Bianca wrote:
...startet for 2 mnd siden. Psykologen til samboeren min sendte inn en bekymringsmelding til barnevernet. Jeg gikk også da til min psykolog på samme klinikk. (pga fødselsdepresjoner)
Disse to psykologene hadde diskutert oss i mellom seg og bestemte seg da for å sende en bekymringsmelding. (noe de selvsagt ikke har lov til).
Når psykologene hevder overfor pasienter at de har full taushetsplikt, er dette ren løgn. I følge loven SKAL de tyste på- og svike sine pasienter med barnevernsmeldinger om de har en subjektiv følelse av bekymring. Psykologer er gjerne profesjonelle løgner. Om psykologene mener pasientene er nedkjørt, kan de holde med pasienten kun for å få pasienten til å snakke. De bruker altså løgn som terapi.
At de blander inn barnevernet skader pasientene, dramatiserer situasjonen og overlater problemstillingene til folk - barnefjernere - som bare har brøkdeler av kunnskapen om menneske. Det er komplett irrasjonelt.
Bianca wrote:
I bekymringsmeldingen står det at det gjelder barnet til samboeren min, jeg ble aldri nevnt at det er mitt barn også..
Typisk dramatisering for å få mest mulig makt over det som var pasienten, men som nå blir et slags gissel, hvor trusselen er å få fjerne barnet.
Bianca wrote:
Hun skriver om fortiden til samboeren min og at han har prøvd illegale stoffer når han var 14-15 år og at faren hans døde da han var 17år.
Videre forteller hun om hans depresjoner siste 4 år (samboeren min er 21år).
Jeg gjorde også rare ting som barn... Dette er maktspill som psykologene kynisk bruker.
Bianca wrote:
Men hun forteller ingen ting om hvordan hans psykiske situasjon har vært siste 6 mnd.
Hun sendte bekymringsmeldingen på bakgrunn av at hun mener han hadde bedret seg så fort, og at hun mener han prøver å skjule noe og at han er redd det kan sendes en bekymringsmelding.
Depresjonstilstander, angst og andre lettere psykiske lidelser svinger raskt. Er man 21 så er man raskere til å endre seg. I den alderen så endrer fremdeles psyken seg ganske raskt. F.eks sett mot en 40-50 åring.
Bianca wrote:
Både samboeren min og jeg virker meget tildekkende og hun håper vi vil bli mer samarbeidsvillig når barnevernet kommer inn i bildet.
Slik det står tatt rett ut fra bekymringsmeldingen.
Det er ren utpressing for å trenge inn i menneskers private sjelsliv. Moralsk sett er det totalt forkastelig å bruke psykososial vold/utpressing for å trenge inn i sjelslivet til folk. Det er en følelsesmessig voldtekt.
Bianca wrote:
...De hadde fått beskjed om å komme hjem til oss i en hastesak og ville komme i løpet av helgen.
(dette var på en fredag).
4 timer senere ringte det på døren, og der sto barnevernsvakten.
De ble bedt inn og vekket selvsagt barnet vårt som lå og sov.
Det var hyggelige mennesker og de var her ikke lengre enn 10 min, for de mente de ikke hadde noe her å gjøre og måtte videre til et mer stormfullt oppdrag.
Dette er ikke normal folkeskikk. Det kan man heller ikke vente fra disse.
Bianca wrote:
I rapporten står det at vi hadde det pent og ryddig hjemme. VI var rolige, dannete og hyggelige mennesker. Og at barnet var friskt, rolig og lett å få kontakt med.
Det er typisk barnevernet å bedømme slikt et et kort møte med et barn. Imidlertid er det totalt forkastelig å tro man har det minste peiling på et barn etter en helt kort kontakt. Dette er bedrevitere som slipper å stå til ansvar offentlig og derav kan hengi seg som forstå-seg-påere.
Bianca wrote:
3 uker senere ble vi kalt inn til møte på barnevernet. Motbydelige mennesker som satt der og slang med kjeften og krevde at de skulle komme hjem til oss IGJEN for å observere.
Det kommer ikke på tale sa jeg, og ga beskjed om at hvis de skal komme hjem til oss så får de ta med seg politiet og bryte seg inn!
Noe som ikke var så veldig lurt å si, men jeg ble så utrolig frustrert og følte meg så krenket av hele situasjonen.
Barnevernet bruker slike besøk til å samle så mye som mulig negativt. De tolker, oppkonstruerer, påstår... Dette lages det journaler på. Journalene og barnevernernes ord er beviser i fylkesnemnd. Deres ord er kun undskyldninger.
Så vinner da også barnefjernerne 70-90% av sakene i fylkesnemndene. Foreldrene har normalt ingen muligheter.
