden positive utslag på cannabis. Den 29.08.05 kom første resultat der det ikke var påvist rusmidler. Hun fortsatte med negative tester frem til 04.10.05. Etter dette har igjen testene blitt positive på THC-syre. A vet ikke om hun ønsker å slutte med å ruse seg.
Barneverntjenesten ønsker at hun skal få et tilbud på Rusteamet, der hun får ta tak i problemene sine, og arbeide med motivasjonen for å slutte med stoff. Barneverntjenesten er alvorlig bekymret for A, hun virker følelsesmessig avflatet og på skolen fungerer det svært dårlig. »

I desember 2005 forelå det igjen positive prøver på cannabis.

Den 04.01.06 sendte barneverntjenesten søknad om institusjonsplass for A. Barneverntjenesten ba om at det ble tildelt plass som kunne benyttes også før saken ble behandlet av Fylkesnemnda.

Barneverntjenesten tok opp spørsmålet om frivillig plassering av A i institusjon. I utgangspunktet ønsket A ikke dette. Imidlertid samtykket hun i plassering på institusjon II fra 14.03.06 med hjemmel i lovens §4-26.

Barneverntjenesten i H fremmet sak for Fylkesnemnda om omsorgsovertakelse med hensyn til A, samt plassering etter lovens §4-24, andre ledd. Saken ble behandlet av Fylkesnemnda i juni 2006. Den 23.06.06 traff Fylkesnemnda vedtak med slik slutning:



« Slutning:



1. A, født *.*.90, plasseres og tilbakeholdes i institusjon II for inntil 12 måneder, jfr. lov om barneverntjenester §4-24, andre ledd.
2. Det gis adgang til å ta urinprøver med tanke på rusmidler av A så lenge hun er plassert etter lov om barneverntjenester §4-24, jfr. forskrift om rettigheter og bruk av tvang under opphold i barneverninstitusjoner av 12.12.02 §24.
3. Kommunens begjæring om omsorgsovertakelse tas ikke til følge.
4. Kommunens begjæring om oppfostringsbidrag fra C tas ikke til følge.»

Når det gjaldt grunnvilkåret « alvorlige atferdsvansker » i lovens §4-24 anførte Fylkesnemnda bl.a. følgende i sin begrunnelse:

« Mye tyder på at A har, og har hatt, et rusproblem i forhold til hasj. I følge egne uttalelser har hun misbrukt dette over en periode av ca. 3 år. At det tok relativt lang tid før rusprøvene ble negative, kan også tyde på et omfattende misbruk. Misbruket har også funnet sted etter at hun kom til institusjon II.

Hvorvidt lovens kriterium « omfattende og vedvarende misbruk » her er oppfylt, trenger imidlertid ikke nemnda å ta stilling til, ettersom kriteriet « alvorlige atferdsvansker på annen måte » under enhver omstendighet må anses oppfylt.

Fylkesnemnda viser i så måte til hva som er kommet frem i saken, med hensyn til As atferdsvansker på nær sagt alle områder. Det må legges til grunn at hun har utvist omfattende atferdsvansker i skolen - bl.a. ved å ha opptrådt aggressivt og truende. Den negative atferden har resultert i hele 19 utvisninger. A falt etter hvert helt ut av skolen. Hun unndro seg også mors omsorg, ved at hun søkte til belastede miljøer, der hun må antas å ha misbrukt rusmidler.

Med bakgrunn i sakens opplysning finner Fylkesnemnda at hennes atferd, samlet sett, må kunne karakteriseres som utpreget normløs, og at kriteriet alvorlige atferdsvansker « på annen måte » således er oppfylt. »

Når det gjaldt lovens krav med hensyn til behovet for mer langvarig behandling, heter det i begrunnelsen:

« Videre finner Fylkesnemnda at det i foreliggende tilfelle klart vil være « behov for mer langvarig behandling ». As vansker er av sammensatt karakter, der et problemfylt forhold til rusmidler er en del av bildet. I tillegg sliter hun med andre atferdsvansker, bl.a. et problemfylt forhold til autoriteter. Det må antas at A vil ha behov for oppfølgning i hvert fall de nærmeste 12 måneder fremover, slik at behandlingstiden ikke kan settes til mindre enn 12 måneder. »

Endelig fant Fylkesnemnda at Institusjon I oppfylte kriteriene i lovens §4-24, siste ledd. I begrunnelsen ble det bl.a. anført:

