Tirsdag 2. april 2013 gikk Fylkesmannen i Nord-Trøndelag til
politianmeldelse av Midtre Namdal samkommune.
”Fylkesmannen har i dag anmeldt Midtre Namdal samkommune på bakgrunn av opplysninger fremkommet i tilsynssaker med barneverntjenesten. Det er tjenestens henleggelsespraksis og opplysningsplikt som er omtalt i anmeldelsen. Totalt omhandler anmeldelsen opplysninger fra saker knyttet til 150 barn. Det er ikke 150 saker som nå er anmeldt, men Fylkesmannen har sendt en anmeldelse basert på informasjon fra de aktuelle sakene.”
Nok en gang tar jeg meg selv i å håpe at denne gang vil de ansvarlige bli straffet. Nok en gang er jeg redd for at også denne saken er enda et spill for galleriet.
Namdalsavisa 26. mar 2013;
149 saker er ulovlig henlagt!.
”Svært alvorlig
Velferdsdirektør Erik Stene karakteriserer saken som alvorlig og omfattende. Han har sammen med sine medarbeidere ført et aktivt tilsyn med Midtre Namdal samkommunes barnevern i nesten ett år. Fylkesmannen har gjennomført tilsyn i både 2006 og 2010. Men ingen av disse avdekket den katastrofale systemsvikten i barnevernet.
– Dette er en meget alvorlig og omfattende sak, som gjør at vi også må stille oss kritiske spørsmål. Vi har gjennomført tilsyn med barnevernet, men på andre tema i denne perioden. ”Det er flere alvorlige spørmål her.
Hvorfor avdekket ikke tidligere tilsyn denne svikten? Fordi tilsynsmyndigheten helt ukritisk har godtatt enhver ”barnefaglig” forklaring på absolutt alt barnevernet har gjort. Først når man kontrollerer barnevernets skjønnsvurderinger opp mot fakta og realiteter, blir svikten avslørt.
Neste spørsmål blir da, hva med sakene der barnevernet har grepet inn?
Hvilke barn og familier har fått ”hjelp”? Vil en kritisk gjennomgang av de hjelpe- og omsorgstilstaksakene som har vært gjennomført, avsløre en minst like dramatisk svikt?
Fylkesnemnden er ingen garanti for rettsikkerheten til barn og familier. Fylkesnemnden baserer også sine vedtak på den saksfremstillingen barnevernet presenterer. Slik Fylkesmannen gjorde ved tilsyn i 2006 og 2010.
Barnevernsskandalen er mye større enn avsløringene i Midtre Namdal samkommune. Skal man få oversikt, må man gå igjennom alle saker, og holde barnevernets saksopplysninger og skjønn, opp mot de beviselige, underliggende faktiske forhold.
Dette er bare de første overfladiske sprekkene i stålfasaden av ubegrenset tillit barnevernet har nytt godt av. Barnefaglige vurderinger er en floskel uten innhold. Barnefaglige vurderinger = barnevernleders magefølelse. Barnevernleder har hatt og har, all slags vikarierende motiver, fra å beskytte kommunekassen til ren mobbing av enkeltpersoner, som avgjørende argument for ”barnets beste”.
Fagløsheten blir ekstremt tydelig, når kommuner går sammen om felles tjenester. Når to eller flere barneverntjenester må samarbeide, bryter maktkamp ut; hvem sin magefølelse skal vinne ”barnets beste”? Organisasjonspsykologer må engasjeres, i forsøk på å samkjøre det som offisielt benevnes som ”forskjellige barnevernskulturer”.
Ja, de kaller det ”forskjellige barnevernskulturer”. Egentlig er det snakk om ukulturer. Og fagløshet. En fagløshet som har skadet tusenvis av norske barn og familier.
Det er sikkert flere enn meg som har prøvd å klage åpenbart maktmisbruk inn til Fylkesmannen, bare for å få klagen avvist. Og det er sikkert flere enn meg som har erfart at når maktmisbrukeren først har vunnet legitimitet hos Fylkesmannen, ble maktmisbruket verre, det økte både i omfang og alvorlighetsgrad. Skadene på enkeltindividene som rammes, blir derved enda alvorligere, noen ganger dødelige.
Det kommunale selvstyret konsentrerer all makt innenfor helse- og hjelpetiltak overfor barn, på noen få hender. Kommuneansatte samarbeider om å nekte, og/eller trenere alle hjelpetiltak som kan belaste kommunekassen direkte. Kommunene vil ikke investere i forebyggende hjelp, de vil heller vente til skader/sykdommer blir så alvorlige at de kan skyve ansvar og kostnader over på Staten. Enten via barnevernloven, eller via Folketrygden. Fordi det er billigst for kommunene.
Det kommunale selvstyret er drepende for familier som har omsorg for syke og/eller ekstra krevende barn.
Nettopp fordi makten er så konsentrert, er et velfungerende og upartisk tilsyns- og klageorgan livsviktig for enkeltindivider. Men tilsynsmyndigheten har også sviktet. Og politikerne viser ingen vilje eller evne til å ta grep for å endre det dysfunksjonelle finansieringssystemet de har vedtatt.
Finansiering av barns rett til helsehjelp og hjelpetiltak, må sentraliseres, og dekkes av Staten. Dagens modell, der selvstyrte kommuner via rammetilskudd skal ta ansvar for forebyggende behandling og hjelpetiltak for utsatte barn og familier, fungerer ikke etter hensikten. Resultatet er unødigvendig sykdom, skader og lidelser. Endog død.