Når man først er inne på det. Hva med alle de som er adoptert inn til landet? Hva slags traumer lider de av? Og er det et "fosterfengsel" å bli adoptert inn i en familie?
Jeg lurer fordi jeg selv er adoptert. Først var jeg hos mine biologiske foreldre, så ble jeg plasert på barnehjem til jeg var 2 år, og så ble jeg adoptert.
Enhver person som påstår at min ikke biologiske far og mor har gjort en dårlig jobb, og er en del av "fosterfengselet" kan dra til H*lvete! For jeg vet ikke om noen mennesker i mitt liv som har gjort så mye godt for meg, og som har gitt meg så mye kjærlighet og omsorg! Selv nå, når jeg er voksen og trenger hjelp, gir de alt de har i sin makt!
Så jeg tror man skal være litt forsiktig med å dømme de som tar i mot, og som prøver å gjøre en forskjell før de blir dømt nord og ned!

_________________
ANTIFA EUROPA

Da skjønner du kanskje at det kan være "nyanser" og andre momenter tilstede, også som bakgrunn for din uttalelse.
De aller fleste barn vil også si det samme om sine foreldre, men noen sier noe annet etter 10- 15 år under offentlig "omsorg" og propaganda/hjernvasking.


Forøvrig er det bra at du opplever ditt liv og dets "mentorer" på en positiv måte- i ettertid.

_________________
B.E.Bjorbekkmo
[size=75][color=red]
Gjør ALLTID og uten unntak opptak av møter, telefonsamtaler o.l. med BV etc[/color]
Dette har du lovlig og full adgang til iht [url=http://www.lovdata.no/all/tl-19020522-010-017.html#145a]straffelovens § 145a[/url], så lenge du selv deltar i samtalen.[/size]

[url=http://barnevernet.origo.no]Barnevern[/url]

Skjønner ikke "tonen" din.



Ble du STJÅLET og holdt der mot din eller biologiske foreldres vilje?

Traumer varierer, og finnes ikke hos noen.



Hvor mye fikk de betalt for å ødelegge biologiske familier?

Fikk de ikke betaling for noe slikt? Og du ble reddet fra barnehjem? (Som er dokumentert å ha dårligere prognoser.)

DET fungerer ofte bra. Men ikke få får skader fordi de føler seg anderledes og lever med en følelse av at de hører til et annet sted. Alle er jo ikke deg, og opplevde det ikke nødvendigvis som deg.



Det er jo gjerne derfor folk adopterer - for å dele kjærlighet med noen.



Det er da ikke vanlig å dømme adoptivforeldre "nord og ner". Man kan jo likevel være på vakt for at i fattige land kan det handle om mye penger å få barn til rike land.

Videre må man være klar over at kulturskiftet, anderledeshet og mangel på "sine egne" faktisk skader en del mennesker.

Du kan jo finne litt statestikk for oss om dette. For den skal jo finnes, og ikke være bare god.

Jeg tenker en del på de gråtene mødre som ALDRI mistet smerten over barnet hun følte hun MÅTTE gi fra seg. Videre er det jo dokumentert at adskillelse barn og foreldre påfører mange skader for livet.

En del nyanser, og disse berømte "to tanker" (og flere) samtidig, er nok nyttig.

_________________
¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯
.
"Vårt" lysebrune-mørkerøde såkalte barnevern stjeler mennesker
> Radikalt forum mot familiedestruksjon: http://forum.r-b-v.net/<

Med tanke på den nye loven som er påtenkt, hvor der skal bli lettere å adoptere et barn som er røvet av barnevernet. Da er jo adosjon helt forferdrelig da man vet at mange i fosterheim lider. Skal så ikke disse barna mer få treffe sine biologiske foreldre. Muligheten for at og en rik familie i japan også kan adoptere norske småbarn og babyer vil vel trolig og da komme. Kan ikke tenke meg at ei heller lys lita jente\ gutt ville følt seg serlig vel blant en skokk mennesker som ser anderledes ut.

Betviler ikke at adoptivforeldrene vil kunne gi dem masse kjærlighet og omsorg. Noen adopterte vil nærmest og bli heller bortskjemte av sine adoptivforeldre.

i en evt.slik situasjon jeg nevner finns der alikevell en ubeskrivelig stor tragedie bak at disse japanerne har fått et nydelig noskt barn og vise frem og dulle med. I barnets hjemland Norge gråter støtt en mor\far over sitt stjålne barn. ettervert som barnet vokser til vil det skjønne at det er "anderledes" noen japanske barn vil og erte og plage disse norske barna
som jo ser litt anderledes ut.

