|
LB-2005-15762
INSTANS: Borgarting lagmannsrett - Dom.
DATO: 2005-09-05
PUBLISERT: LB-2005-15762
STIKKORD: Barnevern. Omsorgsovertakelse, jf barnevernloven §4-21. Omfang av samværsrett, jf barnevernloven §4-19.
SAMMENDRAG: Lagmannsretten stadfestet tingrettens dom om ikke å tilbakeføre en 13 år gammel gutt til biologisk mor. Gutten hadde diagnosen « reaktiv tilknytningsforstyrrelse » og hadde særlige omsorgsbehov. Moren hadde gjennom lengre tid slitt med problemer, herunder av psykisk art. Selv om livssituasjonen nå var bedre, ville hun ikke være i stand til å ha omsorgen for sønnen. Samværene med moren ble begrenset til en helg to ganger per år.
Henvisninger: lov-1992-07-17-100-§4-19 (Bvl §4-19), lov-1992-07-17-100-§4-21 (Bvl §4-21).
SAKSGANG: Fylkesnemnda - Ringerike tingrett - Borgarting lagmannsrett LB-2005-15762. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2005-01722-U.
PARTER: A (Advokat Jostein Grosås) mot X Kommune (Advokat Ove Særvoll).
FORFATTER: Lagdommer Øystein Hermansen. Lagdommer Inger Wiik. Tingrettsdommer Ingjerd Thune. Meddommere: Psykolog Inger-Lise Kvaale. Psykolog Anne Poulsen. Ressursdirektør Leif Grønnevik. Assistent Terhi Eline Willand.
Henvisninger i teksten: lov-1992-07-17-100-§4-16 (Bvl §4-16), lov-1992-07-17-100-§4-1 (Bvl §4-1)
--------------------------------------------------------------------------------
Avgjørelser
Saken gjelder spørsmål om oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse, jf barnevernloven §4-21, og omfanget av samværsrett, jf barnevernloven §4-19.
A, som nå er 33 år gammel, har sønnen B, som er født *.*.1991. Bs far er C, som aldri har bodd sammen med A og B. A har også sønnen D, født *.*.1997. Ds far er E, og han og A bodde sammen fra våren 1993 til våren 2000. Siden desember 2003 har A vært samboer med F, og de bor nå i Y kommune sammen med D og en 15 år gammel datter av F fra et tidligere forhold.
A henvendte seg til barneverntjenesten i X kommune første gang i 1993, og ba om avlastning for B. Hun var alene om omsorgen og følte seg sliten. Barneverntjenesten vedtok å dekke utgifter til barnehageplass, og det ble etablert en ordning med besøkshjem for gutten. I en periode ble B også akuttplassert på barnehjem. I perioden 1997 til januar 1999 var det etablert en hjemmekonsulentordning for å bistå/veilede A med omsorgen. B ble i 1997 henvist til BUP for sine atferdsvansker, tristhet/depresjon og konsentrasjonsproblemer. I desember samme år ble han henvist til PPT, som konkluderte med at gutten hadde sosiale og følelsesmessige vansker som ga rett til spesialundervisning på skolen. Etter initiativ fra A ble B sommeren 1998 akuttplassert i beredskapshjem. B ble så i september samme år plassert i fosterhjem med morens samtykke. Høsten 1998 og i februar/mars 1999 var B, moren og daværende samboer samt D til utredning på Aline spedbarnsenter. Rapporten av 21. april 1999 fra senteret konkluderte blant annet med at B « vurderes som et forstrukket barn som føler seg ansvarlig for sin egen fosterhjemsplassering, som føler ansvar for at mor skal ha det bra og som mangler den grunnleggende trygghet og selvtillit barn i denne alderen trenger for sin utvikling. »
Barneverntjenesten i X kommune besluttet å fremme sak om omsorgsovertakelse for fylkesnemnda for sosiale saker, Buskerud og Vestfold. Fylkesnemnda vedtok den 10. mai 2000 at det offentlige skulle overta omsorgen for B, og at han skulle plasseres i forsterket fosterhjem. Moren fikk rett til samvær med sønnen seks timer hver annen måned, med anledning for barneverntjenesten til å føre tilsyn. Faren fikk samværsrett en helg hver annen måned.
