It is currently Mon May 21, 2018 9:25 pm



Post new topic Reply to topic  [ 1 post ] 
Author Message
 Post subject: Saken til Familien Bakke
PostPosted: Fri May 27, 2011 1:28 pm 
Offline
Rang: Storbruker
User avatar

Joined: Wed Jul 18, 2007 12:31 pm
Posts: 462
Location: Fredrikstad
Del 1

Mars 2000 tar jeg med meg begge jentene å flytter vekk fra dems far, heretter omtalt som Xen. 9 år langt helvete med en alkoholisert manipulerende nordsjøarbeider er endelig over. Han lovte at vi ikke skulle klare oss selv.

Under tiden på krisesentret søkte jeg kommunen om lån for spesiellt vanskeligstilte, til å kjøpe leilighet, men fikk avslag. Det ble lagt til grunn at jeg hadde for liten inntekt. Min eldste søster ringte meg også og opplyste om at hun skulle sørge for at jeg ikke fikk noe lån. Jeg fikk likevel innvilget et forbrukslån i banken og et kjøpekort, som jeg brukte til å kjøpe inn hvitevarer og møbler, da jeg ikke fikk innvilget noe på sosialen. Jeg hadde ingen problemer med å betale disse lånene.

Etter 5 måneder på krisesenter får vi tilbud om en kommunal leilighet som lå 5 minutter unna Xen. Jeg hadde ikke noe valg. Måtte ta det som tilbøds meg. Leiligheten var nedslitt og i dårlig forfattning, men det var tak over hodet, et sted for oss selv. Selv om veggene var tynne og lyder fra naboene stadig kunne høres inn i leiligheten. Planen var å flytte ut så fort jeg kom over noe bedre.

Xen nektet meg å pakke mine saker oppi huset selv. Han skulle gjøre dette. Han kom stadig ned med hengeren full av søppelsekker fulle av mine og barnas ting, blandet med hans eget søppel. Å det var et svare strev med å sortere allt. Det var deprimerende å finne mine broderier og påbegynte stikketøy blandet med knappenåler og matrester.

3 uker etter innflyttelse takker jeg ja til 10 ukers kurs gjennom arbeidskontoret. Etter endt kurs ringer det en dag på døren. Utenfor står barnevernet med en annonym bekymringsmelding.

Dem kan ikke si meg hvem anmelder er, kun at det er var en mannstemme som ringte inn. I meldingen står det at vedkommende bor i nærheten av barneskolen hvor min eldste datter går. Å meldingen lyder på at barna ikke får mat, går i hullete klær, er møkkete og at det er så fullt av esker i min leilighet at det ikke er mulig å komme seg inn. Å mor flyr bygda rundt å låner penger.

Jeg viser dem inn i min leilighet der noen søppelsekker fortsatt står usortert og viser dem også kjøleskap, fryser og tørrmatskap som bugner av matvarer. Jeg lånte 100 kr av Xen noen dager før, fordi jeg hadde kjøpt inn mat for alle pengene og glemt å kjøpe meg en pakke tobakk. Beløpet fikk han tilbake dagen etter.

Barnevernet påsto dem var pålagt å utrede alle slike bekymringsmeldinger selv om det ikke fantes noen grunn til bekymring. Og di holdt det gående i 6 måneder før jeg ba dem holde seg vekk. Her var allt i sin skjønneste orden.

juli 2002 jeg brekker anklen og må på sykehus å operere denne. Etter en uke blir jeg sendt hjem uten krykker. Dem må jeg komme meg på hjelpesentralen å hente selv. Min X er snill å henter dem ut for meg.

Jeg har fått instendig beskjed fra legen om å sitte så mye som mulig med benet i ro på en stol. Å jeg har fått med meg noen morfintabletter for smertene. Ute er det hetebølge. Mine venninder stiller opp å handler for meg i butikken, men å hjelpe til med rengjøring er det værre med. Her stiller min søster opp et par ganger, men gir fort opp når hun merker hvor vanskelig det er å vaske dette gulvet. Hun skylder på ryggen og holder seg vekk.