« Med henblikk på §4-24, siste ledd, finner Fylkesnemnda at Institusjon I, som er foreslått som plasseringsalternativ i fortsettelsen, faglig og materielt må antas å være i stand til å gi A tilfredsstillende hjelp, sett i forhold til formålet til plasseringen. Institusjon I antas således å kunne gi A den struktur, de rammer, de grenser og den individuelle oppfølgning som hun vil trenge i tiden fremover. Det vises i den forbindelse også til vitneforklaring fra miljøterapeuten. Med bakgrunn i sitt kjennskap til As rusvansker, mener Institusjon I å kunne ivareta A også i denne relasjon. Det legges endelig til grunn at Institusjon I er godkjent av statlig myndighet for plasseringer etter § 4-24. »

Fra 23.06.06 til dags dato har A vært plassert i Institusjon I med hjemmel i lov om barneverntjenester §4-24, andre ledd.

I begjæring innkommet til Fylkesnemnda den 13.03.07 har H kommune anmodet om forlengelse av institusjonsplasseringen for ytterligere 12 måneder etter lovens §4-24, andre ledd, andre setning. Forhandlingsmøte i saken ble holdt den 11. og 12.06.07 i Molde. På vegne av kommunen møtte herunder saksbehandler. Kommuneadvokaten v/ Adv. I møtte som kommunens prosessfullmektig. Som private parter møtte A, med advokat II som prosessfullmektig og mor, med advokat III som prosessfullmektig. Privat part C (far) møtte ikke, men det er ikke sannsynliggjort at han hadde lovlig forfall. På hans vegne møtte advokat IV, som oppnevnt prosessfullmektig. Under forhandlingsmøtet avga de fremmøtte parter forklaring. Videre ble det avhørt i alt 4 vitner. Det ble dokumentert fra saksdokumentene som det fremgår av møteboken.

Offentlig part H kommune v/ advokat I har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Kommunen mener at lovens vilkår for forlengelse av tvangsplasseringen er til stede. A har fortsatt et behandlingsbehov. Det vises i den forbindelse til barneverntjenestens forklaring. Videre vises det til As rusproblematikk, slik denne avtegner seg gjennom politiførstebetjentens forklaring. As rusmisbruk synes å ha forskjøvet seg fra hasj til amfetamin. A har en tendens til å styre miljøet, til å manipulere. Hun har ikke innsikt i egen problematikk. A har imidlertid også profittert på plasseringen i Institusjon I. Det er således framkommet at hun fungerer bedre med hensyn til aggresjon, samt i forhold til grenser og rutiner. Også mor og A selv ser at der har vært en positiv utvikling i så måte. Kommunen føler seg nokså sikker på at A ikke vil lykkes uten et videre institusjonsopphold. Man peker i den forbindelse på de foreliggende eksempler på at A har stukket av og ruset seg. Hun har også stukket av under permisjoner hos mor. I disse tilfellene har hun søkt til et belastet rusmiljø. Kommunen mener fortsatt at Institusjon I er faglig og materielt egnet, sett i forhold til As behov. Det legges i den forbindelse til grunn at Institusjon I vil få ekstra ressurser, slik at A vil få bedre individuell oppfølgning enn tilfellet har vært i den senere tid. Det tas også sikte på en mer « spisset » rusbehandling i regi av Rusteamet i M Et vesentlig moment for kommunen er det at Institusjon I nå har godt kjennskap til A. En ny institusjon vil ikke hatt samme kjennskapen til henne. Kommunen mener at tiltak i hjemmet ikke vil være tilstrekkelig. Oppfølgning av A vil kreve mye ressurser, og det er ikke realistisk å tro at hun ikke vil fortsette å ruse seg, dersom hun flytter hjem. Kommunen ser ikke andre holdbare alternativer enn å forlenge tvangsvedtaket.

På vegne av kommunen er det nedlagt slik påstand:

1. A, født *.*.90, plasseres og tilbakeholdes i individuelt tilpasset enetiltak i institusjonen Institusjon I etter lovens §4.24, andre ledd.
2. Institusjonen kan kreve urinprøver, jfr. forskrift av 12.12.02, §24 første ledd så lenge A er plassert etter lovens §4-24.