A brakte saken inn for retten. Under saksforberedelsen for retten frafalt hun kravet om opphevelse av omsorgsvedtaket, og saken ble begrenset til spørsmålet om samvær. Ved Ringerike herredsretts dom av 7. desember 2000 ble morens samværsrett noe utvidet, ved at det i tillegg til seks helgesamvær per år også ble gitt rett til samvær en uke hver sommer.
Fra januar 2001 sa fosterhjemmet opp avtalen med X kommune, og B ble plassert på G barnehjem, hvor han bodde fram til slutten av juli 2002. B ble da plassert i fosterhjem hos familien K på Z, hvor han fortsatt bor.
A fremmet krav om tilbakeføring av omsorgen, og saken skulle behandles i fylkesnemnda den 31. mars 2003. Partene ble imidlertid denne dato enige om å trekke saken fra fylkesnemnda, idet de avtalte at psykolog Knut Ragnar Knudsen skulle utrede Bs omsorgssituasjon og at « dagens omsorgssituasjon inkludert samvær opprettholdes inntil psykolog Knudsens rapport foreligger ». Psykolog Knudsen konkluderte i rapporten av 5. september 2003 med at B fortsatt burde være fosterhjemsplassert, og at samværet med moren burde begrenses til to ganger i året á ca seks timer hver gang.
Etter dette opprettholdt A sitt krav om tilbakeføring av sønnen, og saken ble fremmet for fylkesnemnda for fortsatt behandling.
Fylkesnemnda traff vedtak 1. juni 2004, med denne slutning:
1. Fylkesnemndas vedtak av 10.05.2000 om omsorgsovertakelse for B, født *.*.1991, oppheves ikke.
2. A gis rett til to samvær med B pr. år. Samværene avvikles i forbindelse med en helg med varighet fra den ene dagen kl. 16.00 til neste dag kl. 18.00. Barneverntjenesten fastsetter nærmere tidspunkt for samværene.
3. C gis rett til ett samvær med B pr. år. Hvert samvær skal ha en varighet på fire dager. Barneverntjenesten fastsetter nærmere tidspunkt for samværene.
A reiste ved stevning 14. juli 2004 sak for Ringerike tingrett, med krav om tilbakeføring av B, subsidiært at samværet skulle utvides.
Ringerike tingrett avsa dom 13. desember 2004, med slik domsslutning:
Fylkesnemndas vedtak stadfestes.
Sakens nærmere enkeltheter framgår av tingrettens dom og av lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
A har påanket tingrettens dom til lagmannsretten. X kommune har tatt til gjenmæle.
Ankeforhandling ble holdt i Ringerike tingretts lokaler på Hønefoss den 15., 16. og 17. august 2005. A møtte og forklarte seg. For X kommune møtte barnevernkonsulentene H og I og avga vitneforklaring. Det ble avhørt ytterligere ni vitner. Videre var den rettsoppnevnte sakkyndige, spesialist i klinisk psykologi, Siv Leganger, til stede og avga forklaring i tilknytning til sin skriftlige erklæring av 18. juni 2005. Det ble for øvrig foretatt slik dokumentasjon som framgår av rettsboka.
Begge prosessfullmektiger har inngitt anførselsskriv, der partenes anførsler for lagmannsretten er framstilt. Disse skriv er - med enkelte justeringer - tatt inn i dommen som referat av anførslene.
Den ankende part, A, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:
1. Mor har god omsorgsevne og kan gi barnet forsvarlig omsorg, jf barnevernloven §4-21
- Lovens utgangspunkt er at barn bør vokse opp hos sine biologiske foreldre.