Jeg må derfor ringe barnevernet å be dem om hjelp. Di kommer og spør om di kan stenge hunden inne på badet, da en av dem er allergisk mot hunder. Jeg føler jeg må si ja til dette slik at jeg får dem i samtale. Hunden blir stående på badet å bjeffe og ule hele tiden mens vi prater. Dem kan ikke hjelpe meg med rengjøring. Det må jeg ordne selv. Idet dem skal gå, går jeg å lukker opp dodøren for hunden. Den har gjort fra seg over hele baderomsgulvet å det blir min oppgave å gjøre rent dette mens barnverndamene står i døren å ser på. Jeg skal aldri ringe barnevernet for å be om hjelp en gang til!

Høsten 2004. Jeg har begynt på høyskole og utdanner meg til regnskapsmedarbeider. Å i forbindelse med kurset må jeg sende inn meldekort. Jeg sender dem inn på datoen di er datert. Men arbeidskontoret mottar dem ikke. Di kommer enten for sent, eller ikke i det hele tatt. Å jeg får derfor stadig store trekk i utbetalingene. Det sier seg selv at jeg da ikke har til utgifter og må oppsøke sosialkontoret for å få hjelp.

Sosialkontoret er lite forståelsefulle og mener jeg sløser penger. Å det er vanskelig å få dem til å hjelpe meg med utgiftene. Det ender med at jeg må sykemelde meg fra kurset. Jeg blir borte i 5 uker. Fastlegen min ringer arbeidskontoret og begjærer en ny saksbehandler for meg. Men det hjelper ingenting når fortsatt den samme personen ordner med mottatte meldekort og utbetalinger. Det løser seg når jeg kan sende dem pr nett.

Våren 2005. Jeg utdanner meg videre i Fordypning i regnskap på høyskole og klassen er en tur på byen. Di andre går hjem en etter en og jeg til slutt begynner jeg også å gå, da jeg kommer i kontakt med en hyggelig fyr som blir med meg hjem. Ingen av oss tenker på navn eller tlf nr. Noen uker senere er jeg klar over at jeg er gravid. Å ettersom jeg regner med trøbbel med både Xen og min egen familie, bestemmer jeg meg for å holde dette for meg selv til det er for sent å manipulere meg til abort. Jeg er en god mor som har oppdratt 2 vakre jenter så jeg skal nok klare å oppdra en til.

Jentene er selvsakt bekymret for at mamma er så mye syk. Så etter hvert må jeg fortelle dem den store hemmeligheten. Di blir begge kjempeglad for å høre at di skal bli storesøstre. Så glad at minstejenta ikke klarer å holde det for seg selv, men forteller dette til Xen på neste samværshelg.

Noen dager etter blir jeg oppringt av barnevernet. Annonym bekymringsmelding. En mannsperson har ringt. Jeg kobler dette dirkte til Xen og allt dette faenskapet han og mine søstre har satt igang. Å forteller barnevernet at dette er en hevnaksjon fra Xen og jeg forlanger denne bekymringsmelding henlagt omgående. Barneverntjenesten skal ta dette opp på neste møte på mandag og ringe meg tilbake. Onsdag kommer og jeg har fortsatt ikke hørt noe. Vi skal likevel til byen, så jeg bestemmer meg for å gå oppom kontoret for å høre. Saken er henlagt.

Sommeren 2005 har vært et helvete med en umulig X og noen umulige søstre. Posten er stadig stjålet fra min postkasse og jeg får dermed ikke betalt regningene, for di kommer jo ikke inn.Sosialkontoret vil ikke hjelpe meg. Jeg får avslag på søknadene. Så jeg legger inn en klage der jeg har skrevet inn alle § i barnekonvensjonen som henger sammen med min klage. Jeg får da utbetalinger i form av matkuponger.

Husleie og strøm vil di ikke hjelpe meg med om jeg ikke frivillig går med på at dem ordner mine inntekter og utgifter. Dette er ikke frivillig. Dette er tvang. Jeg har ingen annen mulighet enn å skrive under. Jeg må stadig mase på utbetalingene fra sosialkontoret da di ikke kommer inn når di skal. Å jeg får også til svar en gang jeg søker krisehjelp fordi pengene ikke har kommet inn, at dette har jeg ikke rettigheter på å få når sosialen ordner disse pengene. Jeg må pent gå uten penger til sosialen har funnet ut av sitt regnskapsrot.

