Ja, nå har "dommen" kommet, og den var akkurat slik jeg hadde forventet den. Jeg tapte

men det var så absolutt ingen overraskning. De tomhjernede idiotene i fylkesnemnda, nemndsleder Petter Wulfsberg, Fagkyndig Turid Haugseth og alminnelig medlem Åge Sørmoen fra Austmarka, trodde (les hørte) kun på det idiotiske vrøvlet til Fredrikke Lynum, mine vitner er, som ventet, ikke lagt merke til, så jeg vil, med stor takknemlighet, rette en STOR takk til nemndas medlemmer for å så fortreffelig hjelpe meg til å bevise at fylkesnemnda er noe som ikke har livets rett og burde "avlives" snarest. Det er fasinerende hvor fremsynt, ja rett ut synsk jeg er, mye bedre enn spådamen Fredikke, jeg forutså allt det som nemnda ville gjøre, og nemnda beviste alle mine påstander fortreffelig.
Begrunnelsen for avslaget er enkel, jeg er fortsatt meget psykisk syk, og evner ikke å se barnas store psykiske problemer, på grunn av omsorgssvikt, begått av meg, og deres store behov for massiv psykriatisk oppfølging, som bare fosterforeldrene makter å følge opp. Fredrikke Lynum mener at ungene er meget redd meg og har liten tilknytning til meg, dette baserer hun på egne oppservasjoner gjort i fosterhjemmet for 2 år siden. Det hun elegant glemmer er at da hun oppserverte ungene sammen med meg, hadde ikke ungene sett meg på ett halvt år

Den oppservasjonen ble gjort etter at ungene, brutalt ble kidnappet på barnehagen, plassert i beredskapshjem som etter en tid brandt ned og ungene nesten brant inne, så gikk det 6 måneder før de fikk se meg igjen, og da forlanger Fredrikke at ungene, som på det tidspungtet var 2 og 3 år gamle, skal løpe til meg og være overlykkelige for å se meg

De var riktig nok vettskremte, men det var vel mere over situasjonen enn meg. Så konklusjonen ble da at ungene ikke har noen tilknytning til meg og er redd meg.
Fylkesnemnda legger også meget vekt på at "tilknytningen" til fosterhjemmet er viktig og må opprettholdes og videreutvikles. Jeg er desverre meget skeptisk til dette babbelet om tilknytning til fosterforeldre, vi har vel alle sett og forstått at det er et ikkeeksisterende begrep. Se bare på min sønn, som har bodd i fosterhjem i 10 år, med minimal kontakt med meg, der var tilknytningen til fosterhjemmmet så grunn og overfladisk at det skulle bare litt regelmessig kontakt til og "tilknytningen" til fosterhjemmet måtte forsvares og jobbes med. Vi kan også se på saken i et litt videre perspektiv, hva med de som er adoptert? Det hadde vel ikke vært noe behov for "Tore på sporet" om tilknytningen til foster/adoptiv foreldre var så dyp