- Mors situasjon i dag er vesentlig forbedret fra tidligere.
- Barnet har god tilknytning og samhørighet med mor.
- Mor lever i dag i et stabilt og bra samboerforhold.
- Det er en bra ungdomsskole og godt nærmiljø hos mor.
- Et paradoks at mor har omsorgsevne for D, men ikke for B.
- Dr. Johan Dahl uttalte den 13. februar 2003 at diagnosen mor en gang fikk ikke kan brukes til å fatte vedtak om at hun ikke kan få omsorg for sønnen.
- Psykologene Svenn Erik Jacobsen og Anne-Mari Bergedalen uttalte etter neuropsykologisk undersøkelse av A i mars 2003 at undersøkelsen ikke gir holdepunkter for å konkludere med nedsatt omsorgsevne.
- Psykolog Sverre Asmervik uttalte i sakkyndig rapport av 20. november 2000 at samværene med moren burde utvides.
- Psykolog Siv Leganger synes å litt ukritisk ha lagt fosterhjemmets uttalelser til grunn.
- Selv om B har reaksjoner etter besøk hos mor; kan det likevel bli positivt for ham å flytte permanent hjem til mor.
- Dersom mor får de samme rammebetingelser som fosterhjemmet med hensyn til økonomi, avlastning etc, vil hennes omsorg bli like god som fosterhjemmets.
2. Barnevernets sviktende håndtering, barnevernloven §4-16
- Det var mor selv som kontaktet barnevernet og bad om hjelp.
- Saksbehandler H har vært svært nedlatende og ikke skapt klima for samarbeid.
- I flere år var det nesten ingen hjemmebesøk hos mor. H hadde på en måte bestemt seg og var ikke interessert i hvordan det gikk med mor og utviklingen hennes. (1 besøk på 7 år.)
- Barnevernet plasserte B i et fosterhjem som sprakk. Denne plasseringen var mot mors og Bs ønske.
- Barneverntjenesten må bære mye av « skylden » for at Bs situasjon er som den er.
- Samarbeidsklimaet har blitt bedre etter at I tok over som barnevernets saksbehandler.
A har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:
1. Prinsipalt
A skal ha den daglige omsorgen for B, f. *.*.91.
2. Subsidiært
A gis rett til samvær med B, f. *.*.91, minimum en gang pr. måned, eventuelt fastsatt etter rettens skjønn.
Ankemotparten, X kommune, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:
Fylkesnemnda og tingretten har vurdert bevisene i saken riktig.
B har særlige omsorgsbehov
- Diagnose: reaktiv tilknytningsforstyrrelse i barndommen
- Konstitusjonelle svakheter hva angår hans egen helse.
- Stor sannsynlighet for sammenheng mellom alvorlig omsorgssvikt og guttens sterkt bekymringsfulle utvikling og fungering.
- Gutten flyttet svært meget da mor hadde omsorgen.
- Alle instanser og fagkyndige som har vurdert gutten er samstemte om at gutten har særlige omsorgsbehov.
- Tilknytningen til mor er ikke utviklingsfremmende for B.
- Stort behov for ro og forutsigbarhet i omsorgssituasjonen.
Mors omsorgsevne for dårlig sett relasjon til guttens omsorgsbehov - mor kan ikke gi forsvarlig omsorg. Barnevernloven §4-21.
- Mor evner ikke å gi B den ro og forutsigbarhet han trenger etter sin alder og utvikling
- Diagnose: Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. (« stabil ustabilitet »)
- Svært negativt samspill mellom mor og B
- Mor overvurderer sin egen evne til å gi B trygg nok omsorgsbase psykologisk sett.
- De sakkyndige, herunder fagkyndige meddommere, som har vært inne i saken, over en periode på 6 år, og vurdert tilbakeføring av omsorg, har frarådet tilbakeføring.
- Risikoen for skadelige psykiske belastninger for B, forbundet med tilbakeføring av omsorg er for stor.