September 2005.Det er fredag og begge jentene har gruet seg i lang tid for å dra til Xen på samværshelg. Han drikker og kjører i fylla når han har dem. Jeg sier som sant er at di skal få være hjemme. Men at di må dra på skolen. Eldste datter har nå begynt på ungdomskolen. Trenger di noen å snakke med, kan di snakke med frøken eller be om å gå hjem tidligere. Jeg er hjemme hele dagen å gjør rent for helgen.

Utpå formiddagen ringer telefonen. Det er fra frøken på ungdomskolen. Min datter har fortalt litt om hvordan det er på samvær hos Xen. Å dette mener hun er så bekymringsfullt at hun må ringe barnevernet. JEg får tilbud om å skrive under men takker nei, i håp om å beskytte min datter mot Xens vrede.

Oktober 2005 blir jeg oppringt av barneverntjenesten angående bekymringsmeldingen på X. Jeg forteller som sant er at jeg endelig har kommet i dialog med X. Å han har skjerpet seg. Jentene er nå på helgesamvær og dette ser ut å fungere bra. Jentene har hele tiden mulighet å komme hjem om di opplever det som ikke bra, da jeg holder meg hjemme hele helgen i tilfelle så skjer. Mannspersonen i barneverntjenesten sier jeg ikke skal bry meg noe mer med denne bekymringen.

I september og oktober er jeg også på ultralyd. Der får jeg greie på at jeg venter en sunn og frisk gutt og på siste ultralyd forteller dem meg også at hvis dette barnet utvikler seg som det skal, vil dette bli mye større ved fødsel enn jentene var.

November 2005 mottar jeg et brev fra barneverntjenesten om innkalling til samtale om bekymringsmeldingen. JEg møter opp og dermed starter helvete. Barnevernet mener det er bekymringsfullt at jeg venter et barn uten å kjenne til far. Å di setter inn miljøarbeider i hjemmet før di har vært på første hjemmebesøk. Jeg værer med en gang at di er ute etter barna og særlig da den minste, men bestemmer meg for å spille med og gjøre dem til lags. For hos meg er det jo ingen bekymring.

Jeg finner fort ut at det er meg dem utreder og ikke X som bekymringsmeldingen gjelder. Å selv om jeg sliter med bekkenløsning og hevelser og en tung kropp, og føler meg allment dårlig, stresser jeg hele tiden for å være miljøarbeider til lags.Jeg har fått innvilget fødselstønad og overgansstønad og kan derfor be sosialen ryke og reise, deilig å bli kvitt det påtvungne overformynderiet!

Terminen er 30 desember 2005. Men jeg går over tiden. 8 januar 2006 føder jeg en bitte liten gutt som veier 2100 g. Han har navlestrengen tvinnet 2 ganger rundt halsen. Han har bæsjet bek i fostervannet og svelget det. Han er også dysmatur. Morkaken er gulgrønsvart. Han blir lagt inn på nyfødtintensiven. Jordmor forteller meg at det er yttre stress under svangerskapet som er årsaken til dette.

Jeg har masse mat og gutten spiser godt så etter 10 dager får vi komme hjem til den kalde lille leiligheten. Miljøarbeider fortsetter å komme 2 dager i uken. Å etter 3 måneder tilbyr barnevernet meg avlastningshjem. Jeg takker nei men sier jeg gjerne tar imot tilbudet når gutten blir litt større og mer aktiv. Foreløpig sover han mye og trenger sin mor og morsmelk.

Da blir miljøarbeider satt inn 3 dager i hjemmet istedet for 2. Hvor hun starter oppryddingsprosjekt på jentenes soverom. Eneste sted i huset jeg kan lagre ting som ikke tåler fukt. Jentenes rom skal kun være for jentenes ting. Basta! Det går ikke lang tid før melken forsvinner brått og gutten må begynne med flaske. Å miljøarbeider trappes da ned til 2 ganger i uken igjen.

