LG-2007-136081

--------------------------------------------------------------------------------
INSTANS: Gulating lagmannsrett - Kjennelse
DATO: 2007-09-24
PUBLISERT: LG-2007-136081
STIKKORD: Sivil prosess. Barnevern. Omsorgsovertakelse. Rettslig interesse. Hjelpeintervensjon.
SAMMENDRAG: Mormor som krevde forgjeves å få opptre som hjelpeintervenient for tingretten i sak omsorgsovertakelse, med videre, etter barnevernloven, da hun ikke hadde rettslig interesse. Subsidiært krevde hun partstatus for så vidt gjaldt rett til samvær med barnebarnet, men da hun ikke hadde hatt partsstilling da saken sto for fylkenemnda, kunne hun ikke tre inn som part i saken for tingretten.
Henvisninger: lov-1992-07-17-100 (Bvl),

SAKSGANG: Bergen tingrett TBERG-2007-69078 - Gulating lagmannsrett LG-2007-136081 (07-136081KSI-GULA/AVD1).
PARTER: Hjelpeintervenient A (Advokat Espen Børjesson) mot Bergen kommune (Advokat Bente Erland).
FORFATTER: Lagdommer Rannveig Sjøvoll, lagdommer Kjell Frønsdal, lagdommer Håvard Romarheim.

Henvisninger i teksten: lov-1915-08-13-6-§72 (Tvml §72), lov-1915-08-13-6-§75 (Tvml §75), lov-1915-08-13-6-§77 (Tvml §77), lov-1992-07-17-100-§4-12 (Bvl §4-12), lov-1992-07-17-100-§4-19 (Bvl §4-19), for-2003-12-18-1659


--------------------------------------------------------------------------------




Saken gjelder spørsmål om adgangen til å opptre som hjelpeintervenient, subsidiært som part, i sak om rettslig overprøving av fylkesnemndsvedtak om omsorgsoverta kelse, med videre, i medhold av i barnevernloven.

Fylkenemnda for sosiale saker Hordaland/ Sogn og Fjordane avsa 12. mars 2007 vedtak om at omsorgen for B, født *.*.2003, skulle overtas i medhold av barnevernloven §4-12 første ledd litra d) og barnet plasseres i fosterhjem på skjult adresse, og ha samvær med moren, C, i inntil fire timer hver tredje måned.

C v/ advokat Jannicke Keller-Fløystad har ved stevning og begjæring om midlertidig forføyning av 26. april 2007 brakt saken inn for Bergen tingrett og hovedforhandling i saken er berammet til 9. oktober 2007.

A, som er mor til C, har ved begjæring om hjelpeintervensjon og stevning av 7. juli 2007, fremsatt krav om å opptre som hjelpeintervenient i sakene om omsorgsoverta kelse og fosterhjemsplassering, og i saken om midlertidig forføyning. Subsidiært har hun fremmet eget søksmål og krever partsstatus for så vidt gjelder spørsmålet om samvær.

Bergen kommune tok til motmæle og påsto at begjæringen om hjelpeintervensjon ikke skulle tas til følge, og at søksmålet fra A skulle avvises.

Bergen tingrett avsa 11. juli 2007 kjennelse i saken med slik slutning:

1. A nektes å opptre som hjelpeintervenient for C i Bergen tingretts sak nr. 07-136081KSI-GULA/AVD1.
2. Subsidiær stevning av 7. juni 2007 med påstand om samvær og tilhørende subsidiær påstand om oppheving av fylkesnemndas vedtak, avvises.

Det vises til kjennelsen for så vidt gjelder nærmere beskrivelse av sakens bakgrunn og partenes anførsler for tingretten.

A v/ advokat Espen Børjesson har i rett tid påkjært kjennelsen. Bergen kommune v/ advokat Bente Erland har tatt til motmæle. Sakens dokumenter innkom lagmannsretten 12. september 2007.

A har i korte trekk anført at tingrettens kjennelse er basert på feil lovanvendelse. Det vises til Rt-1996-1804, som riktig nok gjelder søksmålskompetanse, og anføres at det også ved spørsmål om hjelpeintervensjon må skje en konkret vurdering av den rettslige interesse. A har hatt omsorgen for det aktuelle barnet i lang tid før fylkesnemnda treff vedtak om omsorgsovertakelse og var barnets hovedomsorgsperson i mange år. Det taler for at det foreligger slik sterk tilknytning eller særlige forhold som kreves for hjelpeintervensjon. A står derfor i samme stilling som besteforeldrene som ble anerkjent som hjelpeintervenienter i sak inntatt i Rt-1998-2036. Rettsutviklingen har ført til at nære omsorgspersoner tillegges rettigheter og det må få betydning. Videre vises til endringen av barnevernloven §4-19 om hvem som gis samværsrett, samt til fosterhjemsforskriften av 2003 som pålegger barneverntjenesten å vurdere familieplassering. Ut fra dette hevdes at tingrettens rettsanvendelse var feil når mormor ikke ble innrømmet rettslig interesse som hjelpeintervenient.

For så vidt gjelder søksmålet om samvær vises til anførslene i stevningen. Det forhold at lederen i fylkesnemndas tok stilling til spørsmålet om avvisning innebar ikke bare en avvisning, men i realiteten en nekting av at mormor har samværsrett. At fylkesnemndas uformelle avvisning ikke ble angrepet med rettsmidler skyldes uklarhet om hvordan dette skulle gjøres. Både hensynet til barnets beste, hensynet til sakens opplysning og prosessøkonomiske hensyn taler sterkt for at mormor får behandlet spørsmålet om samvær for Bergen tingrett sammen med mor. I alle fall må den subsidiære påstanden, som angriper fylkesnemndas avvisning av mormor som part, behandles av tingretten. Mor og mormor er prosessfeller for dette spørsmålet, og nevnte subsidiære påstand ligger innenfor mors påstander i stevningen, slik at mors stevning også er fristavløsende for mormor. Det vises til tvistemålsloven §72 annet ledd og Skoghøy « Tvistemål » 2. utg side 384.

