Liv Marit Bakke wrote:
Når barnevernet bestiller en såkalt sakkyndig, er det fordi di ikke har noen reel sak. Da må di gardere seg, slik at truslen om omsorgsovertakelse blir nettopp en omsorgsovertakelse.
Så til dere som fortsatt ikke har hatt noen sakkyndig i saken, og som står mellom valget barnevernet har gitt dere: enten setter vi inn en sakkyndig ellers må vi gå til sterkere tiltak.
Hadde jeg kunnet skru tiden tilbake til den dagen jeg selv sto ved det valget, hadde jeg nå gått for "sterkere tiltak" Altså trusslen om omsorgsovertakelse.
Hvorfor?
Hvis barnevernet ikke klarer å få bestillt denne såkalte sakkyndige rapporten, dommernes bibel, stiller di svakere i fylkesnemnda. Å klarer dere fortsatt å unngå ytterligere sakkyndige utredninger, så er det ikke mye igjen av den ¨påståtte barnevernsaken, som skal vurderes av dommerne.
For uten dommernes bibel, sakkyndigrapporten, er det kun påstander og falske beskyldninger tilbake. Påstander og falske beskyldninger som jeg vil tro, en god advokat har lettere for å hjelpe dere å motbevise.
Mine tanker bare. Men jeg tror ikke di er så dumme. Derfor velger jeg å lufte dem. Di kan jo være nyttige for mange.
Dette er kloke ord som alle foreldre bør merke seg.
Problemet idag er at domstoler vil ta barnet fra foreldre som nekter "samarbeid" med sakkyndige fordi manglende vilje til å "utrede" barnet/barna i seg selv oppfattes som alvorlig omsorgssvikt, som angivelig truer barnets trygghet, jf bvl § 4-12, litra a:
§ 4-12. Vedtak om å overta omsorgen for et barn.
Vedtak om å overta omsorgen for et barn kan treffes
a) dersom det er alvorlige mangler ved den daglige omsorg som barnet får, eller alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling,
Dermed settes foreldre i en uhyre vanskelig situasjon. Foreldre tvinges til å velge mellom
Skylla og Karibdis: enten samarbeider de med "sakkyndige" og risikerer en ny ødeleggende rapport i "barnevernets" favør eller de blir fratatt barnet på grunn av manglende vilje til samarbeid, som av retten tolkes som manglende evne og vilje til å "se barnets behov".
Av to onder velger ofte foreldre å samarbeide om "sakkyndig utredning" fordi de holder fast ved håpet om at utredningen skal redde dem og barnet fra "barnevernets" tvangstiltak. Men ofte sitter foreldre bitre tilbake etter å ha blitt dolket i ryggen av den sakkyndige, som er mer opptatt av egne faste bi-inntekter enn hensynet til barnet.
Man kan også lure på hvordan det står til med moralen til såkalte "sakkyndige" som anbefaler tvangsadskillelse av foreldre og barn. Ville de akseptert slik tvangsadskillelse dersom det dreide seg om deres egne barn? Det er alltid lett å tenke seg at familier som forfølges av det såkalte "barnevernet" er skyld i det selv og at det er en uoverstigelig kløft mellom dem og "de andre". De som ikke forfølges, hoverer over de stakkarene som blir drevet fra den ene skansen til den andre. I såkalte "barnevernssaker" vises ingen nåde, og dommerne må ha stenhjerter som uten skrupler adskiller barn og foreldre for resten av barndommen dersom foreldre ikke makter å bevise sin uskyld.
"Barnevernssaker" skiller seg fra andre rettssaker ved at det i praksis er foreldrene som har bevisbyrden. "Barnevernets" såkalte "bekymring for barnet" er bevis godt nok for at forholdene i hjemmet er så mangelfulle at barnet må tvangsflyttes. Troen på tvang er stor.