Ryddeprosjektet til miljøarbeider blir aldri ferdig. Jeg har ingen anelse om hvor hun har planlagt å sette alle disse tingene som må ut, i etterkant. Tingene blir stående i esker litt rundt over allt. Å jeg går å venter på at hun skal fortsette, mens jeg holder resten av leiligheten ren. Ingenting skjer.

Høsten 2006 Barneverntjenesten bestemmer seg for å sette inn sakkyndig i saken. Jeg aner ikke hva en sakkyndig er, men antar det er en ekspert på regnskap da barnevernet og miljøarbeider har vært veldig opptatt av mine inntekter og utgifter.

En dag ringer Knut Rønbeck å sier han kommer om en times tid. Jeg har en legetime den dagen men får beskjed om at jeg må avlyse denne for hans tid er mye viktigere. Når han ringer på døren presanterer han seg som psykolog. Det er som å bli sparket hardt i mageregionen.

Han oppfører seg så truende at jeg blir sittende å gråte med gutten på fanget hele samtalen. Føler meg angrepet. Som om jeg sitter i et avhør for mord.Gutten finner ingen trøst andre steder enn hos meg med ansiktet vendt inn mot min kropp. Han er livredd. Rønnbeck skriver senere i rapporten at det ikke finnes noen grunn til bekymring om hvordan gutten har det. Kun stor bekymring for begge jentene, som han ikke har pratet med mer enn 5 minutter.

Jeg bestemmer meg for at nå er det nok og ringer barnevernet. Dette skal jeg ikke ha noe mere av. Dem blir hysteriske og kommer med en gang på hjembesøk. Jeg er helt utslitt når di endelig går. Noen dager etter kobler jeg inn en osloadvokat i saken. Får beskjed av ham om å spille med dem, slik at di skal holde seg i ro, til han får kontakt med dem og får avsluttet denne utredningen.

Han sender brev til barnevernet og begge tror allt går sin gang. Julen kommer og masse regninger i januar så økonomien er skral. Telefonen og internet blir stengt og jeg har derfor ingen mulighet å kontakte advokaten. Men regner med han fortsatt jobber med saken. Å utredningene fortsetter. Samtidig har X satt igang samtaler hos familierådet.

Neste gang Rønbeck ringer er en dag miljøarbeider er der. Jeg forteller ham at det ikke passer fordi miljøarbeider er hos meg. For ham gjør det ingenting at miljøarbeider er der. Jeg har ingenting jeg skal ha sagt. Han kommer etter en time og begge driver et avhør med anklager så jeg er helt utslitt fysisk og psykisk når di endelig drar derfra. Rett etter dette må jeg videre på familieråd med X. Jeg er nær et fullstendig sammenbrudd den kvelden.

Økonomien blir litt bedre å jeg får betalt og åpnet nett og telefon og ringer da advokaten. Han blir sjokkert over å høre at utredningene fortsatt pågår. Han har sendt purring på purring til barnevernet men ikke fått svar. Han tar derfor å ringer. Å får til svar at dem aldri har mottat brevet. For senere å få høre at brevene har havnet i posten til en som var langvarig sykemeldt. Det er ingenting han kan gjøre for å stoppe dette nå som det har gått så langt.

3e og siste møte med Rønbeck. Jeg har drevet med storrengjøring i flere dager. Vasket hver eneste krik og krok i huset. Å satt eksene fra ryddeprosjektet til miljøarbeider på mitt og lillegutts soverom. Det er trangt, men bedre enn at det står i stuen. Soffatrekkene er tatt av og vasket i vaskemaskinen og jeg sitter fortsatt å strever med å få disse på igjen når Rønbeck ringer på døren. Han skriver senere i rapporten at det er møkkete hos meg.

Jeg søker også på bedre egnet kommunal leilighet, da barnevernet har klaget på den jeg har. Jeg får avslag med begrunnelse at leiligheten jeg har er god nok for min familie. Andre gang søker også barnevernet for meg, men likefullt avslag om at leiligheten er god nok. På det private markedet har jeg ingen sjans. Det er feil at jeg ikke jobber. Det er feil at jeg har små barn. Det er feil at jeg har store barn. Det er feil at jeg ikke har bil. Det er feil at jeg har dyr. Osv.