Det er lagt ned slik påstand:

1. A har rett til å opptre som hjelpeintervenient for C i Bergen tingretts sak nr 07-069078TVI-BBYR/02
2. Subsidiær stevning av 7. juni 2007 med påstand om samvær fremmes for Bergen tingrett i sak nr 07-069078TVI-BBYR/02.

Bergen kommune slutter seg til tingrettens begrunnelse for å nekte A å opptre som hjelpeintervenient og avvise hennes saksanlegg. Det vises ellers til tilsvaret til Bergen tingrett, idet kommunen opprettholder de anførslene som fremmes der.

Det er lagt ned slik påstand:

Kjæremålet forkastes.

Advokat Børjesson har i senere prosesskift utdypet anførslene noe, og samtidig vist til to avgjørelser fra henholdsvis Fylkesnemnda for sosiale saker Agder og fra Høyesteretts kjæremålsutvalg, uten at det finnes grunn til å gjengi dette nærmere.



Lagmannsretten, som finner kjæremålet forgjeves, er kommet til samme resultat som tingretten og kan i hovedsak vise til tingrettens kjennelse, da lagmannsretten er enig i og tiltrer den begrunnelse som gis der.

Foranlediget av kjæremålet finnes likevel grunn til å knytte visse merknader til det som der anføres. For så vidt gjelder adgangen til å opptre som hjelpeintervenient bemerkes innledningsvis at dette reguleres av tvistemålsloven §§ 75 følgende. Tvistemålsloven §75 fastsetter at « den som har en retslig interesse i at en av parterne vinder » kan opptre som hjelpeintervenient til støtte for vedkommende part. I dette ligger, iflg Schei « Tvistemålsloven med kommentarer » 2. utg side 341, at hjelpeintervenientens egne rettigheter eller plikter normalt må kunne bli påvirket av domsresultatet. Det bemerkes for øvrig at dersom adgangen til hjelpeintervensjon ikke bestrides, skal retten heller ikke prøve om hjelpeintervenienten har tilstrekkelig rettslig interesse. Ellers må spørsmålet avgjøres med kjennelse etter tvistemålsloven §77.

Kommunen bestrider at A har adgang til å opptre som hjelpeintervenient, og retten må derfor ta stilling til om vilkårene for dette er til stede. Spørsmålet er om A har rettslig interesse i at datteren vinner saken, eller - med andre ord - om hennes egne rettigheter eller plikter blir påvirket av saksutfallet. A har anført at avgjørelsen av dette må bero på en konkret helhetsvurdering. Lagmannsretten er i utgangspunktet enig i det, men kan likevel ikke se at A har slik rettslig interesse som her kreves. Det er i den forbindelse sett hen til det som anføres i kjæremålet, uten at det rokker ved lagmannsrettens vurdering på dette punkt. Det betviles ellers ikke at A følelsesmessig er nært knyttet til sin datter og datterdatter, og derfor - rent faktisk - har en sterk interesse i at datteren vinner frem. Men uavhengig av sakens utfall vil hennes rettslige stilling i forhold til barnet ikke bli endret ved tingrettens dom. En personlig eller følelsesmessig interesse i saksutfallet er ellers ikke tilstrekkelig. Det vises her til Rt-2000-1273, med videre henvisinger.

Lagmannsretten kan ikke se at A på annen måte har påvist at hennes rettigheter og plikter blir påvirket av at C vinner frem i sakene om omsorgsovertakelse, med videre. Noe annet er at barnevernstjenesten - dersom omsorgsovertakelsen blir opprettholdt - må forholde seg til fosterhjemsforskriften og barnevernsloven §4-19, og vurdere om A eventuelt skal gis samværsrett eller bli fostermor, men det må i så fall tas opp i ny sak. Slik saken her står finner lagmannsretten etter en konkret helhetsvurdering at A ikke har rettslig interesse og derfor ikke kan opptre som hjelpeintervenient til støtte for sin datter.

Spørsmålet blir etter dette om A skal gis partsstilling i saken, men lagmannsretten kan ikke se at vilkårene for det er til stede. Det bemerkes da at saken fra Fylkesnemnda for sosiale saker i Agder, som kjærende part har vist til, ikke er helt parallell med foreliggende sak. Nevnte sak gjaldt et tilfelle der en mormor - som også hadde vært fostermor - etter en konkret vurdering ble gitt fulle partsrettigheter i saken for fylkesnemnda. I foreliggende sak er kjærende part nettopp ikke gitt slike partsrettigheter, uten at det ble angrepet, og hun kan av den grunn ikke kreve å tre inn i saken når den står for tingretten. Etter lagmannsrettens vurdering kan ikke kjærende part høres med at hun var usikker på hvordan fylkesnemndas avgjørelse skulle angripes.

Som påpekt av tingretten må et eventuelt samværskrav bringes inn for fylkesnemnda og prøves der, før saken - eventuelt - bringes inn for domstolene. A kan derimot ikke gis adgang til å opptre som part i saken som står for tingretten.

Dette innebærer at tingrettens kjennelse må stadfestes.

Kjennelsen er enstemmig.



Slutning:



Bergen tingretts kjennelse av 11. juli 2007 stadfestes.