Apropos fosterpersonene Flo og overgreps-anklagene:
Jeg bringes til å tenke på Kari Killéns kvalmende henrykthet om fosterforeldre. Især siste seksjon (
Sveket, 2. utgave 1994), "Arbeidet med fosterforeldre og barnets tilknytning til dem" illustrerer hvilket villnis av avsporede forestillinger barnevernet har rotet seg inn i gjennom sine forehavender gjennom hundre og tyve år av bevisst barne-politikk.
*
Jeg minnes også John Hollens bok
Formynderterror. Historien om en barnevernsak, som jo beretter i detalj om den tortur familien Fagereng på Averøy ble påført (se
Averøy-saken på BarnasRett).
På side 145-46 i boken finner vi følgende om en annen barnevernssak hvor fosterforeldre igjen har vært beskyttet på alle måter av barnevernet. Jeg tror kanskje dette dreier seg om en sak hvor fosterforeldrene ble frifunnet i ankesaken, men poenget er mere at det illustrerer hvordan alle de "barnefaglige" ikke har sunn fornuft eller kunnskaper til å foreta realistiske vurderinger og handle ansvarlig i det hele tatt, faktisk mye MINDRE fornuft og kunnskaper enn almindelige, virkelighetsnære samfunnsborgere
utenfor barneindustrienes sirkus.
*******************************
"La oss ta en liten gjennomgang av noen barnevernsaker som har versert i mediene de senere årene, og deretter kan vi hver for oss reflektere over kvaliteten på barnevernarbeidet som er beskrevet.
Det blir kanskje for lettvint å hevde at alle sakene er så unike, at de ikke har noen gyldighet utover seg selv.
"Fosterforeldre dømt til ett år og tre måneder for mishandling". (Fædrelandsvennen 22. januar 2005.)
En seks år gammel gutt har vært hos sine fosterforeldre i fire år før det endelig reageres.
Barnevernet hadde i løpet av disse årene fått meldinger som det ikke ble gjort noe med; faktisk kom det til uttrykk skepsis allerede
før oppholdet ble permanent, mens de voksne var støttekontakt for gutten.
Barnehagen gutten gikk i, tok flere ganger kontakt med barnevernet, fordi man etter hvert ble mer og mer sikker på at det var noe fundamentalt galt i hjemmet der gutten bodde.
En av de mest bekymringsfulle uttalelser i denne saken, kommer fra arnevernsjefen i Kristiansand kommune, som ifølge avisen har denne kommentaren: "Vi spør oss om vi burde tolket guttens adferd tidligere. Men vi var ikke mentalt forberedt på at fosterforeldre kunne mishandle barna sine."
Barnehagen ga i alle fall tidlig uttrykk for bekymringer.
I følge Fædrelandsvennen fortalte barnehagstryreren dette som vitne i rettssaken:
"Vi så at gutten oppførte seg uvanlig, og at han tidvis hadde blåmerker i ansiktet eller på kroppen. Han kunne virke anspent og litt kuet når fosterforeldrene var til stede. Det var tydelig at han hadde stor respekt for fosterforeldrene sine".
Barnehagen hadde bekymringssamtaler med både forsteoreldre og barnevern, men ble forsikret om at alt hadde en naturlig forklaring. Barnehagen vurderte aldri på noe tidspunkt å politianmelde saken.
Allerede høsten 2000 ble den første bekymringen vakt hos barnehagens personale, men det gikk halvannet år før man tok kontakt med barnevernet. Barnevernet delte ikke bekymringen.
Det ble flere møter som ikke førte noe steds hen, før gutten kom i kontakt med PP-tjenesten på grunn av spiseforstyrrelser året etter. Der betrodde gutten seg endelig til en voksen og snøballen begynte å rulle.
I domsavsigelsen pekes det på at gutten er blitt mishandlet gjennom den tiden han har bodd hos fosterforeldrene; han er blitt kuttet med kniv, han er blitt slått og skadet, fått hånden skåldet i kokende vann, blitt stengt inne eller stengt ute, blitt utsatt for stadig kjefting og skriking.
Dessuten legges det til at fosterforeldrenes opptreden kan ha skapt en vedvarende frykt for vold som kan oppleves som minst like ille, om ikke verre, enn den fysiske volden i seg selv.
I følge barnevernsjefen har det vært vondt å følge saken for en del av hans ansatte."
*******************************
Et par kommentarer:
1. Å det har nok ikke vært så vondt for barnevernerne at det gjør noe. Det er bare å iaktta barnevernets "opplevelser" av den torturen de påfører sine ofre hver en dag. Barnevernsfolk spiller skuespill når de viser "sympati" med fortvilede barn som vil hjem til sine foreldre. Jeg har aldri hørt om barnevernsfolk som reagerer sunt når barn lengter og vil hjem til mor og far. De sender dem til "terapi" og "utredning" som skal fordømme foreldrene igjen og igjen og gi de "barnefaglige" mer å gjøre.
2: "Naturlig forklaring" - uten å ha noen informasjon våger jeg å tippe at det inkluderte at gutten hadde "traumer" som skyldtes foreldrene og som varte ved selv etter at barne"vernet" hadde "reddet" ham.
3: Hvorfor vurderte barnehagen aldri å politianmelde, mon tro? Og hvorfor gikk det halvannet år uten at de gjorde noe annet enn å gå til det elendige barnevernet? Skjønte de ikke, visste de ikke at barnevernet er udyktig? Svar: Barnehagefolk er opplært i akkurat den samme virkelighetsfjernhet som barnevernerne selv, hvo mistenksomhet overfor foreldre og klokkertro på barnevernet er kjernen.
4: Det er ytterst graverende, men vel kjent for oss, det barnevernssjefen sier: De er ikke mentalt forberedt på ... Nei, barnevernet har i det hele tatt ikke mentalitet eller sunne instinkter til å forstå det aller minste av virkeligheten. Deres opplæring og praksis sperrer for det. Akkurat så sinnssyk er barnevernsopplæringen: Den innprenter at foreldre skal behandles som barnas naturlige fiender og løgnere og søppel, og at alle barnevernets egne kadrer skal være uangripelige. Resultatet er nok, som John Hollen sier, ikke noen skarve unntakssaker, nei; det blir "for lettvint å hevde at alle sakene er så unike, at de ikke har noen gyldighet utover seg selv".