Rønbeck blir ferdig med sin rapport og jeg og advokaten blir innkalt til samtale. Knut Rønbecks dom er klar. Jeg har en grunnleggende feil ved meg at jeg ikke er istand til å lære noen ting. Å den feilen er så grunnleggende at ingen instans i hele Norge er istand til å hjelpe meg.Barnevernet går nå for 4.12 på alle barna. Berit Langvik, som startet saken i 2005, lover meg at hun skal knuse og umyndiggjøre meg. å selv om hun nå skal stige i gradene til avdelingsleder, så skal hun fortsette å følge saken til den har vært i fylkesnemnda.

Jeg kommer også endelig i kontakt med likesinnede som jeg finner i en liten gruppe på nettby.no ved navn Vi som ikke liker barnevernet. Den gruppen har da 300 medlemmer og jeg kaster meg inn i debatten selv om jeg ikke har noe særlig kunnskap om noenting og selv om jeg ikke liker å stikke meg ut. For noen må jo fortelle hvordan vi blir behandlet av det såkalte barnevernet. Barnevernet må stoppes!

Den sommeren blir tung. Lillegutt sliter med spisingen. Jeg har fullt av tanker i hodet så jeg kobler ikke spiseproblemer med nylig innføring av vanlig melk. Forstår at det må være noe med maten han spiser men aner ikke hva. Vi sliter også hardt med pollen den våren, alle 4. Jeg følger miljøarbeiders råd om å putte fløte i melken for at han skal legge på seg, med resultat at det blir enda værre.

Økonomien er skral igjen da det ble noe tull med Trygdekontoret som påsto jeg ikke hadde fyllt ut det årlige skjema for om jeg bodde sammen med barnets far. Og dermed ikke hadde rett på overgangsstønad. Å selv om jeg leverte inn det samme papiret flere ganger, kom det visst aldri frem til saksbehandler. Å det hjalp heller ikke med å kreve dokument på at Trygdekontoret hadde mottat papiret. Det tok altså et halvt år før Trygdekontoret klarte å motta dette dokumentet, selv om jeg overleverte det personlig flere ganger. I mellomtiden måtte vi spe på matbudsjettet med flere matkuponger fra sosialen og gammel mat fra Frelsesarmeen.

I august begynner lillegutt i barnehage. Han har fått full plass som jeg betaler selv. Men benytter den ikke fullt ut da gutten ikke vil være der. Jeg har jo enda ikke fått arbeid, selv om jeg søker på allt jeg kommer over, så jeg ser ingenting galt i at gutten er hjemme en god del. Jeg opplever etterhvert at gutten aldri er inne på sin avdeling å får stadig høre han går rundt i alle avdelingene i barnehagen.

Å stadig er han sulten når jeg kommer for å hente ham. Han er så sulten når jeg kommer at jeg må begynne å ta med mat til ham så han kan spise på vei hjem i vogna. Unskyldingen fra barnehagen er at dem ikke kan gi ham mat han liker. Han må holde seg til samme mat som di andre. Og hvis han ikke spiser når dem spiser så får han gå sulten. Men jeg trenger jo en plass å ha ham når jeg skal i nemnda.

En dag i begynnelsen av september, rett før nemnda, får jeg beskjed fra barnehagen at jeg må vaske vognen og saueskinnsposen fordi det er noen barn som er alergisk mot katt. Å barnehagen har vasket istykker det bamsemyke koseteppet til lillegutt, som han er så avhengig av for å sove trygt og godt. Han sørger over at teppet er ødelagt. Å jeg er sjokkert men klarer ikke si noen ting. I nemnda blir dette omtalt som skitten vogn.

Nemda skal gå i 3 dager med saken på jentene for så å starte opp igjen rett etter helgen med 2 dager til på lillegutt. Å jeg får ingen forståelse for at jeg må rekke en buss på ettermiddagen for å nå fram til barnehagen for å hente lillegutt før barnehagen stenger for dagen.

