|
LH-2002-826
INSTANS: Hålogaland lagmannsrett - Kjennelse.
DATO: 2002-09-20
PUBLISERT: LH-2002-826
STIKKORD: Barnevern, oppnevnelse av sakkyndig.
SAMMENDRAG: Lagmannsretten fant at sakkyndig skulle oppnevnes for å utrede barnets mor. Det fremsto alt i alt som mest hensiktsmessig for at saken skulle bli betryggende opplyst.
SAKSGANG: Alta tingrett nr 02-00346 - Hålogaland lagmannsrett LH-2002-826.
PARTER: Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Bergny Ofstad Karlsen). Kjæremotpart: Y kommune v/ ordføreren (Prosessfullmektig: Kommuneadvokat Kari Jørgensen ved advokatfullmektig Mette Persen).
FORFATTER: Lagmann Dag Nafstad. Lagdommer Helge Nilsen. Lagdommer Nils Asbjørn Engstad.
Henvisninger i teksten: lov-1992-07-17-100-§4-12 (Bvl §4-12), lov-1992-07-17-100-§4-1 (Bvl §4-1)
--------------------------------------------------------------------------------
Saken gjelder tingrettens beslutning om ikke å oppnevne sakkyndig i tvist om overprøving av fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse.
Fylkesnemnda for sosiale saker i Troms og Finnmark traff 28. juni 2002 vedtak om at Y kommune ved barneverntjenesten skulle overta omsorgen for B, født *.*.88, at han skulle plasseres i fosterhjem, og at han kunne ha samvær med sin mor, A, to ganger i måneden.
A reiste ved stevning av 1. juli 2002 til Alta tingrett søksmål mot Y kommune for overprøving av fylkesnemndas vedtak, og nedla påstand om at vilkårene for omsorgsovertakelse ikke er oppfylt. Y kommune tok i tilsvar av 4. september 2002 til motmæle, og nedla påstand om at fylkesnemndas vedtak stadfestes.
Alta tingrett avsa 10. juli 2002 beslutning om at iverksettelse av fylkesnemndas vedtak ikke skulle utsettes. A hadde 1. juli 2002 begjært utsatt iverksettelse, mens kommunen 10. juli 2002 hadde motsatt seg dette.
Alta tingrett avsa 9. august 2002 beslutning om at sakkyndig ikke skulle oppnevnes i saken. A hadde 17. juli 2002 begjært oppnevnelse av sakkyndig, psykiater eller klinisk psykolog. Kommunen hadde 24. juli 2002 ment at oppnevning av sakkyndig ikke var nødvendig.
A har 26. august 2002 erklært kjæremål mot tingrettens beslutning om ikke å oppnevne sakkyndig, og gjør i hovedsak gjeldende:
Hvilken psykisk lidelse A eventuelt lider av, og hvilken betydning dette i så fall har for hennes omsorgsevne, vil være et sentralt bevistema i saken.
Hvilke vitnebevis som tilbys av kommunen vites ikke, idet kommunen ikke har inngitt tilsvar ennå. Tilbudte bevis vil uansett ikke kunne belyse saken fullgodt.
Diagnosen personlighetsforstyrrelse, som ble stilt i 1998, er ikke korrekt. A har selv oppfattet at hun var uføretrygdet på grunn av angst og depresjon. Hun reagerer sterkt på nå å ha fått vite at hun har fått diagnosen personlighetsforstyrrelse. Legen hennes har gjentatte ganger uttalt at hun ikke frembyr alvorlig angst eller depresjon som tilsier behandling. Legen er dessuten usikker på om diagnosen personlighetsforstyrrelse er korrekt, og har i den forbindelse henvist henne til voksenpsykiatrisk poliklinikk.
A har, uansett hvilken diagnose som er riktig, god nok omsorgsevne til å ivareta B. Hun oppfatter ham og ser hans behov, setter seg inn i hans situasjon og følelser, og støtter ham i forhold til både skole og andre mestringsopplevelser. Hun søker hjelp ved behov.
Oppnevnelse av sakkyndig er nødvendig og hensiktsmessig for å sikre at saken blir betryggende opplyst.