Betviler ikke at adoptivforeldre kan være kjempegode mot sine adopterte. Men vær våken for at der kan finns en enorm menneskelig tragedie bak. Og brudd på menneskerettigheter.

Adoptivforeldre motar ikke et større pengebeløp fra staten slik fosterforeldre gjør. Det er ikke adoptivforeldres pengejag som ligger bak adopsjon slik som hos fosterforeldre. De ønsker seg nok svært meget barn ,men man må være våken for den kriminalitet som kan ligge bak. I mange adopsjonstilfeller kan man heller lure på hvorfor man ikke heller hjelper hele familien i deres eget hjemland.

Det er jo i allefall ikke noe å si på. Og om noen vil adoptere en hel familie fra et fremmed land som selv ønsker det. Ja det ville jo vært helt fantastisk. Men finns der så snilde mennesker mon tro.

_________________
B.E.Bjorbekkmo
[size=75][color=red]
Gjør ALLTID og uten unntak opptak av møter, telefonsamtaler o.l. med BV etc[/color]
Dette har du lovlig og full adgang til iht [url=http://www.lovdata.no/all/tl-19020522-010-017.html#145a]straffelovens § 145a[/url], så lenge du selv deltar i samtalen.[/size]

[url=http://barnevernet.origo.no]Barnevern[/url]

Det var en adopsjon fra Sør-Korea, Med andre ord måtte mine ikkebiologiske foreldre ut med i overkant av 150.000 i 1983. I første omgang var jeg hjemmeboende hos biologisk familie, men da de ikke fant det riktig å ha meg, satte de meg på et barnehjem. I dette tilfelle var ego hos biologiske foreldre tilfelle da de ønsket å satse på karriere fremfor barn.
Jeg skal se hva jeg kan finne av statistikk for dere.

_________________
ANTIFA EUROPA

Adoptivbarn blir ofte diagnostisert med reaktiv tilknyttningsforstyrrelse/ folelsesmessige skader i tidlige år. Der er forklaringen at de har blitt mistet sine biologiske bånd, og i ofte har levd sine første år på barnehjem.

Nå kommer denne diagnosen i et motsettnings forhold til de som blir tatt ut av biologiske hjem og inn i adoptivhjem. Der blir diagnosen brukt for å holde dem ute av biologisk hjem, mens i adoptivbarns tilfelle blir brukt som argument for at adopsjonen var vellykket.

En av kriteriene for at reaktiv skal bli bedre er stabil heim, og vi ser ofte at adoptivbarn sliter til langt ut i voksen alder med identitet/folelsesmessige problemer.

Jeg kan ikke påstå at det å bli fjernet fra den biologiske familien, for så å havne i barnehjem, og så videre som 2åring bli sendt til Norge ikke har hatt betydning for min oppvekst.
Jeg har vert heldig å bodd på et sted hvor rasisme ikke har vert et tema, og hvor alle mine venner lot meg bestemme selv når jeg ville snakke om min adopsjon eller ikke. Dette, sammen med gode oppvekstvilkår uten mangel på omsorg og kjærlighet har gitt meg mye.

Men selvfølgelig skal man ikke se bort i fra at jeg har tatt "varig skade" av hendelsene i mitt liv. Reaksjoner kan jo dukke opp senere i livet.
Nå har jeg forøveri vert i Sør-Korea i forbindelse med adopsjonsbyrået og barnehjemmet jeg var ved i senere tid, men det dukket ikke opp noen store reaksjoner der. Vi var en større gruppe adopterte som med sine fosterforeldre og søsken dro på en 14 dagers reise i hele Sør-Korea.
Det var lærerikt, og forståelsen for mine biologiske foreldres dillemma kom kanskje tydligere frem, men jeg har aldri følt behovet for å prøve å finne mine biologiske foreldre, med unntak i følgende situasjon: Jeg skulle gjerne hatt medisinsk bakgrunnshistorie på min biologisk slekt.

Jeg kjenner en god del adopterte, og vi har alle opplevd forskjellige ting. Men pr dags dato er det ingen av oss som har hatt noen spesielle reaksjoner. Ikke som vi har diskutert oss i mellom i det minste.

Selvfølgelig lurer jeg noen ganger på om blant annet søvnproblemene mine som jeg har hatt så lenge jeg kan huske kan være en del av en reaksjon. Jeg har også en såkalt bi-polar II lidelse, men dette er ikke diagnostisert av psykiater, kun lagt frem som et forslag til mine angstproblemer. Men angstproblemene mine mener jeg bestemt stammer fra helt andre årsaker en adopsjon.

