Brev fra en mor og mormor til Magnhild Meltveit Kleppa, fylkesmann i Rogaland
Ultimo juli 2017
Gode Magnhild Meltveit Kleppa,
Mitt navn er Svetlana Petrovna Lipich, ukrainsk statsborger, advokat og forhenværende dommer i det ukrainske rettsvesenet. Jeg anmoder deg, som Fylkesmann i Rogaland, om å stoppe hva jeg anser for å være Barnevernets lovløse angrep på familien Storstrand.
Min datter Darya er gift med Lars Storstrand. De har to barn sammen: Jeva Gabrielle, født i 2009 og Kira Ingebjørg, født i 2011. Familien bor på Norheim i Karmsund.
Det begynte med at Jeva Gabrielles klasseforstander sendte bekymringsmelding til Barnevernet, etter først å ha forhørt henne og stilt henne ledende spørsmål. Jeg oppfatter denne læreren som russofob. Helt siden Jeva begynte i andre klasse har det kommet usaklig kritikk fra hennes hold – og det er tydelig at hun ikke liker min datters primære og Jevas sekundære nasjonalitet. Jeva har gjentatte ganger fortalt hvordan andre barn har kalt henne «utlending» (selv om hun er født i Norge) – men læreren avviser dette som «ikke mobbing». Læreren har også fremmet krav overfor min datter at hun ikke skal snakke russisk med barna hjemme. Er dette mulig i et demokrati?
Jeva snakker forøvrig knapt russisk. Hun tenker norsk, ikke russisk, som er nødvendig når man skal snakke russisk. Dette er tydelig når hun forsøker å snakke russisk. Resultatet er at jeg ikke forstår hva hun mener. Når det er sagt: Er det virkelig så ille at en person taler mer enn ett språk?
Læreren har også fremsatt klage over maten Jeva har med seg på skolen. Det er tale om brødmat, kjøpt i en norsk butikk, og dette skal altså være forbudt å spise? Er det alvorlig nok til at det betinger en bekymringsmelding til Barnevernet? Hvis noe er forbudt å spise – burde man ikke heller gjøre noe for å fjerne produktene fra butikkhyllene? Alt dette vitner om lærerens negative holdning overfor russere og deres barn.
Så pratet altså læreren med Jeva om hennes forhold til moren. Da hun fant ut at mor til tider hever røsten, når barna er ulydige – sendte hun bekymringsmelding.
15 mai 2017, sluttet barnevernet seg til at min datter er et sosialt farlig vesen, og krevde, uten lovhjemmel, at hun måtte flytte ut av huset. Siden da har hun bodd hos andre, uten livsopphold fra NAV – fordi hennes mann ikke har tatt ut separasjon. Er dette en normal holdning til familien? Vi russere hever røsten. Vi er emosjonelle. Det er faktisk alt man trenger å vite. Hvorfor ikke heller samarbeide med familien, i stedet for å utvise mor fra hus og hjem? Familiens lege har avvist at det er noen grunn til å mistenke vold. Barna er sunne og friske, og ikke forskjellige fra andre norske barn.
I noe som kan se ut som et forsøk på å finne kompromitterende beviser ble barna hentet til Barnas Hus i Stavanger, for å bli forhørt. Uten forvarsel ble de hentet tidlig om morgenen, uten å få sjansen til å bli kledd pent, eller å ha tid til å sitte rolig og spise frokost. Fem timer av denne dagen ble brukt til forhør, i et forsøk på å identifisere noe negativt. Hva skal et skremt barn si da? For barn blir skremt. Man skulle tro de skulle fengsles. Jeg er selv advokat og jeg vet litt om korrekt formulering av spørsmål for et avhør, noe jeg ikke har inntrykk av fant sted her. Etter disse avhørene var barna tydelig stresset. Slikt er traumatisk. Er dette normal norsk politikk? Hva med å beskytte barnas interesser?
Hvorfor blir min datter behandlet som var hun en farlig kriminell? Anders Behring Breivik blir ikke behandlet slik. Han myrdet 77 unge mennesker.
Min datter får nå møte sine barn to ganger i uken. Fra først av to ganger en time, og nå to ganger to timer. Nylig kom hun ti minutter for tidlig, fordi hun trengte å gå på toalettet – dette ble anført negativt av Barnevernet – det ble ikke tatt hensyn til omstendighetene.
For meg virker dette som gestapotaktikk. Jeg regner med du vet hva Gestapo var.
Er det nødvendig å bruke slike metoder for å «beskytte» barn og familier? Nei, barna trenger sin biologiske familie – det er det beste for barna, slik også barne- og likestillingsminister Solveig Horne har uttalt.
Selvfølgelig fins det alvorlige tilfeller av barnemishandling, men man må ta hensyn til hvert enkelt tilfelle individuelt. For meg ser det ut som om de ansatte i Barnevernet på Karmøy har lavt nivå både utdanningsmessig og kompetansemessig. De fokuserer utelukkende på det negative – og står rede til å plukke opp barna fra familien, uten å ta hensyn til hva jeg anser som mobbing av både familie og barn.
Tilfellet med massemorderen Breivik (se ovenfor) er kjent over hele verden.
Jeg er trygg på at dere kommer til å finne ut alt, og ikke ødelegge familien og bryte barna ned mentalt. Verken jeg eller familien har noe imot at noen støtter og hjelper familien, hvis det er nødvendig å korrigere noe, men det bør skje på en vennlig måte – uten at personene som er involvert blir ydmyket. Min datter er moralsk knust, og man behandler henne med like lite respekt som en dørmatte. Jeg hadde aldri forestilt meg at dette var mulig i et så vakkert land som Norge.
Tidligere i sommer, i Odessa i Ukraina, hvor jeg bor, reddet man en norsk ungdom som var nær ved å drukne på grunn av et epileptisk anfall. De som reddet ham, helt alminnelige mennesker fra Ukraina, risikerte sine liv for å redde ham. Men hva gjør Barnevernet med min datter (og sekundært mine barnebarn)? Sannheten er at de drukner dem.
Vennlig hilsen, Svetlana Petrovna Lipich, Odessa, Ukraina
_________________ Hjemmeside http://www.mhskanland.net
|