Skuffet wrote:
Hvis vi nekter å møte den sakkyndige vil de likevel kjøre på slik at de får en tildels ufullstendig utredning.
Jeg har opplevd utredning både basert utelukkende på sakspapirene og såkalt sakkyndigutredning der den sakkyndige har uttalt at utredning ikke er nødvendig dersom foreldrene ikke ønsker å bidra. Det siste tyder jo sterkt på at sakkyndig hadde tatt stilling i saken allerede før oppdraget var påbegynt. Den første utredningen hvor sakkyndig ikke fikk annet enn sakspapirene, var forøvrig mye "snillere" enn sakkyndigutredningen hvor sakkyndige fikk tilgang til både barn og foreldre.
Skuffet wrote:
Bekymringen deres øker fordi barnet ikke går i offentlig barnehage, og dermed ikke kan observeres av offentlig ansatte (andre personers dømmekraft teller åpenbart ikke).
Det er bare meningene til offentlige omsorgspersoner som teller. Fordelen din er at "barnevernet" ikke klarer å få barnehagestyrer på sin side i og med at barnet ikke går i barnehage. På den annen side, vil det helt klart bli brukt mot dere at barna "holdes isolert" og ikke får anledning til å treffe jevnaldrende. Det siste anses nesten som viktigere enn at småbarna har kontakt med egne foreldre.
Skuffet wrote:
Bv ønsker å vise at vår samlede omsorgsevne er utilstrekkelig. De håper ennå at vi kommer til å snakke med sakkyndig. Selv om de bare får en halvveis utredning, vil det likevel være en stor påkjenning om de seinere sender saken til nemnda.
Hvis dere får en sakkyndigutredning mot dere, vil det være nesten umulig å få barna tilbake senere. Det er verre hvis dere får en fullstendig utredning mot dere. Dess tyngre utredningen er, dess verre blir det å kjempe imot den. To sakkyndige er verre enn én sakkyndig.
Skuffet wrote:
Men det gjør kanskje ikke så mye om nemnda pålegger hjelpetiltak? Verre blir det hvis Bv blir så irriterte på vårt manglende samarbeid at de går inn for omsorgsovertagelse.
Hvis nemnda pålegger dere hjelpetiltak betyr det at vilkårene for tvangsplassering etter 4-12 er oppfylt. Da vil det bare være et tidsspørsmål før "barnevernet" begjærer nye tiltak iform av overtagelse. Det er en eskalerende utvikling, især der hvor "barnevernet" har en dårlig sak. Jo flere ganger man må møte i nemnda, dess større er sjansen for å tape. De bygger opp saken mot dere, sakte men sikkert.
Jeg vet ikke hvor vanlig det er at nemnda velger å pålegge hjelpetiltak fremfor å ta barna, men nemnda har mange virkemidler. Dere kan, for eksempel, bli pålagt å la barna utrede av sakkyndig. Hvis dere nekter, så vil det bli reist ny sak.