Privat part A v/ advokat II har i hovedtrekk anført:

På vegne av den private part gjøres gjeldende at vilkårene for forlengelse av tvangsvedtaket etter §4-24, andre ledd, ikke er til stede. Nemnda bør ta med i sin vurdering at A oppholdt seg frivillig ved Institusjon I forut for tvangsvedtaket. A er nå ikke motivert til å fortsette oppholdet ved Institusjon I. Hun profitterte nok en del på oppholdet den første tiden, men nå dreier det seg mer om « oppbevaring ». Dette har også vært sagt fra flere ansatte ved Institusjon I. Institusjon Is ansatte har heller ikke vært særlig flinke til å motivere A med hensyn til å stå i dagtilbudet, og har ikke vært behjelpelige med hensyn til skoletilbud. A mistrives på Institusjon I, og dette er grunnen til at hun har ruset seg. Man mener at Institusjon I ikke materielt og faglig er i stand til å gi A et tilfredsstillende tilbud. Dette må også antas å ha vært barneverntjenestens oppfatning, jfr. søknaden om ny institusjon av 30.01.07. Når BUF-etat nå plutselig har penger til et nytt individuelt opplegg, tror man ikke på det. Det er ikke tilstrekkelig å bevilge penger. Problemet her er å skaffe tilstrekkelig personell. Det tar tid å utvikle et slikt enetiltak som det er behov for. Institusjon I er ikke en rusinstitusjon, og hvis A trenger behandling er det rusbehandling. At A bor hos mor, er et godt alternativ. Det vises til MST-konsulentens vurdering av mor. Bedriften mor er daglig leder for vil også kunne gi A et dagtilbud. A har fått kjæreste, som kan ha en gunstig innflytelse på henne. Plassering hos mor forutsetter hjelpetiltak, som både mor og A er innstilte på å motta. Subsidiært mener man at tvangsvedtak av 12 måneders varighet under enhver omstendighet er for lang tid. Minste inngreps prinsipp tilsier at man i hvert fall bør forkorte plasseringstiden.

På vegne av den private part er det nedlagt slik påstand:

H kommunes krav om videre plassering og tilbakeholdelse i institusjon av A, født *.*.90, tas ikke til følge.

Privat part B v/ advokat III har i hovedtrekk anført:

Man viser til advokat IIs anførsler som mor slutter seg til. Man er ikke sikker på at der er lovhjemmel for forlengelse av tvangsvedtaket her, jfr. legalitetsprinsippet. Mor finner det utrolig at kommunen kan være så overbevist om at videre tvangsopphold ved Institusjon I vil være det beste alternativ for A. Det vises til hva som er dokumentert med hensyn til manglene ved Institusjon I som alternativ. Mye taler for at oppholdet også i fortsettelsen vil dreie seg om ren oppbevaring. På den annen side mener man at mor vil makte oppgaven, dersom A nå tilbakeføres til henne. Mor har i større grad enn de fleste tatt tak i datterens problemer. Allerede 26.02.07 tok mor opp spørsmålet om hjemflytting. Det dreier seg således ikke om noe hun har kommet på nå. Mor er seg bevisst at tilbakeflytting vil kunne by på problemer. Hun er imidlertid også overbevist om at hun skal greie oppgaven, ellers ville hun ikke ha tatt den på seg. For øvrig vises det til lovens §6-3. A er nå snart 17 år gammel, og har stor innsikt i egen situasjon. Det bør legges stor vekt på hennes egen oppfatning. For øvrig må det anses særdeles uheldig dersom hun skal tilbringe nesten hele sin ungdomstid i institusjon. Dersom A skulle forbli i institusjon, tror man ikke det kommende år vil forløpe annerledes enn det året som er gått. Man tror at As motivasjon vil forsvinne.

På vegne av den private part er det nedlagt slik påstand:

H kommunes krav om videre plassering og tilbakeholdelse i institusjon med hensyn til A, født *.*.90, tas ikke til følge.

Privat part C (far) v/ advokat IV har i hovedtrekk gjort gjeldende:

På vegne av far vil man påpeke at far ikke mangler interesse for å følge opp datteren. Det er helt feil at han ikke har forsøkt å kontakte A. Far er veldig fornøyd med den presisering kommunen har gjort med hensyn til sin påstand. Når det gjelder bebreidelser som er rettet mot kommunen med hensyn til manglende skoletilbud, ser man liten grunn for disse. Det adekvate for A er nok et dagtilbud i form av arbeid. For øvrig virker det stort sett som om A har profittert på det året hun har hatt på Institusjon I. Institusjon I fremstår som et klart bedre alternativ for A enn hva mor kan tilby.