Barnevernet ordner så miljøarbeider skal hente gutten i barnehagen og stikke innom meg å hente yngste datter, slik at nemnda kan kjøre på overtid til 19 hver dag. Alle andre har bil untagen meg og min datter. Å min advokat skal motsatt vei. Vi er i Fredrikstad med toget 21.30 og må gå innom miljøarbeider å hente barna før vi kan ta bussen hjem. Vi er hjemme kl 22.30 å må opp igjen 06.00 for å rekke å få barna til sfo og barnehage før vi må haste ivei å rekke bussen for å være i Moss kl 09.00 når nemnda starter.

Nemda starter med barnevernet og X som motparter. X får innsyn i alle papirene om meg, men jeg får ikke innsyn i noe som angår X. Min eldste datter er 15 år og egen part i saken. X håper på å bli fosterhjem for sine døttre. Men døttrene vil bo hos meg med lillebror. Xen godter seg i detaljene om mitt liv. Å siste dag i nemnda presterer han å si at hvis ikke barna kan bo hos ham bør di bo i fosterhjem for jeg er ikke egnet. Dette hører hans datter på. Nemda har også gitt klart uttrykk for at di gjærne skulle vært på befaring hos meg.

I nemnda står lærerne på barneskolen å lyver om et umulig samarbeid med meg. Jeg hadde til da trodd at vårt sammarbeid var bra. Den nye og den gamle læreren vittner sammen.

Helgen kommer og vi prøver å slappe av så godt vi kan. Min datter har ei venninde på besøk. Klokken er 21.00. Og minstemann er urolig og vil ikke legge seg. Da ringer det på døren. Utenfor står to barnevernstorpedoer. Di påstår di har fått inn en bekymringsmelding. Denne fikk jeg ikke se og jeg har heller aldri sett den siden eller nevnes noen sted.

Di trenger seg inn og deler seg i to. Begge går med hver sin mobiltelefon i hånda, på, hele tiden. Den ene får lokket di to minste barna inn på soverommet og lukker døren, mens jeg blir oppholdt i stuen av den andre. Ettersom eldste datter og venninde er i stuen, velger jeg å gå inn i soverommet for å sjekke hvordan det går med di små. Da roper min datter fra stuen at den andre vimser på kjøkkenet og at han tar bilder. Jeg blir forbannet og begynner å skjelle dem ut og ber dem se å fjerne seg fra min leilighet omgående da di nå har fått se at barna hadde det bra men at di forstyrrer dem! Begge er frekke i kjeften før di går. Jeg er forbannet og rystet.

Mandag kommer og min far har fått oppgaven med å passe på alle barna til jeg kommer hjem. Eldste datter skal stikke innom å hente lillebror i barnehagen på vei hjem fra skolen. Jeg forteller straks min advokat hva som skjedde i helgen. Og jeg får straks en følelse av at nemnda nå har fått bilder av barna og leiligheten. Det er det samme nemndpanelet som behandler begge sakene. Innhabilitet. Men sånt hadde jeg ingen kunskap om da. Det blir bare denne ene dagen i nemnda på saken med lillegutt. Nemnda har bestemt seg. Det er tydelig.

14 dager etterpå 1 oktober, kommer det muntlige svaret. Barnevernet har fått omsorgen for alle 3. Å barnevernet skal inkassere di 2 minste samme dag advokaten mottar hele vedtaket i posten. Eldstejenta har di ikke funnet noe egnet sted til enda fordi det står i vedtaket at hun fortsatt skal gå på skolen på hjemstedet. Alle 3 skal i hvert sitt fosterhjem.

Kl 13.30, 3 oktober kommer barnevernet for å hente di små. Jeg har pakket allt di har av klær og prøver å holde meg så rolig som jeg kan. Å min far har kommet for å ta det opp på bånd. Jeg merker at alle 3 fra barnevernet er nervøse når di kommer, men jeg inviterer dem inn og serverer dem kaffe. Prøver å gjøre dette så rolig for barna som overhodet mulig selv om jeg er opprørt til bristepunktet i mitt indre. Barna virker helt apatiske og sjokkerte og fortapte. Selv om jeg har fortalt dem at di må prøve å se på dette som en slags lang ferie. Dem forstår hva som skal skje.