Men dette er bare spekulasjon.

_________________
ANTIFA EUROPA

Det finnes statistikk på dette. Den har ikke jeg sett. Men har forstått det slik at den "spriker" mye mellom gode og dårlige resultater. Snittprognosene skal imidlertid være dårligere enn for barn i påstått så dårlige familier at man tar barna fra dem.

Håper noen har tid og mulighet til å studere dette nærmere. et nærmere studium av dette må trolig gjøres på utenlandsk forskning. Man må også passe seg for dårlig og "trendaktig" "forskning". Forskning er i dag et yndet objekt for ideologisk og trosmessig misbruk. Derfor må man sjekke kvalitet.

_________________
¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯
.
"Vårt" lysebrune-mørkerøde såkalte barnevern stjeler mennesker
> Radikalt forum mot familiedestruksjon: http://forum.r-b-v.net/<

EXxon81 skrev:



Selvfølgelig er det ingen i ditt liv som har gjort mer godt for deg. Du kjenner jo ikke noe annet. Det betyr ikke at du ikke ville ha hatt det ENDA bedre dersom du kunne ha vokst opp hos din biologiske familie.

Men det har skjedd og da er det bra at du føler det slik du gjør.

Jeg kjenner imidlertid et par tilfeller der barnet ikke har "lyktes" i å leve opp til sine adoptivforeldres forventninger og dermed opplever mye av det samme som fosterbarn - de avvises når de blir voksne.

Da kan livet lett bli enda tøffere enn det ville ha vært der de er født.

_________________
Don't hate the media, become the media!

Det ABR her skriver, er meget viktig. Man kan nemlig ikke vite det som ikke er erfart..

Dessverre får også bv "tale på" barns vegne, enten det er fosterbarn eller andre barn. DET har de IKKE de har rett til - egentlig ingenting av det de påberoper seg å vite. Ikke engang tro er relevant- Det er derfor meeeeget tynne grunnlag - om overhodet noe- de tar barn på. Det er tyveri.
Bv av i dag er frekke nok til å uttale seg på vegne av omtrent alle barn


Adoptivbarn lider sannsynligvis også, men ikke alltid lett å vite hvordan.
Språk, bl.a. er som regel lite utviklet i små -og spedbarnsalder. adopsjon skjer så tidlig. Derfor vil lidelse være ordløst. Men, det betyr ikke at den er borte. Det ka nvære følelser, bilder og annet som ligger der. Vi lagrer jo på vår innebygde "computer".

_________________
- Kjemp for de du har kjær. Kjemp for alt hva du har kjært. -

Om adopsjon: http://www.barnasrett.no/tema/adopsjon.htm

Utenlandsadopterte barn og barnevernet:


Link: http://www.ssb.no/samfunnsspeilet/utg/9806/6.shtml

I tenåra, fra 13- til 17-årsalderen, finner vi derimot en dramatisk økning i klienttallet.

Dette er kjernen i problematikken. Adoptivbarn kan være vanskelige å hanskes med, men adoptivforeldre er oftes ressurspersoner.
Derfor kan det tolkes slik at strikken tøyes veldig langt før det sprikker og vips er ormebolet av innestengte problemer og følelser uten lokk.

Adoptivforeldre må gjennom en lang evalueringsprosess før de i det hele tatt får adoptere (gjelder iverfall utenlandsadopsjon) og de er et stykke på vei forberedt på at det kan bli vanskelig.

MEN mange sliter mer enn forventet, og kan sitte igjen med en følelse av å være utilstrekkelige, og jeg lurer på om terskelen for å føle seg mislykket som foreldre er lavere i en slik situasjon? Det fines lite oppfølging for adoptivforeldre, og problemene som kan oppstå er lite belyst- antagelig fordi de til en viss grad skjules til barna er i tenårene.

I flere fattige land ligger barns problemer som strødd på gaten. Man trenger ikke lete etter dem. Di er svært åpenbarte her driver man å jakter på foreldre for om mulig kunne kalle noe for et problem. Problem mange adoptivbarn ville hatt i sitt hjemland kan ikke sammenlignes med disse luxusproblem de evt. ville få her.

Alikevel er det ingenmans rett å ta og stjele andres barn. Men for et barn som er blind og må tigge til sitt brød på gata, som andre kjeltringer bare vil ta ifra det. Kan det være himmel på jord komme til et land hvor en kan gi barnet syn og mat uten å tigge.

Men jeg syns hele familien burde blitt adoptert da. så ungår man adskillelses skader.. Eller aller helst hjelp folk i egne land.