På vegne av den private part er det nedlagt slik påstand:

H kommunes begjæring om videre plassering og tilbakehold i institusjon av A tas til følge.



Fylkesnemnda skal bemerke:

Hjemmelen for forlengelse av plasseringstiden etter lovens §4-24, finnes i bestemmelsens annet ledd, som i sin helhet lyder slik:

« Er det trolig at et barn som nevnt har behov for mer langvarig behandling, kan det treffes vedtak om barnet skal plasseres i en behandlings- eller opplæringsinstitusjon i opptil 12 måneder uten eget samtykke eller samtykke fra den som har foreldreansvaret for barnet. Ved nytt vedtak kan behandlingstiden i særlige tilfeller forlenges med opptil 12 nye måneder. Barneverntjenesten skal fortløpende følge opp plasseringen, og vurdere tiltaket på nytt når plasseringen har vart i seks måneder. »

Når det gjelder skjønnstemaet i saker som den foreliggende, er Fylkesnemnda enig med Ofstad/Skar (2004) s. 221, der det bl.a. heter:

« Ved forlengelse skal det vurderes om det foreligger et fortsatt behandlings- eller opplæringsbehov. Det er altså ikke lovens grunnvilkår alvorlige atferdsvansker som er tema ved forlengelse, men hvorvidt ungdommen ved fortsatt opphold i institusjon kan gis ytterligere hjelp for de problemene som lå til grunn for den asosiale atferden vedkommende viste forut for plasseringen. »

Adgangen til unntaksvis å forlenge plasseringstiden med 12 måneder kom inn i loven under behandlingen i Stortinget. Forbruker- og administrasjonskomiteen begrunnet forslaget slik:

« Komiteen har vurdert hvorvidt den lengste fristen på et år for behandling av ungdom med alvorlige atferdsproblemer er tilstrekkelig. Fra faglig hold påpekes det at enkelte behandlingstilbud må foregå over lengre tid, for at man skal få positive resultater. Komiteen vil foreslå at Fylkesnemnda etter et år kan foreta en ny individuell vurdering, og eventuelt avgjøre at plasseringstiden kan forlenges i ytterligere et år. »

Fylkesnemnda finner at man her står overfor et slikt unntakstilfelle som lovgiverene må antas å ha tatt sikte på. Forlengelse av plasseringstiden, som påstått av kommunen, kan heller ikke antas å stride mot legalitetsprinsippet.

Med bakgrunn i hva som er fremkommet under bevisførselen legger Fylkesnemnda til grunn at A så langt har profittert på oppholdet i Institusjon I i ganske stor grad. Både miljørterapeut ved Institusjon I og A selv har påpekt at As atferd i institusjonen er blitt betydelig bedre - med mindre aggresjon/utagerende atferd. A er blitt flinkere til å forholde seg til, og innordne seg etter, institusjonens rutiner og regler. Også As mor har i sin forklaring erkjent at A har profittert på oppholdet - dette til tross for de personellmessige problemer institusjonen har slitt med, og som man skal komme litt tilbake til i fortsettelsen.

Når det gjelder As rusmisbruk fremstår det som klart sannsynlig at misbruken er blitt mer sporadisk under institusjonsoppholdet enn forut for dette. Dog synes rusmisbruken å ha blitt mer alvorlig i den forstand at der har skjedd en dreining fra hasj til bl.a. amfetamin. Etter sakens opplysning har A en rekke ganger misbrukt rusmidler i tilknytning til rømninger og permisjoner. Med hensyn til hennes rusmisbruk er der således fremdeles en betydelig behandlingsoppgave.

Spørsmålet blir da om Institusjon I faglig og materielt kan gi A adekvat hjelp i denne relasjon i fortsettelsen. I den forbindelse er det blant annet anført at Institusjon I ikke er noen « rusinstitusjon », og at As opphold har karakter av « oppbevaring ».

