I utgangspunktet er det ingen dum ide at mange i nærmiljøet deltar i å oppdra og disiplinere barna (den såkalte nabokjerringa). Men det er helt feil slik det er blitt i dag, at nabokjerringa oppmuntres til å angi naboene sine til bv.
Man bruker ideen om den koselige, oppmerksomme naboen til å skaffe flere angivere til systemet!
Feil blir det også når helsevesenet og barnehagene har samtaler med bv, der de lar bv avgjøre hva som er bekymringsverdig! (I en tett tåke av bv-beundring antar helsevesenet og barnehagene at bv er eksperter på taushetsplikt.)
Dette innlegget fant jeg på et forum (som alltid med forbehold om at innlegget virkelig er skrevet av noen som jobber i barnehage):
Quote:
Men loven tillater jo tolknings rom...
Hvem avgjør hva som er "alvorlig omsorgssvikt"? Om ikke melder? I bhg har vi som oftest (når ikke akutt) anonyme samtaler med barnevernet der vi, sammen med saksbehandler der vi i fellesskap avgjør om mkn bekymring er reell uten at barnet nevnes med navn eller gjenkjennelige uttalelser. Slik bevares taushetsplikten frem til barnevernet eventuelt er enige i at bekymring er reell og en melding sendes...
I min kommune jobber helsestasjonen innenfor samme rutiner.
Vi her vet ingenting om hva helsesøster legger i sin bekymring, men faktum er at bekymringens virkelighet avgjøres av barnevernet, og ikke helsesøster.
Bv skal avgjøre om bekymringen er reell, og dermed oppheves taushetsplikten...
Hvis det er en slik praksis i kommunene (noe det er grunn til å tro), burde det da være mulig å angripe denne praksisen på en eller annen måte.
Det vil si, når helsestasjonen og barnehagene systematisk har samtaler med bv for å gi bv de opplysningene de ønsker.
Hva er den beste måten å kunne påtale en slik praksis? Skrive brev til fylkeslegen eller ordføreren?
Eller kreve at kommunen undersøker om det er en slik praksis?