- Mor evner ikke å ta guttens perspektiv
- Mor involverer gutten i problemstillinger han ikke har forutsetninger for å ta stilling til.
- Samarbeidet med barnevernet (og hjelpeapparatet) - ikke uproblematisk
- Mor nekter barnevernet innsyn i familien i dag.
Subsidiært: Tilknytning til mennesker og miljø der han er.
Under forutsetning av at mors omsorgsevne er god nok - tilsier guttens tilknytning til mennesker og miljø der han er - at en tilbakeføring vil medfører alvorlige problemer for gutten.
Flytting vil med føre helt nytt miljø for B.
Hans behov forutsetter trygghet, forutsigbarhet og i sitt omsorgsmiljø. Kjente medelever, og resurspersoner rundt seg bidrar til å trygge hans omsorgsbehov.
Tilbakeføring vil ikke være det beste for B. Barnevernloven §4-1.
Samvær - mor- barnevernloven §4-19
Langtids plassering
Reaksjoner på samvær med mor både før og etter samværet
Ro og stabilitet i sitt nåværende omsorgsmiljø må prioriteres.
Utvidet samvær har vært utprøvd - vist seg uheldig for B.
Stor grad av enighet mellom de fagkyndige som har vurdert samvær.
X kommune har for lagmannsretten lagt ned denne påstand:
Tingrettens dom stadfestes.
Lagmannsretten bemerker:
Lagmannsretten er med hensyn til spørsmålet om oppheving av omsorgsvedtaket kommet til samme resultat som tingretten, og kan i det alt vesentlige slutte seg til tingrettens begrunnelse. Lagmannsretten - som har full kompetanse og skal prøve alle sider av saken ut fra forholdene i dag - bemerker for øvrig:
Etter barnevernloven §4-21 skal et vedtak om omsorgsovertakelse oppheves når foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg. Avgjørelsen skal likevel ikke oppheves dersom barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet.
Utgangspunktet er at barn skal vokse opp hos sine biologiske foreldre. Skal tilbakeføring nektes, må det foreligge en reell fare for at gutten utsettes for skadevirkinger av betydning sett i et lengre tidsperspektiv. Hensynet til barnets beste står sentralt, jf barnevernloven §4-1.
Hovedspørsmålet i saken er om A kan gi B forsvarlig omsorg. Lagmannsretten ser først på Bs omsorgsbehov.
B er en gutt med særlige omsorgsbehov. Han har siden 1997-98 vært i kontakt med barne- og ungdomspsykiatrien, og fra 2000 hadde han regelmessig individualterapi. BUP satte i mars 2002 diagnosen « reaktiv tilknytningsforstyrrelse » (ICD-10, F 94.1). Karakteristiske trekk ved denne diagnosen er - som nevnt i rapporten fra den rettsoppnevnte sakkyndige, psykolog Leganger - abnormaliteter i barnets sosiale relasjoner, som er assosiert med emosjonelle avvik og reaksjoner i forhold til endringer i miljøet. Frykt/angst og hypervigilance som ikke responderer på trøst er vanlig, likeledes dårlig sosial interaksjon med jevnaldrende, selvskadingstendenser og aggresjon mot andre. Det antas at tilstanden utvikles etter alvorlig omsorgssvikt, misbruk eller alvorlig mishandling. Årsaken til tilknytningsforstyrrelsen kan imidlertid også ligge i konstitusjonelle forhold, eventuelt i kombinasjon med sårbarhet fra starten av og ustabile omsorgsforhold de første årene. Guttens kontaktsskade griper inn i hele hans psykososiale, følelsesmessige og kognitive fungering.
