Fra ansatte i barnevernet tutes en ørene fulle, at en ikke må stille barn i “lojalitetskonflikter“, “grunner“ til at de har det bedre i fostershjem. Det er løgn,. Når barnevernet bruker slik ord, betyr det at foreldre skal late som om overfor barnet, at de ikke lengter, ikke elsker dem, og ønsket de bodde hjemme. De sier det for å bryte foreldrene ned, til de til slutt føler seg verdiløse.

Hvilken pris barnet betaler, i følelser av svik og forlatthet, og bærer med seg resten av livet, det bryr IKKE barnevernsansatte seg om. Ungene har ikke lov å lengte, da er de mistilpasset. Foreldre får ikke lov å formidle sin kjærlighet. Det er en forbrytelse fra den enkeltansatte, mot unger, mot foreldre, å bryte ned, ødelegge den felles og sårbare skatten, - vi elsker hverandre og er knyttet sammen med uslitelige bånd.

Hvis en ikke vil kreve omsorgen tilbake, mener jeg at jo mere samvær en krever, jo bedre blir det for ungen. At en fostermor kan gi bedre omsorg, hva baseres det på? Gutten får større rom, finere seng, flottere ski? Fosters har finere og nyere bil? Jeg har ikke bil?

Det skal svært, svært mye til, før barn har det bedre i et fostershjem, enn hjemme hos foreldrene evt familien. Men kanskje fostersmor ikke har angst. Hun kan ha andre problemer som griskhet, hun kan være beregnende, gjerrig, det er ikke diagnoser for slikt i psykiatrien. Hadde fosters enda ikke vært så griske og krevd blodpenger for å ta andres barn. Var de redelige og satte hver krone inn på en konto til de stakkars barna, ville barna hatt det bedre hos fosterforeldre. Ungene ville visst de var der fordi de var ønsket. En ville unngått at de måtte vokse opp i angst for den dagen de er atten og kastes forlatte på gaten.


Setter fosterforeldre barnas penger inn på en konto, som kapital til utdanning og bolig, vet og ungen som vokser opp der, at de sannsynligvis kan regne med “åpne dører“ når de får sitt første barn. Vi trenger foreldre hele livet. Hele fosterordningen er en kreftbyll og svart skam for Norge.


Foreldre blir nebrutt av barnevernets herjinger. Tutes en ørene full om hvor elendig forelder en er, blir det til slutt sant.

Unger trenger kjærlighet, de trenger å bli elsket. De trenger å få lov til å gi kjærlighet, omsorg og trøst til foreldre som er syke. Det fins selvsagt situasjoner der en må beskytte barn mot foreldre, det vet alle her, jeg gidder ikke komme med eksempler. Men, i de tilfeller der barna skal beskyttes, er politiet rett instans. De korrupte sakkyndige, de korrupte venneforeningene kalt fylkesnemder, hele fosters og barneverns industrien foråsaker ødeleggelser i generasjoner. Så er det dét, at det er flere fosterforeldre barna trenger beskyttelse mot, enn foreldre. Fikk barna den beskyttelse de har krav på, ville politiet med makt, hindret enhver barnevernsansatt å få så mye som et glimt av barna de vil “hjelpe“. Barnevern utgør en så stor risiko for unger, at en skulle vært tiltalt etter straffeloven for å unnlate å hjelpe en hjelpesløs person.


Skal en tro som forelder, at ungene sine har det bedre hos betalte fosters enn hos de foreldrene som elsker dem, da skal det jammen mye til, men det er lett å la seg blende av det materielle, det vellykkede etter dagens standard.


Selv gjorde jeg den tabben ift. et såkalt besøkshjem, der jentene våre ble utsatt for det jeg vil kalle grov psykisk vold, på de mest intrikate måter. Disse barnevernets yndlingsbesøksforeldrene, var utad friske og (over)aktive, med tre barn selv(!). Jeg var på den tiden syk, og nærmest desperat fordi jeg ikke greide opprettholde det livet ungene var vant til. Nemlig ut på turer, museer, kunstutstillinger etc. Særlig det at jeg ikke kunne svare på “hva skal vi gjøre i morgen“, fra jentene, brakk meg ned. Hvilke uopprettelige skader ville vel ikke jentene våre få? Latterlig, men slik kan en tenke når en er deprimert. De eminente barnevernsansatte i Sola kommune kunne vel fortalt meg at jeg var på jordet, at jeg vel tenkte slik, -fordi jeg var deprimert, men at barna skulle ta noen skade, av å i en periode ikke få gå på kunstmuseum blir vél drøyt. Gjett selv hva de sa.

