"Retten legger til grunn at tiltaltes opptreden samlet sett var egnet til å fremkalle alvorlig frykt hos fornærmede".
Ovennevnte er ikke sakset fra en av mange sanne historier om hvordan barnevernsarbeidere turer frem mot familier, selv om barnevernernes trusler og inngripende tiltak fremkaller alvorlig frykt hos foreldre for å miste barna til en saksbehandler som "bare gjør jobben sin".
Nei, dommen omhandler trusler fremsatt av en fortvilet mor til en kvinnelige saksbehandler som hadde satt seg fore å frata denne moren hennes barn. På telefon skal den fortvilte moren ha kommet med trusler mot saksbehandleren. Truslene ble utløst som følge av saksbehandleren beslutning om å sprenge kvinnens familie og sette barna bort til fremmede.
Aktor Arild Eikaas sørget imidlertid for at den ulykkelig kvinnen, som nettopp har blitt fratatt barna sine, får en tilleggsbelastning på 30 dagers betinget fengsel. Det er en kriminell handling å gjøre motstand mot sosialarbeidere. Barna skal overleveres til barnestjelerne på en rolig og "verdig" måte. Dette er for å unngå at barnevernarbeiderne skal oppleve yrket sitt som belastende. Det å stjele andres barn er jo en jobb på lik linje med andre jobber, synes barnevernsarbeideren selv, og hun skal ha seg frabedt at noen skjeller henne ut etter noter. Utskjellingen vil hun selv stå for i sine uttallige "referater" og "rapporter". Der kan saksbehandlerne fritt utbasunere at mor virker "mental ustabil" og trenger langvarlig pskologisk behandling. Slike ærekrenkelser er imidlertid i skjønneste orden når de blir fremsatt av offentlige ansatte i barnevernet. Da har man rett til å både ærekrenke, kidnappe barn og komme med mer eller mindre dulgte trusler overfor foreldre som ikke er tilstrekkelige samarbeidsvillige.
Barnevernernes fremferd mot foreldre er i sannhet "egnet til å fremkalle alvorlig frykt". Undertegnede raste ned i vekt da barnevernernes press og trusler var på det verste. Foreldres berettigede frykt for barnevernet blir imidlertid avskrevet med at de må være spesielt engstelige av natur, barnevernet er jo der for å hjelpe. Det er nettopp denne "hjelpen" foreldre frykter, for også tvangsfjerning er per definisjon et såkalt hjelpetiltak. Slik har de sine ord i behold når de sier at de bare vil hjelpe. De kan ta barnet ditt under armen og forlate deg hikstende av gråt, for å "hjelpe". Barnet skal få oppleve "god omsorg" hos fremmede som ønsker å tjene penger, og du vil kun få se barnet noen timer hvert år under barneverntilsyn.
Slik fremkalling av alvorlig frykt er det ingen dommere som bryr seg med. Dommerne står på barnevernernes side mens de foreldrene som blir provosert av barnevernerne blir hårdt straffet. Her er det den brutale overmakten som råder.
Kanskje burde den gravide barnevernsaksbehandleren tenke over hvordan det ville vært å vite at barnet hun venter vil bli fratatt henne rett etter fødselen. Men nei, hun har nok ikke innlevelse til å kunne forestille seg hvordan det ville vært. Det angår jo bare "de andre". De som blir urettmessig anklaget for omsorgssvikt. Selv tilhører hun ikke den gruppen. Hun tilhører dem som med stor selvrettferdighet fratar andre deres barn, og hun aksepterer simpelthen ikke å høre at det hun gjør fortjener annet enn ros. Derfor går det så voldsomt inn på henne når hun møter motstand, og hun vet å benytte seg av et slikt tilfelle til å slå hardt tilbake.
Sinte foreldre burde kansje settes i gapestokken i Gamlebyen, til skrekk og advarsel til andre som tenker på å gjøre motstand mot barnevernet? Stigmatisert er de jo allerede, og da fortjener de å bli spyttet på når de nekter å innse hvor hjelpetrengende og uegnede de er. Ved bruk av gapestokken kan barnevernet dessuten få foreldrene "i posisjon", om ikke annet rent fysisk. Gapestokken kan sikkert virke motiverende på mange foreldre som av helt irrasjonelle grunner motsetter seg barnevernets gode tiltak.
http://f-b.no/apps/pbcs.dll/article?AID ... /102200032