Psykolog Leganger har i rapporten av 18. juni 2005 bemerket om Bs situasjon blant annet:
« I samtaler med den sakkyndige fremstår B som en hyggelig og imøtekommende gutt som gir noe dårlig emosjonell kontakt til tross for at han er åpen og pratsom. Han kan virke noe ukritisk og hans adferd og oppførsel er ikke aldersadekvat. Han fremstår på de fleste områder som en gutt langt yngre enn sin kronologiske alder. Hans tilknytning er primært til moren, men denne tilknytningen er ikke utviklingsfremmende for ham. Sammen med moren blir han regridierende, klamrende og til dels selvutslettende. Hans tilhørighet er imidlertid primært i fosterhjemmet hvor han har et godt forhold til fosterforeldrene, sin skoletilhørighet, etter hvert noe vennenettverk og aktiviteter. Det har kommet tydelig frem under samtaler med B at et hovedproblem for ham er usikkerheten om hvor han skal tilbringe resten av sin oppvekst. Denne usikkerheten er særdeles uheldig eftersom B er helt avhengig av stabilitet, trygge rammer og rutiner og mye utviklingsstøtte for å ha mulighet for en positiv utvikling. Puberteten vil innebære nye utfordringer og B har et svakere utgangspunkt enn det som er vanlig for å mestre disse utfordringene. Han bør følgelig ikke utsettes for nye omstillinger og psykososiale belastninger fremover. »
Det må konstateres at B er en gutt med store problemer. Han har også spesielle lærevansker, og konsentrasjonsproblemer som forverres under stress. Gutten husker dårlig, og har store problemer med å integrere det han lærer. Det er satt inn store ressurser i skolesammenheng, men han ligger likevel langt etter sine jevnaldrende.
B er nå kommet inn i en positiv utvikling, både på skolen og i fosterhjemmet. Spesialpedagog Ole Petter Vaaten, som har daglig ansvar for B på skolen, har forklart at utviklingen går framover, men at det skjer sakte. B vil fortsatt være avhengig av nær oppfølgning og mye støtte. Gutten er også vár for forandringer i hverdagen. Fostermoren har i sin forklaring for lagmannsretten blant annet opplyst at B nå ikke utagerer på samme måte som tidligere, og at han er mottakelig for korreksjoner fra fosterforeldrene. Gutten har nå også etablert kontakt med venner. Imidlertid er risikoen for å falle tilbake i funksjonsnivå åpenbar. B er avhengig av støtte, ro og stabilitet i årene som kommer. Omsorgsoppgaven vil være svært krevende.
Lagmannsretten går så over til å se på morens omsorgsevne.
A har slitt med betydelig psykisk skade gjennom mange år. Hun har gått i langvarig terapi. I Ringerike Psykiatriske Senters brev av 20. november 2000 ble bemerket blant annet:
« I møte med pasienten gir hun uttrykk for at hennes fungering er preget av emosjonelle svingninger. Dette er trolig knyttet til mer varige personlighetstrekk i ustabil retning. Pas. fikk diagnosen emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse av sin første individualterapeut ved Ringerike Psykiatriske Senter, psykolog Mariann Rø. Ved behandlingens slutt fyller hun fortsatt kriteriene for en emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, men etter min vurdering har hun utviklet bedre frustrasjonstoleranse, større impulskontroll og er mer stabil i relasjoner. Hun er mindre plaget av angst og depresjon. »
A har blant annet vist til uttalelse av 13. februar 2003 fra Modum Bads Voksenpsykiatriske Poliklinikk, der det sammenfatningsvis er uttalt at « diagnosen hun engang fikk, og det som kom frem i de to timene her, ikke kan brukes til å fatte vedtak om at hun ikke kan få omsorg for sønnen, slik at det må være andre forhold en legger til grunn for en vurdering av omsorgsevnen ». Hun har også vist til neuropsykologisk undersøkelse av mars 2003, der det er konkludert blant annet med at « [r]esultatene av denne undersøkelsen eller kliniske inntrykk for øvrig gir ingen holdepunkter for å konkludere med nedsatt omsorgsevne ».