Barnevernet bestemmer seg brått for å bryte opp og får det plutselig veldig travelt. JEg bærer selv lillegutt på armen, trykker ham inntill meg, prøver å gi ham trygghet så lenge som mulig, ut til bilen. Der sitter miljøarbeider. Hun skal være med til fosterhjemmet. Bilsettet lillegutt skal sitte i er ikke godt nok sikret. Så det blir et styr uten like for å få dette i orden. Men til slutt sitter begge barna i baksettet å ser på meg med store runde tårevåte øyne. Jeg glemmer aldri det synet. Det har for all fremtid brendt seg fast på min netthinne.

Barnevernet klarer ikke engang å sette bilen i revers når di skal kjøre, men kjører istedet fremover og inn i bilen forran før di rygger i vei. Ei av dem forsøker å stryke meg på skuldra. Instinktivt trekker jeg meg vekk mens jeg kjemper for å ikke brekke meg.

Vi går inn og prøver å roe oss ned mens jeg kjemper som best for å holde meg sterk for min eldste datters skyld. Min far drar snart hjemmover og da kommer smerten, tomheten og tårene. Det føles som jeg aldri skal bli tom for tårer. Å jeg og min datter blir sittende hele den kvelden å bare gråte. Jeg får senere på kvelden en telefon fra barnevernet om at det har gått så fint med begge barna idag og for noen fantastiske barn jeg har. Og at ettersom jeg selv satte di ut i bilen skal jeg nå få vite hvor fosterhjemmene er og få se hvordan barna har det. Det er et hån!

2 dager etterpå fikk jeg se hvordan min sønn hadde det. Han var helt hoven i hele ansiktet av gråt og virket stresset og nervøs. Han var redd når jeg måtte på toalettet og jeg kunne heller ikke ta meg en tur på utsiden av glassdøren for å ta meg en røyk for å roe meg litt. Han storgråt! Dette bruker barnevernet senere som bevis på hvor ille min sønn har hatt det hjemme hos meg.

Å når vi måtte gå klamret han seg fast rundt halsen min å prøvde å gjøre seg så liten så mulig. Ta meg med! Mens Fosterforeldre og barnevern sto rundt oss harde og truende i blikket. Det var helt forferdelig, jeg har ikke ord som best kan beskrive. Men der og da var det noe som gikk istykker inni meg og i min lille sønn. Noe veldig veldig livsviktig som ble revet bort og ødelagt og som aldri går å reparere igjen.

Jeg er rystet over hvordan min sønn hadde det i dette fosterhjemmet og skriver derfor en bekymringsmelding å sender den pr epost til barneverntjenesten. Barnevernet påstår enda den dag idag at di aldri har mottat denne bekymringsmelding og at eposten jeg sendte den til ikke er i bruk. Jo den er i bruk fortsatt, da jeg stadig ser advokatene bruker den og eposten dems kommer fram. Bekymringsmeldingen er også overlevert advokater flere ganger, men er aldri blitt ført videre inn i saken.

_________________
Jeg fører ingen krig.
Det er det Fredrikstad kommune v barneverntjenesten som gjør.
Jeg forvarer det som er rettmessig mitt.
Det er kun jeg som har båret mine 4 barn under mitt hjerte i 9 mnd, for så å sette dem til verden.
Jeg krever å få tilbake mitt liv, som Fredrikstad kommune v barneverntjenesten urettmessig har fratatt meg.


Top
 Profile  
 
Display posts from previous:  Sort by  
Post new topic Reply to topic  [ 1 post ] 

Who is online

Users browsing this forum: No registered users and 0 guests


You cannot post new topics in this forum
You cannot reply to topics in this forum
You cannot edit your posts in this forum
You cannot delete your posts in this forum

Search for:
Jump to:  
Theme designed by stylerbb.net © 2008
Powered by phpBB © 2000, 2002, 2005, 2007 phpBB Group
All times are UTC [ DST ]