Bianca wrote:
Skal hvem som helst bare kunne trampe inn i mitt hjem når sånn helst på døgnet, uten at jeg ikke kan gjøre annet enn å bare åpne døren for de??
Min mor og far var også med på møtet. Min mor ble så frustrert over hvordan hele saken ble lagt frem at hun sa: Dette går bare ikke an! Dere vil få høre fra vår advokat! Så dro vi derfra.
Det er svært viktig: Ha med dere foreldre og vitner hele tiden! Man har ingen mulighet alene, men litt større med vitner.
Bianca wrote:
2 dager senere fikk vi et brev om at vi ikke hadde skrevet under på samtykkeerklæring om de skulle få innhente opplysninger fra helsestasjon, politi, fastlege og psykologer.
Ingen grunn for å akseptere slik galskap. Om dere da ikke er veldig sikre på at de andre vil stille seg på deres side.
Det er gjerne slik at så snart barnevernet blander seg inn er forholdet til skole, helsestasjon etc ødelagt.
Bianca wrote:
Men det var fordi jeg hadde gitt klar beskjed om at de ikke får kontakte helsestasjonen og henge oss ut som dårlige foreldre når vi kommer så godt overens med helsesøsteren vår.
Allikevel tok de kontakt med politi, psykolog og fastlege. (Min og sambo sin)
Jeg selv tok kontakt med helsestasjonen slik at jeg fikk forklart saken og at det hele var helt grunnlagsløst.
Helsesøster bare lo i telefonen, og sa at hun var hvertfall ikke bekymret! Vi har et helt nydelig velutviklet barn som ikke lider noen nød eller er utsatt for omsorgssvikt som de skal ha det til.
Både jeg og sambo er hjemmeværende. Jeg er i svangerskapspermisjon og han jobber hjemmefra.
Han får all den oppmerksomheten og alt annet han trenger pluss mer!!
Helsesøster skrev rapport til barnevernet og jeg ringte saksbehandleren i barnevernet for 1 uke siden.
Da sa hun at hun var veldig overrasket over at hun hadde fått rapport fra helsestasjonen når jeg hadde gitt så klar beskjed om at de IKKE fikk ta kontakt med de!
Fatter de ingen ting disse barnevernskuratorne??!!! Det er jo ikke det at jeg har noe å skjule, men hva med krenkelse av privatlivet? Vet de ikke hva det er?!
Jeg syns det er flaut!! Det river i et mammahjerte når noen tviler på din omsorgsevne ovenfor barnet ditt. (Han er 10 mnd gammel nå forresten)
Jeg lurte på om det virkelig var noen vits å dra denne saken videre, når det står fra helsestasjonen at barnet har det helt utmerket og viser ingen tegn på omsorgssvikt eller neglekt!
Barnet er fornøyd og vekt/høyde/lengde følger den riktige kurven.
Jo… for hun ventet på tilbakemelding fra en psykolog jeg ikke har vært hos på 5 måneder, fastlegen min som jeg har vært hos èn gang og en blank attest fra politiet…!
Vi ville bli innkalt til et nytt møte når alle opplysningene var innhentet.
Men hun fortsatte i telefonen; vi vil sende noen hjem til dere for å observere.
Jeg sa at det har jeg sagt til dere før at det kommer ikke på tale! Denne samtalen er nå avsluttet, og jeg får vel bare avvente brev fra deres side nå!.
Får dere fagfolk med på deres parti og holder barnevernet unna, så står dere sterkere.
Bianca wrote:
Min far har sendt brev til fylkesmannen i kommunen. Han har nå godt med på å undersøke psykologen til samboeren min for måten hun har opptrådt på.
Hun ringte samboeren min dagen hun sendte bekymringsmeldingen og fortalte det.
Ble du sur nå?? Sa hun… Nei, sa samboeren min. Men jeg ble jo veldig overrasket!..
Da jeg fikk høre dette ville jeg selvsagt ha en kopi av bekymringsmeldingen og ringte opp på klinikken der psykologen jobber. Men tror du jeg fikk kopi?
Å nei! Det var ikke meg det gjaldt, så den fikk jeg ikke se!
Min i himla navn!! Er det ikke mitt barn også?! Sa jeg.. Jo, men skulle jeg ha en kopi måtte jeg ha fullmakt fra samboeren min.
MAKAN!!! Jeg orket ikke krangle, så jeg fikk fullmakt og hentet kopien..
Dere har rett til innsyn i alle papirer som barnevernet har. Dere har rett til å få de sendt hjem til dere. Imidlertid krangler gjerne barnevernet på dette. Da bryter de forvaltningsloven.
Bianca wrote:
Det jeg lurer på er egentlig hvilke rettigheter har jeg?
Barnevernet har overhodet ingen ting på meg!