Lagmannsretten er enig med uttalelsen fra Modum Bads Voksenpsykiatrisk Poliklinikk i at en tidligere diagnose ikke i seg selv kan besvare spørsmålet om morens omsorgsevne er god nok. Hennes omsorgsevne må avgjøres ut fra en bredere vurdering, og ut fra forholdene i dag. Imidlertid vil en « ustabil personlighetsforstyrrelse » regelmessig innebære konsekvenser for personens funksjonsnivå som omsorgsperson.
Lagmannsretten bemerker at det ikke er tvilsomt at A tidligere har fungert ustabilt, noe som blant annet framgår av tidligere sakkyndigvurderinger, herunder vurderingen fra Aline spedbarnsenter. Denne ustabile fungering skapte en uholdbar omsorgssituasjon for B. Det er videre ikke grunnlag for å reise tvil om at mer varige personlighetstrekk hos A har vært medvirkende til den ustabile fungeringen.
Den neuropsykologiske undersøkelsen framholder som nevnt med at det ikke var holdepunkter for nedsatt omsorgsevne hos A. Psykolog Knut Ragnar Knudsen - som var vitne for lagmannsretten - og den rettsoppnevnte sakkyndige bemerket begge under ankeforhandlingen at denne undersøkelsen ikke kan tillegges betydning, noe også lagmannsretten er enig i. En neuropsykologisk undersøkelse skal bekrefte eller avkrefte om pasienten lider av encefalopati, og kan ikke gi holdbart grunnlag for å konkludere med hensyn til pasientens omsorgsevne. I dette tilfelle fant man ved undersøkelsen at A - basert på testresultater - hadde kognitiv svikt som mest sannsynlig kan knyttes til en lett hjerneskade. Funksjonssvikten ble i sin helhet ansett relatert til en trafikkulykke i 1995. Den omstendighet at neuropsykologen ikke så psykiske symptomer, kan ikke tillegges vekt i nærværende sak.
Spørsmålet blir imidlertid om den utvikling som er skjedd i As liv den senere tid har medført at hun i dag har tilstrekkelig omsorgsevne. Hennes helsesituasjon er bedre enn før. Tidligere har hun også hatt problemer på grunn av sukkersyke, men blodsukkeret er nå stabilt. Hun har nå en ordnet økonomi, mens økonomien tidligere var svært anstrengt. Videre lever hun nå i et samboerforhold som beskrives som godt. Dette har vart i nærmere to år. Både A og samboeren er hjemmeværende, og de har omsorgen for As sønn D og samboerens datter på 15 år. Lagmannsretten bemerker at også As impulskontroll og innsikt nå er bedre, og at hennes livssituasjon er bedre enn tidligere. Dette må antas å være påvirket av at hun nå lever i en ganske skjermet livssituasjon, og med relativt lite stress i hverdagen. Personlighetstrekkene som diagnosen « ustabil personlighetsforstyrrelse » innebærer, vil imidlertid være stabile over tid, men kan justeres noe, avhengig av livssituasjonen og muligheter for personlig vekst og utvikling. I en situasjon hvor moren igjen utsettes for psykologiske belastninger, vil personlighetstrekkene gjøre seg gjeldende i tydeligere grad.
Lagmannsretten viser videre til følgende uttalelse i rapporten fra den rettsoppnevnte sakkyndige:
« Morens begrensninger i innlevelse og forståelse av Bs behov viser seg også ved at hun ikke gir han mulighet til å slå rot i fosterhjemmet. Så lenge B vet at moren helst ønsker at han skal bo hjemme og moren vedlikeholder den alliansen hun og B har vedrørende sin nære tilknytning (på godt og vondt), vil det være svært vanskelig for B å bli fristilt slik at han kan bruke sin energi og sine ressurser på egen utvikling, ikke minst med hensyn til utvikling av autonomi. Slik den sakkyndige vurderer mors omsorgskompetanse kan den være tilstrekkelig dersom det dreier seg om omsorgen for et barn uten den tilknytningsforstyrrelsen som B har, men ikke tilfredsstillende for en så krevende oppgave som omsorgen for B representerer. »
Lagmannsretten kan slutte seg til disse vurderinger.