Som mor var jeg langt nede og følte meg verdiløs. Til det fikk jeg altså meget god hjelp av Hege Syversen (sluttet), Reidun Ims(nå bv.leder), og Marianne Klovning, ved Sola Barnevernssåkalte tjeneste. De støttet på alle slags måter opp under min følelse av udugelighet som mor, oppunder at det var nærmest skadelig for barna våre å være hjemme når ikke også pappa var der.


Som deprimert følte jeg at jeg ødela stemningen rundt middagsborder. Da Hege Klovning fikk høre dette, nikket hun forståelsesfullt og “støttende“. Hun vurderte meg som en “god mor, som tok hensyn til barna“ og trakk meg bort. Slike folk er det altså samfunnet har satt til å forvalte den loven for barns velferd.


Fra psykiatrien fikk jeg motsatt beskjed. Bedre med en syk mor ved bordet, enn ingen mor med bordet, fikk jeg klar beskjed om. Ganske kontant ordre, -du skal sitte ved bordet, nettopp av hensyn til ungene. Psykiatrien beskyldes av barnevernet om å “ikke tenke på“ ungene.

Under barnevernets tiltak, opplevde våre barn for første gang i sitt liv ondskap, de ble hånet, påført skyld, den ene ble nektet å trøste den andre, sansynnligvis kommer de aldri over det. Det mest ødeleggende ser ut til å være ikke de direkte handlingene fra besøksmoren og farens side. Men at jeg, elskede mamma, som de stoler på, og ventet å bli beskyttet av, likevel sendte de dit. Også etter at de hadde bedt for sitt liv, om å slippe.

Det har skadd de alvorlig særlig den største, når den ene brøt sammen, knust av hjelpesløshet, fortvilelse, hulkegråt, ville den andre lindre smerten og trøste. Det fikk de ikke lov. Jeg mener dette er psykisk tortur som burde straffes. Men de hadde vel en “omsorgsrolle“ for hverandre.

Det bekrefter at barnevernsansatte er familieødeleggere. De brekker sønder og sammen og ødelegger forhold mellom en mamma og ei lita jenta, mellom to søsken som er som erteris når det gjelder å trøste og ta vare på hverandre. Jo mere skadd ungene blir, jo bedre er det, later det til.

Jeg ble tatt som gissel av barnevernet da jeg sa ifra at noe var riv ruskende galt i det hjemmet. Under dårlig skjult trussel om akuttvedtak, var jeg tvunget til å tvangssendte de elskede ungene mine, inntil vi kunne finne en ordning hvor barna forble i trygg situasjon ved “aviklingen“ verdens beste besøkshjem. Mitt hjerte ble knust. Jeg led dag og natt de var der. Jeg satt i stuen og gråt. “Avlastningen er ment å være en støtte for mor“...etc...

(....), 7 år, i bilen, på vei til butikken kvelden før de skulle på “avlastning“. Bryter sammen i hulkegråt, greier ikke snakke. Jeg må stoppe, og tar henne på fanget, - lille du, hva er det, hva er det? Hun kryper sammen i fosterstilling på fanget mitt, “jeg vil dø“! -Jeg vil dø mamma, jeg vil dø. Jeg vil ikke dit, de er så stygge med ..... (søsteren).


- Jeg vil ikke til .... og .... (navnene på besøks), de er stygge (i hennes dialekt slemme). Jeg sier, - du må det, lill venn, men det blir en slutt, det blir bare få ganger til... Hjertet mitt blir knust, jeg kan ikke si den iskalde sannheten, “jeg gjør det, for gjør jeg det ikke, venter det deg en verre skjebne“. - Mamma, er du ikke glad i meg lenger? Sa hun. Aldri har et barn sett så forlatt og fortvilt ut, som da.

Mamma, er du ikke glad i meg lenger?

Jeg hater barnevernet.

Athene, det er veldig bra at du skriver om hvordan det er å motta "hjelp" fra barnevernet. Det er nemlig ikke bare omsorgsovertakelsene som er meningsløse. Det aller meste av det barnevernet driver med er skadelig.