De har til og med sagt at hvis jeg hadde flyttet fra samboeren min og fått full foreldrerett over sønnen vår, så hadde saken blitt avsluttet for dette ”gjelder ikke meg”.
Når barnevernet blander seg inn ødelegges veldig mange forhold. De bruker frykten for å miste barnet som pressmiddel for å skille parene. Det er kynisk "splitt og hersk". Når de får parene mot hverandre så journalfører de parenes negative prat om den andre. Videre så står parene svakere når de ikke kan vitne for hverandre. Det er utrolig kynisk. For normale mennesker er det vanskelig å forstå at det kan være kultur for et så ødeleggende spill. Men det er det!
Bianca wrote:
Men ærlig talt, hvor mange aleneforeldre finnes det ikke i verden??
Og klarer ikke de å ta seg av barna sine? Det virker som jeg ikke eksisterer før barnevernet skal komme å ta oss. Det virker som de prøver å ødelegge hele familien.
Samboeren min som endelig hadde klart å begynne å bearbeide sorgen over faren, fødselsdepresjonen min var borte og sommer og sol stod for døren. Også skjer dette.
Fy flate for en knekk!! Vi forstår rett og slett ikke hva vi har gjort galt!
Vi har fortalt det til nærmeste familie og venner. Alle like sjokkerte når de hører det.
Stefaren til samboeren min jobber for barnevernet i Lørenskog kommune. Han måtte lese bekymringsmeldingen 3 ganger for han forsto ikke hva psykologen bekymrer seg for.
Han sa at i sine 15 år i barnevernet er dette den mest grunnlagsløse bekymringsmeldingen han noen gang har lest! Og det sier litt spør du meg!!
Kan dere danne alianser med folk i barnevernet, så hjelper det veldig. Når barnefjernerne ser hvordan nær familie blir behandlet, så reagerer de. da vet de at det er galt. At de deltar i like galne ting som barnevernsarbeider selv, og forsvarer det når det gjøres mot ukjente, er litt av galskapen i barnevernet.
Bianca wrote:
Vi virker tildekkende?!! Hvordan kan psykologen til samboeren min vite det når hun aldri har snakket med meg? Hun vet ikke hvor gammel sønnen vår er engang!
Jeg er sjokkert, frustrert, forbanna, lei meg og alle de andre følelsene jeg ikke klarer å sette ord på akkurat nå..
Hva gjør vi? Hvilke rettigheter har vi? Hvor langt kan de dra det når de ikke har noe på oss?
Skal de ta det på at samboeren min utøver omsorgssvikt ovenfor sønnen sin?
Ja, og hvis han gjør det da? Jeg har mer enn nok kjærlighet å gi! Da vokser da opp friske barn med kun èn forelder også!!
Å vise kloke hoder her inne. Jeg trenger sårt hjelp!
Jeg føler meg helt maktesløs! Jeg er redd neste skrittet deres blir at de skal komme hjem her og ”observere samspillet i familien” som de så pent kaller det.
Grunnloven som barnevernet driter i:
"§ 102. Hus-Inkvisitioner maa ikke finde Sted, uden i kriminelle Tilfælde."Bianca wrote:
Har vi ingen ting vi skulle sagt eller gjort? Må vi bare sitte her og bli trampet på og trakassert?
Skal de ta den helt ut helt til denne familien ikke klarer mer og går i oppløsning?
(Kan jeg nekte de inngang til huset vårt?...)
Er de her for å hjelpe familier eller ødelegge familier??
Man kan nå begynne å lure……
I følge menneskerettighetsjuristen Siv Westerberg er kun 10% av omsorgsovertakelsene bunnet i rasjonell tenkning. Resten er et overgrep mot familien. I følge Advokat Sverre Kvilhaug er tallet 20% i Norge.
Barnevernet derimot mener de griper inn alt for lite...
Jeg ønsker dere all hell og lykke i dette helvetet.
Vi er mange som i perioder har flyttet ut av landet for å redde barna. Blant annet undertegnede som driver dette forumet.
I Spania er forholdene fine... Flytter man etter at fylkesnemnden har vert juridisk bøddel for barnefjernkontoret, så er det for sent. Får barnefjernerne vite at folk planlegger flytte, oppkonstruerer de ofte et hastevedtak og henter barnet.
Som vår advokat Christian Wiig sa: Tenker dere å flytte, så ikke si noe til barnevernets utsendte!
Det hjelper lite å flytte til annen kommune.
Det man kan gjøre er å flytte til utlandet en del måneder. Deretter flytter man til annen kommune. Da kan man ha ristet de av seg.
En del støtteordninger får man med seg til utlandet. Lovene er litt forskjellige fra ordningene mellom de nordiske land og mellom Norge og Europa. Har dere muligheter, ta en lang, laaang "ferie" i Spania...