Heller ikke hjelpetiltak vil i tilstrekkelig grad kunne avhjelpe manglene ved morens omsorgstilbud. Lagmannsretten viser blant annet til at det før omsorgsovertakelsen ble satt inn betydelige hjelpetiltak, uten at dette ga noe tilfredsstillende løsning for barnet. B trenger en vedvarende støtte og oppfølgning, og regulering av tilværelsen ned i detalj. Denne omsorgssituasjonen kan ikke tilbys av moren, selv om det gis bistand fra hjelpeapparatet med veiledning, avlastning mv.
Det skal legges vekt på barnets mening, ikke minst når barnet er så gammelt som her. Psykolog Leganger har i rapporten redegjort for Bs syn. Første gang B samtalte med den sakkyndige, ga han ikke uttrykk for ønske om å flytte til moren. Imidlertid opplyste han at han ønsket mer samvær. Det heter videre i rapporten:
« Da den sakkyndige observerte B hjemme hos moren hadde han vært der på besøk i forbindelse med en konfirmasjon bare et par dager tidligere. Moren minnet ham da på at han skulle fortelle den sakkyndige noe. B trakk da frem en liten håndskrevet lapp der det sto « på tirsdag skal jeg si at jeg har lyst til å flytte hjem og si at det er veldig lang tid å vente og si at det er litt urettferdig at J og D får bo hjemme men ikke jeg ».
Under samtalen med den sakkyndige hadde B etter besøket hos mor fastholdt at han ønsket å flytte hjem til henne, eller i alle fall ha mer besøk der. »
Lagmannsretten finner at omstendighetene i saken ikke kan tilsi at ønsket som B har framført om å flytte til moren, kan innfris. Det vises herunder til den rettsoppnevnte sakkyndiges vurdering av de alvorlige konsekvenser en flytting vil bety for barnet. Denne vurdering deles av retten.
Tingrettens dom blir etter dette å stadfeste med hensyn til spørsmålet om tilbakeføring av omsorgen.
Lagmannsretten behandler så samværsspørsmålet.
Utgangspunktet etter barnevernloven §4-19 er at barn og foreldre skal ha samvær med hverandre om ikke annet er bestemt. Fylkesnemnda fastsatte som tidligere nevnt samværet med moren til to helger per år, mens samværet med faren ble fastsatt til én gang per år, med varighet på fire dager. Ringerike tingrett stadfestet denne løsning.
Lagmannsretten bemerker at Bs far ikke har angrepet tingrettens dom. Det vises for øvrig til tingrettens dom side 14, der det er bemerket:
« Når det gjelder Bs samvær med far, har far gjennom sin prosessfullmektig formidlet at han ønsker noe utvidet samvær. Retten har kommet til at fylkesnemndas vedtak også skal stadfestes på dette punkt. Retten legger til grunn at Bs samvær med far ikke skaper tilsvarende uro som samværet med mor. Det samvær retten fastsetter er et minimumssamvær. Retten forstår det slik at barnevernet er innstilt på å utvide samværet med far noe dersom det etter hvert skulle vise seg at B og far ønsker en utvidelse. »
Lagmannsretten går etter dette ikke nærmere inn på samværsordningen med faren, men forutsetter at eventuelt samvær ut over det samvær fylkesnemnda fastsatte, skjer etter avtale mellom barneverntjenesten og faren.
Når det gjelder samværene med moren, bemerker lagmannsretten innledningsvis at fosterhjemsplasseringen vil bli langvarig. Det er ikke sannsynlig at det vil skje noen tilbakeføring. Imidlertid er det ikke usannsynlig at B selv velger å flytte til moren når han blir myndig. Tilknytningen mellom B og moren er tett. Det må også tas hensyn til at B har gitt uttrykk for ønske om mer samvær med moren enn det han har i dag.