Y kommune har 4. og 12. september 2002 inngitt tilsvar til kjæremålet, og gjør i hovedsak gjeldende:
Tingrettens beslutning om å avslå begjæringen om oppnevnelse av sakkyndig, er riktig. Diagnosen alvorlig personlighetsforstyrrelse er fastsatt av to uavhengige spesialister i 1997 og 2001. Fylkesnemnda fant at diagnosen støttes av sakens øvrige opplysninger om hennes fungering. Nemnda har foretatt en helhetsvurdering hvor morens diagnose var et moment, men hvor hennes faktiske fungering som mor var avgjørende. Morens omsorgsevne, herunder diagnose og fungering, vil bli belyst ved omfattende bevisførsel for tingretten, slik som for nemnda. Oppnevnelse av sakkyndig er ikke nødvendig.
Lagmannsretten skal bemerke:
Loven har ingen bestemmelse om når sakkyndig skal eller bør oppnevnes.
Avgjørende for om sakkyndig skal oppnevnes, må være om dette er nødvendig eller hensiktsmessig med henblikk på at saken skal bli betryggende opplyst.
Hvorvidt oppnevnelse av sakkyndig antas å være av betydning for sakens opplysning, vil bero på om øvrige bevis i saken vil gi tilstrekkelige opplysninger.
Lagmannsretten har full kompetanse, og kan også prøve tingrettens rent skjønnsmessige vurdering, likevel slik at det bør vises forsiktighet ved dette når det er tvilsomt om sakkyndig bør oppnevnes. Det vises til avgjørelsene i Rt-2002-269 og Rt-1997-1162.
Vedtak om å overta omsorgen for et barn kan treffes dersom vilkårene i barnevernloven §4-12 første ledd bokstav a, b, c eller d er oppfylt. Slikt vedtak kan bare treffes når det er nødvendig ut fra den situasjon barnet befinner seg i, og ikke hvis det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak, jf. §4-12 annet ledd. Ved anvendelsen av bestemmelsene skal det legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet, jf. §4-1. Avgjørelsen treffes på bakgrunn av situasjonen nå, se avgjørelsen i Rt-2002-327.
Fylkesnemnda fant at vilkårene i barnevernloven §4-12 første ledd bokstav a - om alvorlige mangler ved den daglige omsorg som barnet får, eller alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling - og lovens øvrige vilkår var oppfylt. Nemnda uttalte om dette (se vedtaket side 5 og 6):
« A fremstår for nemnda som en person med store psykiske og sosiale vansker. Av bevisførselen fremgår at hun kan svinge i sin fungering, og ha dårlige og gode perioder. Det er likevel slik at i lys av hennes diagnose kan det fastslås at hun har en varig lidelse som påvirker hennes personlighet vesentlig. Det vises her til de diagnoser som er satt av X sykehus og Basis A, som begge konkluderer med alvorlig personlighetsforstyrrelse. Etter nemndas syn støttes denne diagnosen av sakens øvrige opplysninger om hennes fungering.
Fylkesnemnda vil imidlertid bemerke at diagnosen i seg selv ikke begrunner en omsorgsovertakelse, det må foretas en konkret vurdering av hvilke virkninger morens psykiske vansker har for Bs omsorgssituasjon.
...
Etter nemndas syn kan A ikke dekke de omsorgsbehov B har pr. i dag. Hennes passivitet, mangel på grenser og psykiske vansker virker negativt overfor B og hemmer ham i hans utvikling. Det er for nemnda helt klart at B pr. i dag lever i en omsorgssviktsituasjon hjemme hos moren, og at lovens §4-12 bokstav a) er oppfylt.
... ».
Nemndas henvisning til diagnose fra X sykehus forstås å gjelde journal av 14. november 1997 og epikrise av 19. november 1997, begge fra overlege Trond Sætre, hvori angis at A har hoveddiagnose « Blandet personlighetsforstyrrelse med paranoide, ustabile og unnvikende trekk F61 » og bidiagnose « Sosial angst F40.1. ».
Nemndas henvisning til diagnose fra Basis A forstås å gjelde felles sakkyndig uttalelse av 14. november 2001 fra psykolog Kristin Eide og spesialpedagog Tone Ræder (som privat sakkyndige) til Y kommune ved barneverntjenesten, hvori angis at A har « følgende symptombilde: Angst/uro, søvnproblematikk samt kognitive forstyrrelser hvor særlig mistenksomhet og mistroiskhet overfor andre er fremtredende. Jeg har i undersøkelsesarbeidet brukt SCL 90 og SCHID-II intervju som begge indikerer at A har en Paranoid personlighetsforstyrrelse ».
Tingrettens begrunnelse for ikke å oppnevne sakkyndig, etter begjæring fra A, lyder slik:
« ...