Da vil dere ha kjøpt dere tid, men i neste runde må dere ikke nøle med å flykte. Hvis dere ordner sakkyndigutredningen selv, vil den høyst sannsynlig bli underkjent av "barnevernet", som mener at bare de, med sin "barnevernsfaglige kompetanse" er istand til å se "alvorlig omsorgssvikt". Det faktum at bare de ansatte i "barnevernet" mener det foreligger alvorlig omsorgssvikt, er vel en god indikasjon på at den angivelige omsorgssvikten er høyst subjektiv og bare eksisterer i barnevernstantenes hoder. Men "barnevernet" nøler ikke med å underkjenne andre fagpersoner. Det er bare de som har greie på omsorgssvikt. Der hvor andre fagpersoner som barneleger, fysioterapeut, spesialpsykolog og klinisk pedagog ser et sunt og friskt barn, vil "barnevernsleder" og saksbehandler se et alvorlig skadet barn, som trenger "behandling" i form av fosterhjemsplassering. Når barnet så havner i fosterhjem, vil det være traumatisert på grunn av "barnevernets" brutale og unødvendige behandling. Hvis det så senere går bra med barnet, vil fosterhjemmet og "barnevern" hevde at det skyldes de gode oppvekstvilkårene i fosterhjemmet. Men hvordan barnet egentlig har det, der det tvinges til å leve adskilt fra foreldrene, er det ingen i "barneverns"-apparatet som bryr seg om. Det er jo ikke deres barn. Det er bare morens hjerte som blør for barnet. De andre har knapt nok sett barnet, og kunne ikke brydd seg mindre. Jeg mener ingen straff er for streng for de som gjør slikt mot de svakeste blant oss. Kommuneadvokat, "barnevernsleder", sakkyndige, dommere med flere burde fått forvaring på livstid. Medskyldige som barnehagestyrer burde fått en lengre fengselsstraff. Dessverre går de alle rundt som frie menn og kvinner. De kan attpåtil fortsette angrepene mot uskyldige barn og foreldre. Ingen beskytter barn og foreldre mot disse ugjerningsfolkene. Det er ingen steder å henvende seg. Politiet står på "barnevernets" side, og advokatene betrakter "barnevernssaker" som en god og sikker inntektskilde hvor de får betalt uavhengig av sakens utfall.
"Barnevernets" undersøkelse og sakkyndigutredningene er rent kvakksalveri, men dommerne tror dessverre på "barnevernet" og de kjøpte sakkyndige. Konklusjonen til andre objektive utredninger vil bli tilsidesatt. De ansatte i "barnevernet" mener at de har en unik kunnskap om barn, selv om deres "fagkunnskap" ku er et lappverk av ulike disipliner og dertil sterkt ideologisk preget. Seriøs forskning viser at det er meget skadelig for barn å bli skilt fra foreldrene, men "barnevernet" betrakter det som et helsefremmende tiltak. Målet er at barna skal "få det godt med seg selv". Middelet er å påføre barna så store traumer at de går tilbake i utviklingen (regresjon). Ved å bortføre barna fra foreldrene, la dem ha minimal eller ingen kontakt med foreldrene, tror "barnevernet" at barna skal bli mer harmoniske og lykkelige enn de ville ha blitt dersom de hadde fått lov til å vokse opp hos sine egne foreldre. Ofte havner barna hos mindre ressurssterke familier enn barnas egne familier, men der hvor fosterfamiliens angivelige gode egenskaper blir hausset opp i skyene, blir den opprinnelige familien svartmalt. Det hele er svært lite objektivt.
Jeg tror det skal hefte veldig store mangler ved et hjem før "barnevernets" oppskrift virker. "Barnevernet" forstørrer problemene i hjemmet hundrevis av ganger. Det er fjæren som blir til 10 høns. Barnas sorgreaksjoner i fosterhjemmet blir bagatellisert. De ansatte i "barnevernet" synes det er naturlig at barn etter en akutt overtagelse begynner å bæsje på seg. At barna gråter og ber om å få bli med mamma hjem, er som det skal være. Barnet må likevel pent følge med i følgebilen til "barnevernet" etter et kort møte med mamma'n, som også er traumatisert av sorg etter å ha mistet barnet sitt på en så brutal måte.
Jeg vil hevde at mange av de sakkyndige er moralsk forkvaklede mennesker, som misbruker makten sin og bryter lege-eden. Makten har korrumpert dem. Derfor bør man aldri la disse onde menneskene få slippe inn i hjemmet. De lyver bevisst, og de gjør det for pengene de mottar. De gjør det mulig for myndighetene å stjele barn fra foreldrene, og de dekker seg med at "loven tillater det". Men loven var aldri ment å skulle benyttes til ulovlig bortføringer av barn. Dessverre er barnevernsloven så lite presis og så uklar, at alt kan puttes i sekkebetegnelsen "alvorlig omsorgssvikt". Hvis "barnevernet" hevder at barnet er utsatt for alvorlig omsorgssvikt, så er det det, uansett hvor bra barnet, objektivt sett, har det.