Fylkesnemnda vil dog påpeke at Institusjon I er godkjent for plasseringer av ungdom under 18 år etter barnevernlovens §4-24, der « vedvarende misbruk av rusmidler » er ett av de tre mulige plasseringsgrunnlag. Det er grunn til å anta at institusjonens miljøterapeutiske opplegg også har vesentlig betydning med henblikk på motarbeidelse av rusmisbruk.

Det er i saken opplyst at Institusjon I i en periode har vært plaget med sykemeldinger blant personalet, noe som har resultert i mange vikarer. Dette kan bl.a. ha medført at A har fått for mange å forholde seg til. De nevnte personalproblemer er selvsagt uheldige, og trekker i negativ retning ved vurderingen av institusjonens egnethet i dette konkrete tilfellet.

Imidlertid legger nemnda vesentlig vekt på BUF-etats opplysninger om at Institusjon I, med bakgrunn i As behov for individuelt tilpasset tiltak, i fortsettelsen vil få ekstra ressurser, slik at A får en bedre individuell oppfølgning enn hittil. Videre vektlegges kommunens opplysning om at A vil få tilbud om en mer « spisset » rusbehandling i regi av Rusteamet i M.

Ved en samlet vurdering finner således Fylkesnemnda at Institusjon I faglig og materielt vil være i stand til å tilby A tilfredsstillende hjelp også i fortsettelsen.

Fylkesnemnda kan for øvrig ikke se at der foreligger noe holdbart alternativ til fortsatt opphold ved Institusjon I. Fra de private parters side er det anført at tilbakeflytting til mor, med tillegg av hjelpetiltak, vil være « et godt alternativ ». Fylkesnemnda er ikke enig i denne vurdering. De problemer A sliter med forutsetter omsorgsrammer som det i praksis ikke vil være mulig å etablere hjemme hos mor. Ved en eventuell tilbakeflytting til mor nå måtte det således påregnes at mor relativt snart ville ha mistet kontrollen over A, slik hun gjorde forut for plasseringen i Institusjon I. I denne situasjonen ville As rusproblem etter all sannsynlighet snart ha tatt en enda alvorligere vending.

Fylkesnemnda er således enig med kommunen i at der i foreliggende tilfelle ikke er andre holdbare alternativer enn å forlenge tvangsvedtaket. Forlengelse må således anses å være til As beste, jfr. lovens §4-1. Fylkesnemnda har i denne forbindelse nøye vurdert As egen oppfatning, jfr. lovens §6-3, men har ikke funnet å kunne tillegge hennes oppfatning avgjørende vekt.

Pr. i dag ser det ut til at A vil ha behov for plassering i Institusjon I i ytterligere 12 måneder. Vedtaket vil således bli i tråd med kommunens påstand. Fylkesnemnda tiltrer altså også kommunens forutsetning om at A i fortsettelsen tilgodesees med de ressurser som er nødvendige for å få til et individuelt tilpasset enetiltak innenfor institusjonen.

Som det fremgår av §4-24, andre ledd, siste punktum, skal barneverntjenesten dog fortløpende følge opp plasseringen, og vurdere tiltaket på nytt når plasseringen har vart seks måneder. Ved vurderingen i så måte vil kommunen kunne legge vekt på for eksempel om forutsetningene nevnt ovenfor er oppfylt, om A har greid å holde seg rusfri, om hun har greid å fungere i dagtilbudet, samt om det er etablert tilstrekkelig nettverk i H m.v.

Kommunens begjæring om forlengelse av plasseringen blir på foreliggende bakgrunn å ta til følge.

Fra kommunens side er det nedlagt påstand om adgang til å ta urinprøver under plasseringstiden. Med bakgrunn i at rusproblemet utgjør en vesentlig del av problematikken i saken, finner Fylkesnemnda at institusjonen bør ha adgang til å ta urinprøve, jfr. forskriftenes §24.

Vedtaket er enstemmig.



Slutning:



1. Plasseringen og tilbakeholdelsen av A, født *.*.90, forlenges med inntil 12 måneder, regnet fra 23.06.07, jfr. lov om barneverntjenester §4-24, andre ledd, andre punktum. A plasseres og tilbakeholdes i individuelt tilpasset enetiltak i institusjonen Institusjon I.
2. Institusjonen gis adgang til å ta urinprøve med tanke på rusmidler av A så lenge hun er plassert etter lov om barneverntjenester §4-24, jfr. forskrift om rettigheter og bruk av tvang under opphold i barneverninstitusjon av 12.12.02., §24.