B har et godt omsorgstilbud hos fosterfamilien. Fostermoren har blant annet gjennom samtalen med den rettsoppnevnte sakkyndige og forklaringen i retten vist at hun har innsikt i guttens problemer, og at hun vet hva som skal til for å hjelpe ham i hverdagen. Fostermoren har for øvrig gitt uttrykk for bekymring over Bs reaksjoner etter samværene med biologisk mor. Det tar ca én uke før han faller til ro etter samværene. Også spesialpedagog Ole Petter Vaaten forklarer at B har reaksjoner etter samværene. Gutten blir oppspilt og ukonsentrert på skolen.
Som tidligere bemerket, er det et hovedproblem for B at han er usikker på hvor han skal ha tilhørigheten. Han lever i en klassisk lojalitetskonflikt, noe han har gjort gjennom lengre tid. Moren formidler også til ham at hun vil ha ham tilbake. Samværene vil hele tiden kunne aktivere konflikten gutten lever i, og det er skadelig for ham. Det må antas at reaksjonene etter samværene har sammenheng med den konflikt gutten opplever. Lagmannsretten viser for øvrig til psykolog Legangers forklaring om at B viste klare tendenser til regressiv atferd under besøket hos moren da psykologen var til stede.
Psykolog Siv Leganger bemerker vedrørende samværsspørsmålet:
« Det er hevet over tvil at B har emosjonelle reaksjoner tilknyttet besøkene hos moren som varer lenge (mange dager) og som medfører funksjonsnedsettelse, selv om han er blid og tilfreds under samværene hos faren. Dette skyldes at samværene med faren er mer « nøytrale » i den forstand at B aldri har hatt noen nær tilknytning til faren og har et mer « vennskapelig » forhold til ham. B ønsker imidlertid mer samvær med faren og gir også uttrykk for et ønske om noe mer besøk enn dagens praksis.
Ettersom det tidligere har vært prøvet hyppigere samvær med moren med negative virkninger for Bs fungering, trivsel og utvikling, vurderer jeg det slik at det bør være relativt sjeldne besøk hos moren. Imidlertid er jeg i tvil om hvorvidt reaksjonene vil bli mer alvorlige dersom besøkene utvides noe over tid når han er der. Det blir fort litt hektisk med besøk fra lørdag ettermiddag til søndag ettermiddag når besøkene er så sjeldne som to ganger i året. Den sakkyndige anbefaler fortsatt samvær to ganger i året, men med en varighet fra fredag ettermiddag til søndag ettermiddag. Dersom denne utvidelsen ikke skaper økte reaksjoner etter samværene kan det ene besøket eventuelt utvides til en ukes sommerferiesamvær. Samværene med faren anbefales tilsvarende med et helgebesøk om vinteren fra fredag ettermiddag til søndag ettermiddag og en ukes sommerferiesamvær. »
Lagmannsretten slutter seg til psykolog Legangers vurdering. Under noen tvil finner lagmannsretten at samværene bør utvides i tråd med den sakkyndiges anbefaling. Å fastsette hyppigere samvær som en minimumsløsning er ikke tilrådelig. Lagmannsretten viser herunder til at B nå er inne i en positive utvikling, og at han er helt avhengig av ro og stabilitet i tilværelsen for å kunne fortsette denne utviklingen.
Etter dette avsies dom om at samværene mellom B og A utvides, slik at helgesamværene de to gangene per år skal vare fra fredag ettermiddag til søndag ettermiddag.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Tingrettens dom stadfestes med hensyn til omsorgsspørsmålet.
2. A gis rett til samvær med B, født *.*.1991, to ganger per år. Samværene avvikles i forbindelse med helg fra fredag ettermiddag til søndag ettermiddag.
|
Board index » JUSS OG NÆRLIGGENDE » >> Utvalgte dommer
