Jeg ble så mishandlet psykisk på barnevernsinstitusjonen jeg var plassert på ved frivillig tvang, at jeg 3 uker etter innflyttingen mistet melken i brystene og datteren la på seg bare 65 g på ei uke.
Uten en sjanse til å ordne opp ved å gi henne morsmelkerstatning, ble jeg fratatt den 4 uker gamle jenta mi på en dags varsel. Jeg fikk hverken telefonnummeret eller adressen til beredskapshjemmet som tok barnet. Jeg er i stor sjokk og skal gå rettens vei for å få henne tilbake.
Jeg ble plassert på mødrehjemmet ved frivillig tvang. Alternativet var at de skulle ta barnet fra meg etter fødselen, men jeg fikk en sjanse til å bo sammen med henne på mødrehjem. Etter det som har skjedd fredag, ble jeg plassert på en avlastningsavdeling for at jeg ikke skulle finne på å skade meg eller ta livet av meg. Men jeg har bestemt meg samme kveld for å flytte hjem til mamma. Orket ikke være alene på rommet på avlastningen. Og orket ikke være på mødrehjemmet da alt der minner meg om Thea, som ikke lenger er med meg. Mamma var hos meg i hele natt til lørdag og igår. Jeg hadde gråtetokter og måtte ta beroligende nesten hele tiden. Gråter litt fortsatt innimellom med tanke på alle fine minner jeg hadde med den lille jenta mi.
Fra tidligere har jeg en alvorlig psykiatrisk diagnose, som jeg har blitt frisk fra under svangerskapet. Men barnevernet trodde ikke på at jeg har blitt frisk. Gjennom oppholdet på mødrehjemmet har de mishandlet meg psykisk med den hensikt å få frem en "syk" reaksjon, noe de ikke fikk. De fulgte nøye med på meg, sa bare negative ting og skrev rapporter om hver minste lille skritt jeg tok. Og rapportene inneholdt bare det negative, ikke et ord positivt. Jeg har aldri fått høre hva jeg fikk til, bare det jeg ikke fikk til. F.eks. har de skrevet ned at jeg rett etter å ha kommet inn, fant en pille på gulvet og syntes det var morsomt (var litt hormonell). Og dette brukte de altså imot meg for å beskrive meg som ustabil. Jeg har også en gang, i en helt vanlig, vennlig samtale over middagen (måtte jo være på talefot), fortalt en av de ansatte om uhellet med barnevogna (da hjulet datt av på Oslo City) og det endte med at de skrev at jeg har vært på steder jeg fikk beskjed om å ikke ferdes med lille Thea, bl.a. Oslo City. En av mine beste venninner fikk også dårlig behandling og er vitne til hva jeg ble utsatt for. Hun fikk ikke lov å besøke meg for mye eller overnatte fordi de skulle følge med på meg alene sammen med Thea. Og det hjalp ikke at venninna mi ikke kunne overnatte hjemme pga oppussing og søstra hennes hadde kasta henne ut, de sa det ikke var deres sak og heiv henne ut, rett og slett.
Jeg har lest vedtaket, og det var 3 sider med bare grusomheter om hvor forferdelig mamma de mente jeg var.
Jeg tenkte at jeg kunne komme meg gjennom de 8 ukene jeg skulle være der, for Theas skyld, for at hun skulle være hos meg tilslutt, jeg drømte om å komme hjem med henne 13.november og telte dagene som var igjen. Jeg holdt ut og gjorde alt som de sa. Men stresset og følelsen av å være konstant overvåket gjorde at jeg fikk dårligere hukommelse. Og det ble for mye for meg så jeg gråt endel for meg selv. Thea gav meg mot til å kjempe videre, og bevise at hun kan være hos meg. Jeg var der for hennes skyld, uansett hvor dårlig behandling jeg fikk.
Den psykiske mishandlingen jeg ble utsatt for, gjorde at jeg fikk mindre og mindre melk i brystene pga alt stresset, og Thea la mindre og mindre på seg. Etter at hun bare hadde lagt på seg 65 g den siste uka, har de tatt henne fra meg med den begrunnelsen at hun er konstant sulten og jeg ikke klarer å ta vare på henne og dekke hennes behov. De ga meg ikke engang en uke til og en sjanse til å gi henne MME slik at hun skulle legge på seg mer. Jeg fikk hverken telefonnummeret eller adressen til beredskapshjemmet som tok henne. De sa jeg kunne se henne en gang i uka. Møtene skulle avtales med barnevernet og holdes på mødrehjemmet. Jeg gråt veldig mye, og ingen brydde seg. De bare satt og så på meg som på en fange som blir torturert. Det var nesten så de fikk en slags tilfredsstillelse av det. Heldigvis var den psykiatriske sykepleieren min der og trøstet meg. Alle andre på møtet bare satt der og så på som om det var et show.
Idag skal jeg snakke med en advokat ei god venninne anbefalte, barnefar er informert om det som har skjedd. Han sa han og familien skal gjøre alt de kan for barnet. Kanskje hans familie kan overta omsorgen, hvis ikke mine foreldre kan få den inntil jeg får diagnosen min fjernet, for jeg har vært symptomfri innmari lenge. Men det tar tid for helsevesenet å se om jeg forblir stabil.
Det er tross alt bedre at Thea bor hos sin biologiske far enn i en helt fremmed familie.
Hverken jeg eller mamma har klart å sove natt til lørdag. Jeg lå bare og tenkte på at den lille jenta mi befinner seg et eller annet ukjent sted der ute uten at jeg kan gjøre noe. Jeg savner henne enormt. Både jeg og foreldra mine skal kjempe og gå rettens vei dersom jeg ikke får henne tilbake ved å klage på det vedtaket som ble gjort. Jeg er så sint på hun teamlederen som skrev bekymring til barnevernet slik at de tok min lille fra meg. Og de sa at jeg har gjort alt jeg kunne, men at hun ikke hadde det bra sammen med meg alikevel. Mine foreldre mener derimot at jeg har vært veldig flink.
Det som skjedde fredag, er det absolutt verste jeg har opplevd. Øynene mine har hovnet opp pga all gråten, matlysten er borte (mamma tvinger i meg mat) og jeg ser ikke ut. Likevel må jeg være tapper og kjempe om å få min lille datter tilbake, uansett hva det måtte koste meg av tid og krefter!
_________________ http://statisten.blogg.no - om livet som statist og smårolleaktør
|