Mange fosterhjemsfamilier gir visstnok opp, noe som medfører lite kontinuitet i barnevernsbarnas omsorg:
Vil ha nye tiltak for å berge fosterfamilierhttps://www.nrk.no/trondelag/vil-ha-nye ... 1.13727206Mine egne barn skulle nå ha vært i fosterhjem, om barnevernet hadde fått det som de ville. En av tingene barnevernet problematiserte, var "mange flyttinger".
Enda flere flyttinger venter barn som blir tatt fra biologiske familier som "flytter mye". Ikke overraskende, siden barnevernets logikk aldri er logisk. Barnevernsfagets misjon er svært ofte nettopp å forsøke å legitimere det ulogiske.
Artikkelen viser ellers noe av det som virker belastende på fosterfamiliene, ifølge en teamleder i barnevernet:
"– Det er en stor «pakke» som følger med. Det er ofte mange rundt barnet, både instanser og biologisk familie som er inne i bildet, sier Lønnum."Det er åpenbart at barnevernet systematisk forsøker å gjøre denne "pakken" mindre problematisk ved å stenge de (plagsomme) biologiske foreldrene ute av barnas liv. Det gjør kanskje livet lettere for barnevernet og fosterfamiliene, men hjelper ikke barna.
(En viktig faktor som ikke nevnes her er imidlertid at også fosterfamiliene skal forholde seg til barnevernet, og dette kan være vanskelig både for biologiske familier og fosterfamiliene. Årsaken er naturligvis at ethvert "samarbeid" med barnevernet alltid betyr at man legger seg flat for barnevernets direktiver og vurderinger).
Om jeg ikke husker feil, sto det i barnevernets begjæring at jeg selv skulle ha samvær med mine egne barn 2-3 ganger i året om barnevernet i hjemkommunen hadde fått det som de ville.
Det gjorde de jo ikke, og det har medført at barna våre i dag lever i utlandet uten andre problemer enn at de noen ganger savner et Norge som har forkastet dem. Folk vi omgås her sør vet stort sett ikke at både min kone og jeg mangler "omsorgsevne". I vår livssituasjon og i landet vi bor i får dette unektelig et komikkens skjær over seg. Og kanskje skyldes den økende bevisstheten rundt norsk barnevern i utlandet det faktum at utlendingene ikke klarer å se den omsorgssvikten som barnevernet fastholder.
Den beste måten samfunnet kan unngå "brudd i fosterfamilier", er selvsagt å la være å ta dem bort fra foreldrene. Bedraget i dag er at de aller fleste av oss tror at det høye antallet omsorgsovertakelser er nødvendig.
Mens min egen erfaring - mens vi nå er på 5. året som barnevernsflyktninger - er at nettopp det at vi klarte å unngå omsorgsovertakelse, har reddet barna.
Jeg øyner ikke noe håp for Norge før jeg begynner å lese overskrifter av typen:
-Vil ha nye tiltak for å berge familierForeløpig er interessen for en slik tilnærming lav hos norske politikere.