Avgjørende for om sakkyndig skal oppnevnes, må være om dette er nødvendig eller hensiktsmessig med henblikk på at saken skal bli betryggende opplyst, jf. Rt-2002-269.
Et sentralt bevistema i saken er hvilken psykisk lidelse som A lider av, og om det er fastsatt noen diagnose, og i såfall hvilken betydning dette vil få for hennes omsorgsevne.
Saksøker ble henvist til X sykehus i 1996. Hun hadde en rekke samtaler med psykiatrisk sykepleier Reidun Grimsø fra 4. november 1996 til 30. september 1997. Hun ble videre henvist til samtaler med overlege Trond Sætre som hadde flere samtaler med henne. Ut ifra journalen (dok 3 bilag 2) fremgår det at grunnen til henvisningen et ønske om en psykiatervurdering. På begjæring fra Y kommune v/ barneverntjeneten ble det senest den 14. november 2001 utarbeidet en sakkyndig uttalelse som både omhandlet saksøker sin psykiske tilstand og hennes omsorgsevner - vurdert opp i mot barnets omsorgsbehov.
Retten forutsetter at Y kommune v/ barneverntjenesten under hovedforhandlingen vil tilby som vitnebevis de personer som tidligere har vurdert mors psykiske tilstand og som har avgitt den sakkyndige uttalelsen i saken, i tillegg til vitner fra barnets skole og øvrige vitnebevis som både kan forklare seg om mors og barnets fungering.
På denne bakgrunn finner retten at saken vil bli tilstrekkelig opplyst uten oppnevning av sakkyndig. Bevisbedømmelsen av det som fremkommer under hovedforhandlingen vil retten, satt med to fagkyndige meddommere, være kompetent til å foreta.
Oppnevnelsen av sakkyndig anses etter dette ikke nødvendig og begjæringen besluttes avslått. »
Allmennlege Jan Eggesvik antegnet 4. mars 2002 i journal for A at han « er etter flere konsultasjoner usikker på om diagnosen paranoid personlighesforstyrrelse er korrekt » og « sendte derfor henvisningen til psykiatrisk poliklinikk etter pasientens ønske ». Eggesvik antegnet videre at han ber om at det gjøres en ny vurdering ved VPP ut fra dette brev.
Distriktspsykiatrisk senter for Vest-Finnmark, voksenpsykiatrisk poliklinikk, ved avdelingsoverlege Vidje Hansen opplyste i brev av 21. mai 2002 hvorfor henvisningen fra doktor Eggesvik var avslått, nemlig at i « det offentlige helsevesen prioriterer vi pasientbehandling og ikke diagnostisk utredning som bare skal brukes i en rettsak », samtidig som han opplyste at han « anbefaler videre at det innhentes uttalelse fra en ny uavhengig psykolog eller psykiater som da engasjeres på privat basis ».
Fylkeslegen i Finnmark traff 26. juni 2002 vedtak hvorved A s klage av 14. juni 2002 vedrørende avslaget på utredning ved VPP, ble avslått. Avgjørelsen i klagesaken er endelig og kan ikke påklages.
As fastlege, doktor Jan Eggesvik, har i det inneværende år, etter flere konsultasjoner, uttrykt tvil om riktigheten av hennes tidligere sykdomsdiagnose, slik det fremgår av ovennevnte journal av 4. mars 2002. Fylkesnemndas uttalelse om at « ... i lys av hennes diagnose kan det fastslås at hun har en varig lidelse som påvirker hennes personlighet vesentlig », tyder på at spørsmålet om diagnose fortsatt kan ha vesentlig betydning for bedømmelsen av om inngrepsvilkåret i barnevernloven §4-12 første ledd bokstav a er oppfylt, og om omsorgen for barnet i tilfelle bør overtas av barnevernet (jf. barnevernloven §4-12 annet ledd og §4-1). Tilbudt bevisførsel for tingretten underbygger at As helsetilstand kan ha vesentlig betydning i saken.
A bør etter dette utredes av rettsoppnevnt sakkyndig (psykiater eller psykolog, slik som begjært) forut for tingrettens hovedforhandling i saken. Dette fremstår alt i alt som hensiktsmessig, for at saken skal bli betryggende opplyst.
Den sakkyndiges nærmere mandat må fastsettes av tingretten.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
As begjæring om oppnevnelse av sakkyndig tas til følge.
|
Board index » JUSS OG NÆRLIGGENDE » >> Utvalgte dommer
