Vi fikk en telefon fra sosialsjefen med beskjed om ,at visst vi ikke tok inn hun hjelperen i hjemmet, barneverns tjenesten hadde å tilby.Så skulle de umiddelbart sende inn begjæring om omsorgs overtakelses sak til fylkesnemda.
Så vi ble jo livredde og fortvilet og turde ikke annet enn å si ja . Hjelperen var ingen godhjertet person,men en baksnakkende,mistenksom person.At jeg var en sterk person med ben i nesen ,som ikke lå nede med brukket rygg,da.Det gjorde at hennes empati var fraværende ovenfor oss.
At vi en mandags morgen klokken 8.00 hadde nokså tomt kjøleskap,ble sagt i retten da de skulle ta Sigbjørn og 4 mindre søsken ,at vi aldrig hadde nok mat i huset.En høne ble til ti høns.
At jeg kom hjem med mat rett over kl.09,etter å ha levert hun minste i barnehagen ble ikke sagt.Det ble heller ikke spurt mere rundt det,men i dommen kom det.
Noe måtte de jo skrive,og ingen av barna var tynne eller syke,aldrig vekke fra barnehagen eller skolen.
De brukte ellers to -2 timer i fylkesnemda på å diskutere en vaffel episode -hun hjelperen kom med.
Tenk at jeg serverte barna vafler klokken 4 ,og ikke saus og poteter på en søndag,nei da var det bare å ta barna mente de.
Da hadde de ikke mye annet på oss med de 5 minste.
Ja, den sommeren de måtte flytte, ble begynnelsen på slutten for Sigbjørn Andreas,da 10 år gammel. Han skulle rett på campingtur med fosterforeldre,og han fortalte ,han satt bare utenfor vognen og gråt og gråt,fostermoren måtte trøste ham.
Han kom fra daglige bade turer med mor,far og søsken,det var varmt og fint i beg. av juli måned.
Pappa hadde lang sommerferie,og måtte levere fra seg 5 barn en etter en,som han hadde strevet for i alle år,levet og åndet for ,med en hovedtanke,det beste for barna,og gjort så godt han kunne.
Men det var ikke godt nok for barnevernet i sokndal, alle ungene var skadet på forskjellig vis psykisk,sa de sakkyndige,det var rene bestillings verk fra barnevernet,og før de skrev noe ,leste de og snakket med barnevern tjenesten.
Årene gikk,og de fant ingen diagnose på noen av dise 5 barna,at Sigbjørn ble syltynn i fosterhjem,fikk spise forstyrrelse,og til sist deprimert ,og plassert på institusjon,der det var rus og kriminalitet og skole skulking.
Det sørget barnevernet for,og de visste ikke hvor ille det var fatt med den gutten,enda han truet med selvmord høsten før,ovenfor saksbehandler med et tau,han sa han kunne legge rund halsen.Det ble vi aldrig fortalt om den episoden.
Så vi ante ikke at han gikk med selvmords tanker,for det holdt han godt skjult for oss. Han ville så gjerne leve ,skriver han,men døden ble for ham, en beskyttelse mot livet,for livet hadde knust ham ,og gitt ham så mangen,altfor mangen skuffelser.
Det var barnevernet, som skulle frelse gutten fra hans egen udugelige familie,som de hadde analysert på kryss og tvers.Et eneste år likte Sigbjørn seg bra i fosterhjemmet i 12 års alderen,men så gikk han fra en helg i mnd. til 6 timer en lørdag i mnd,og begynnte da å sulte seg,for å gjennvinne noe kontroll. over seg selv.
Så ble han eldre og tenkte,og forstod det hele var meningsløst ,at han skulle bo i fosterhjem,der han ikke følte at fosters var mamma og pappa,og at de ikke forstod ham som den han var.Slik mamma og pappa gjorde,som han selv har fortalt.
Dess mer tiden og årene går, dess mere ser jeg galskapen i det hele.
Men ser også hvor slitne vi var,hvor redde og maktesløse vi følte oss ,oven for barnevernet.Hvor mye makt barnevernet hadde over oss,og at vi ikke ble hørt,og at barnevernet hadde bestemmt seg ,for å frelse disse barna.
Jeg har alle i kurven nå, unntatt de to minste ,for de er ikke så store enda. Sigbjørn som ikke kan komme hjem mere,til hjemmet han var så glad i.
Det er her de voksne utflyttede barna kommer til jul,og ferier og helge besøk.Det er ikke til tidligere fosterforeldre.Det er vi som er mamma og pappa til disse flotte barna,og det er det ingen som kan ta fra oss i det lange løp.Mamma,sa min eldste sønn i helgen,de blir store engang små jentene og.
_________________ MAY-BRITT TYSNES
|