At to sentrale politikere kom fra Romania for å være til stede ved overrekkelsen av familievernpris til Bodnariu-familien var uhyre verdifullt. Det de har å si, er viktig for nordmenn å forsøke å forstå. Når det gjelder barnevern, er Norge stort sett så gjennom-ideologisert at vi må ha kraftige stemmer fra utlandet til å støtte kampen mot det uføret barnevernet er i. Titus Corleatan og Ben-Oni Ardelean fortjener vår takk, for å si det enkelt.
Toppolitikere fra Romania sjokkerte over det norske Barnevernet og politikernes unnfallenhet– Det er noe som skurrer når ingen vil snakke i NorgeNorge IDAG, 15 juni 2017
"– Ut fra både en profesjonell, politisk og personlig synsvinkel har jeg sett på Norge som den perfekte modellen. Det var noe vi ønsket å ligne som nasjon. Jeg var derfor sjokkert da jeg oppdaget at inne i dette vakre landet, var det beviser for klare brudd på fundamentale menneskeretter, samvittighetsfrihet og religionsfrihet, den fundamentale retten til beskyttelsen av privatliv og familieliv."De er lite informert om Norge unntatt på et overfladisk plan. Hvordan norske politikere og myndigheter opptrer internasjonalt, gir intet godt bilde av hvordan de opptrer overfor egen befolkning. Tvert imot vil myndighetene ikke skjemmes ut i utlandet ved å godta at våre egne borgere skal tale for høyt om hva "systemene" her hjemme forårsaker for oss.
"De har mange viktige saker å engasjere seg i. Likevel rørte Bodnariu-saken dem på en helt spesiell måte.
– Da vi fikk høre om saken, trodde vi først at den ville bli løst i løpet av noen dager, sier Ardelean. – Men så fikk vi høre at barna ble plassert i fosterhjem, og det ble til og med snakk om å starte adopsjonsprosess. Dette var sjokkerende for oss."Det er flere grunnleggende fakta utlendingene ennå ikke forstår. Kanskje det viktigste er at man i Norge ikke tror foreldre er av spesiell betydning for barn og at deres kjærlighet til barna er verdiløs for barna; "miljøet" og praktiske, materielle goder er det viktige, og det sees ikke som noe sentralt behov for barna å være hos sine egne hvis barna har "problemer" der eller ellers i sin tilværelse. Av dette følger også at man synes foreldre må gjøre seg spesielt fortjent til å ha barn og til å ha sine egne barn hos seg.
"– Dere var en imponerende delegasjon som kom til Norge. Hva tror dere de tenkte i Norge når det kom en slik delegasjon på toppnivå fra Romania?
– Det var helt klart ganske uvanlig for dem at det kom en slik viktig parlamentariker-delegasjon fra et annet land, smiler Corlatean og legger til at det var et enormt trøkk på saken hjemme i Romania:
– Det som var interessant, det skjer ikke vanligvis i mitt land, var at alle de ulike politiske partiene stod sammen om dette. Det var en massiv reaksjon av solidaritet fra det rumenske samfunn, både fra de kristne kirkene og på politisk nivå. Så vi nølte ikke med å dra til Norge, for ærlig talt var vi helt sjokkerte.""– For oss rumenere var Norge standarden for demokrati og frihet. Vi har hatt veldig høye tanker om Norge. Det var sjokkerende for oss å finne ut at i et offisielt dokument fra rektor på skolen som ble sendt til Barnevernet, står det på papiret at de mistenker kristen indoktrinering. Senere fant vi ut at i avhørene, om og om igjen, var det spørsmål om religion. Og det var spørsmål om foreldrene oppdro barna sine religiøst. Om slike spørsmål hadde kommet fra Kina eller et annet kommunistland, kunne vi forstå det. Men ikke fra Norge, sier Ben-Oni Ardelean og fortsetter:
– Det var også sjokkerende at Barnevernet er noe man ikke skal snakke om. Det blir sett på som et perfekt intakt system, hvor ingen noen gang kan gjøre en feil. Til og med politikerne var veldig tilbakeholdne da vi kom, og ville ikke snakke med oss. De så på oss som noen som ville ødelegge et perfekt system. Samtidig var det veldig interessant å se hva saken gjorde med samfunnet vårt i Romania.""... fra et kommunistland": Jf Nils Morten Udgaard:
Norge og det "sivile samfunn". Det gjengse norske synet på saker og ting er en umåtelig stolthet og selvros. Ikke minst ligger politikerne under for dette. Ingen skal komme og lære oss noe, vi er best i verden. I kultur-historisk perspektiv kan man spørre om denne selvbevisstheten egentlig er et oppkomling-fenomen. Vi har vært et fattig og skrint befolket land, lillebror i vår avhengighet av Danmark og Sverige, men en nokså tynn kultur sammenlignet med omtrent hva som helst.
Men at
ingen vil snakke? Her er ikke rumenerne godt nok informert. De som styrer Norge, har utstyrt seg med lover som på én og samme tid befrir overordnede for ansvar for hva de underordnede gjør OG gjør det ulovlig for dem å undersøke hva de underordnede gjør. Fint tricks.
Det er mengder av mennesker som gjerne vil snakke om barnevernet i Norge, og som
ikke er hjernevasket av propagandaen og mest av alt ønsker å fortelle om forferdelighetene. Men de er selv skadeskutte av barnevernet, eller har sett det på nært hold, og er
redde for å snakke tydelig – de har gjerne prøvet det, men har møtt overveldende forakt og blitt beskyldt da for ikke å være "nyansert" i sitt syn. Utstøting er vanlig, barnevernsofre blir betraktet som de laveste av lave, og de som prøver å hjelpe dem, som uvitende, tåpelige, asosiale eller gale. Lovgivningen er de senere årene blitt hardere og hardere både mot familier i barnevernets grep eller søkelys, og mot deres ytringsfrihet.
De utenlandske politikerne og delegasjonene har liten tid, de har stort sett holdt seg til å kommunisere med politikere og offentlige etater, og brukt det meste av den tid de kan ofre på norsk barnevern til å skaffe informasjon fra offentlige kilder. Det skulle være unødvendig å fortelle folk som har levet under kommunismen hva offentlig propaganda er verdt i et system som er løgnaktig fra grunnen, og som bygger på lang, tidligere historie av samme kaliber.
"Det er et ansvar, at den norske staten og det politiske etablissement, når de ser at mange familier lider og barn fortsetter å bli tatt fra foreldrene, så må de se på systemet. For å stille et enkelt spørsmål: Er alle disse foreldrene gale og voldelige mot sine egne barn? Eller er det noe galt med systemet? Og det er politikernes plikt å granske det, poengterer den tidligere rumenske utenriksministeren."Helt riktig. Men det hjelper ikke å fortelle det til tilstrekkelig selvfornøyde mennesker med offentlig finansiering. Det er gode grunner til at politikerne vegrer seg mot å granske enkeltsaker: Det ville trekke alle de andre enkeltsakene med seg. Og det er de selv som er ansvarlige for å ha latt et slikt system leve, i mange mange tiår. De vil ikke se i øynene at noe er grunnleggende galt.