Når farens advokat "ikke syns det er så lurt" at barnevernet skal filme faren og barnet, er det mildt sagt.
Filmingen må nektes. Som også Arild Holta sier.
Det tar tid å bli kjent med en
nyfødt baby, inntil en er blir kjent vil en være usikker selv, babyen vil til tider være misfornøyd uten at faren eller moren vet hvordan en skal gjøre babyen fornøyd. Selv en bestemor som kjenner en liten baby, som er vant til å stelle og se hvordan den stelles av mamma og pappa, - som får lang liste med hva en gjør hvis og hvordan, opplever at babyen kan begynne å skrike og skrike uten at hun vet helt hva hun skal gjøre utenom å trøste og bysse.
Nybakte mammaer og pappaer går igjennom denne bli kjent - læringen hjemme. Derfor er det heller ingen andre en de som kjenner babyen og vet hvordan den liker å bli tatt vare på.
Det viktigste for en nybakt mor, er å få være i fred, dvs. få finne ut sammen med babyen sin uten allverdens råd. Det skaper bare usikkerhet. Annerledes er det heller ikke med en pappa. Pappaen til jenta di, får et barn i hendene som ble skadd av barnevernet da hun ble frarøvet mammaen sin. Skal han og babyen ha en sjanse, må de som alle andre babyer og foreldre få lov å finne ut av dette selv. Han er hennes biologiske pappa, i motsetning til de barnevernet plasserte jenta di hos. For dem var hun en fremmed, uansett hvor høy betaling de får, er hun fortsatt ikke deres, og det har hun nok merket, for små babyer er følsomme.
Jeg syns det er på sin plass å nevne dette, for barnevernet har en hang til å skylde skader de påfører barn, på de biologiske foreldrene. En biologisk mamma blir aldri for trøtt til å stå opp når babyen trenger det. Hvem vet hva jenta di har opplevd?
Disse overivrige "hjelperne" vet ikke bedre hva babyen føler enn pappan gjør. De har diskavlifisert seg selv når det gjelder å komme med noe råd som helst. De er ikke han, han trenger å finne sin måte, det finnes ingen rett måte. Men mellom hvert barn og hver biologiske pappa og mamma er det unike bånd og en forståelse der en vet, hvordan babyen/barnet har det, og hva en selv gjør.
Hva slags råd er det de skal gi? På hvilket grunnlag mener de han trenger "råd"? Er han tilbakestående? Hvis han ikke er tilbakestående, vil han greie dette utmerket selv. Med barnevernets "hjelp", er det store sjanser for at han (i følge barnevernet) ikke vil greie det.
Han kan sikkert lese han også, hvis han føler han trenger noe
faglig å støtte seg til. Familien, mødre og fedre har som kjent lite greie på barn
. Barnevernet kan jo henvise til litteratur om symbioseskader og hvordan de arter seg, siden de så brutalt rev den lille jenta ut av mors armer og overlot henne til fremmede.
Når barnevernet vil filme, er det selvsagt for å skaffe seg ammunisjon for en sak mot faren også. Men siden faren i utgangspunktet ikke har noen alvorlige skavanker, er det heller ikke grunn å begynne å late som om han har det. Og meg bekjent, er det ikke mye som irriterer mannfolk mer enn "råd", særlig hvis det er noe de ikke får perfekt til. Kvinner og menn er litt forskjellige der, menn foretrekker gjerne å høre at "dette greier du utmerket". Og det gjør de som oftest også, i alle fall gjør ikke "råd" det særlig bedre.
"Far har liten evne til å lytte og ta i bruk råd". "Far reagerer tidvis med irritasjon ved forslag om å gjøre ting annerledes".
Husk Alvheims 10 bud. Les dem igjen og igjen. Og husk båndopptaker. Alltid.
Filming for å bli bedre til noe er tull, unntatt ved mediatrening. Filmkamera er også bra, dersom man skal lage spillefilm. Videofilming er til for julevideo eller bursdagsvideo for familiebruk. Dersom det er behov for videofilming, klarer dere sikkert
også dette selv. Etter det jeg har sett.