Jeg aksepterte selv et hjelpetiltak til min datter. Tiltaket var direkte ødeleggende, og vi har fått betale dyrt for det. Hadde vi bare kommet oss unna i tide...

Det regnes som en "sannhet" at plassering i såkalt "fosterhjem" er en såkalt klassereise oppover, men det er ikke alltid tilfellet. Barn tas fra relativt velstående hjem og plasseres hos familier som rett og slett bruker betalingen fra "barnevernet" som en form for sosialhjelp. Dette innebærer at barnet må nøye seg med arvede og brukte klær, gi avkall på fritidsaktiviteter og feriereiser, for fosters trenger pengene til å starte ny forretningsvirksomhet.

Barnets naturlige foreldre er blitt fratatt barnetrygd men fortsetter likevel på supplere barnet med klær og leker, for fosters er gjerrige.

Barn som er stjålet fra foreldrene blir fratatt sitt nydelige barneværelse og plasseres på kott, for fosters har ikke så god plass. I den trange leiligheten er det ikke plass til barnet som "barnevernet" har tvangsplassert.

Det å ta imot bortførte barn, dreier seg hovedsakelig om penger. "Barnevernet" lokker svindlere, kriminelle, tidligere prostituerte "samlivsterapeuter" og andre suspekte individer med at de vil motta opp til en halv million i årsinntekt på å tilby såkalt "forsterket fosterhjem". Dette kommer godt med dersom kona er arbeidsledig/konkurs og mannen sliter med å fø familien.

Så får heller barnet nøye seg med arvegods, slitte leker og en enslig feriereise i året. Fosters trenger barnet for å skaffe seg inntekt og vil naturlig nok kjempe for å miste inntekten sin. Det er "fostermors" største frykt. Gullkalven sin vil hun ikke bli fratatt. Da er det bedre at barnets naturlige mor fortsetter å leve i sorg og savn etter barnet sitt. Slik er vårt kalde og kyniske samfunn. Det er "velferd". Fosterbarn anses som et "velferdsgode" som fordeles til de "som trenger det".

Barn tas fra velstående hjem för å forsørge sosialklienter. Slikt er mulig i et samfunn som tilstreber sosial likhet for enhver pris.

_________________
“ Whoever may be guilty of abuse of power, be it Government, State,
Employer, Trade Union or whoever, the law must provide a speedy
remedy. Otherwise the victims will find their own remedy. There
will be anarchy.” Lord Denning (1899-1999)

Det vanligste er nok likevel at barn blir tatt fra fattige foreldre, tror jeg. Fattigdom er en av fellesnevnerne til barnevernofre. Det har vist seg at barn ikke profiterer på en slik klassereise oppover, til et hjem med bedre økonomiske ressurser. Årsakene er sammensatte, men det er uten tvil selve atskillelsen fra de naturlige foreldrene som er hovedårsaken. Jeg har ellers inntrykk av at fosterforeldre (og barnevernsansatte) kommer fra samme samfunns-klasse som foreldre det gyves løs på. Fosterforeldre får imidlertid de største økonomiske overføringene. Pengene kommer bare i svært liten grad fosterbarnet til gode.

Når fosterforeldre skal få et nytt fosterbarn så mottar de også en engangsutbetaling som skal brukes til å legge til rette for barnet. (Er det noen som vet hvor stort beløpet er?) Det skal kjøpes inn seng, kommode, hyller, skrivebord, leker osv. osv. Ofte skjer det nok at det er familiens egne barn som får oppgradert sine barnerom, mens fosterbarnet får arve slitte møbler, leker og klær.

Det finnes fosterforeldre som kjøper nye møbler også.

Et fosterbarn på vei til å bli ungdom, fikk nyte godt av pengene fosterforeldrene fikk ved innflytting: Ny seng, nytt skrivebord, nytt speil, nye hyller, nyinnkjøpte bilder på veggene, og nye gardiner, nytt teppe osv.

Aberet var at ikke én eneste ting var etter ungdommens smak. Fostermor bestemte til minste detalj om absolutt alt. I det huset var det ingenting å arve etter eldre barn. Derfor ble det innkjøpt møbler til senere bruk vil jeg tro. Møblementet var som skapt for kombinert gjesterom/hjemmekontor. Noen bilder barnet/ungdommen hadde med seg, kunne ikke henges opp, det ble huller i veggen. Det er beundringsverdig smart, å åpne sine dører for andres barn.