Det ville jeg også trodd, men jeg har opplevet noe annet. Særlig er det ytterst forskjellig forståelse av hvor dypt råttenskapen stikker. For eksempel er barnevernets kjepphester for tiden, "psykisk sykdom" og "tilknytning", ikke bygget på reelle fakta og vitenskap i det hele tatt. Det finnes adskillig litteratur om dette, men barnevernsofre bruker ikke tid på å finne frem til den eller lese den. Isteden kretser de om og om igjen om hva barnevernet sier og gjør og hvor urettferdig det er. Ja, ganske riktig, men man blir ikke slagkraftig av bare å protestere. Det er barnevernets ideologi som har fått status av å være pålitelig, dessverre; altså må man systematisk vise at det ikke er tilfelle.
Noen tror at barnevernsovergrepene kun er tilfeldige feil begått av spesielt udyktige eller klossete enkeltpersoner. Da vil de gjerne være med på statens forslag om stadig flere godkjennings-ordninger for sakkyndige og stadig mer utdannelse for barnevernsarbeidere, stadig mer veiledning til fosterforeldre, stadig mer samarbeid med barnevernets folk og alle mulige andre. Resultatet er klart, i mine øyne: mere sementering av det bestående, flere jobber for systemets egne folk, mere selvtilfredshet med "ordningene" blant politikere. – Andre, som jeg selv, er ytterst skeptiske til kosmetiske reparasjoner.
Noen mener at alt må være så konfidensielt, at det er så sensitivt, at ingen navn må komme frem, at man ikke må irritere barnevernet eller domstoler, at fremvisning av saken er hensynsløst overfor barna. – Andre, som jeg, mener det motsatte: At åpen, konkret informasjon fra de rammede nettopp gir barna og foreldrene den eneste lille flik av beskyttelse som finnes mot total meningsløshet særlig for barna, som ellers bare får ørene tutet fulle av barnevernets påstander. Og at åpen informasjon, under fullt navn, MÅ bringes ut av den enkelte selv, hvis barnevernets herjinger ikke skal fortsette å bli verre (for det blir de, det er flere alarmerende endringer i de senere år).
Fremfor alt: De fleste barnevernsofre er så presset og herjet med at de bare ser sin egen sak – forståelig nok. Men hvis dette ondet som barnevernet er, noen gang skal drives tilbake, er det nødvendig å arbeide på lang sikt, og det er nødvendig at det enkelte offer ikke bare sirkler om sin egen sak men også beskjeftiger seg med andre enkeltsaker, setter seg inn i en del forskningslitteratur og annet som finnes om barnevernets ideologi og påstander, slik at man er bedre informert enn politikerne og barnevernerne. Ellers står man hjelpeløs når politikerne møter en med at "Nå skal det drives et forsøk med en helt ny metode, og den bevilger vi 20 millioner til, så da har dere jo fått god hjelp og må ikke mase mer".
Din tanke om en koordinert, systematisk henvendelse til flere partier er god. Men det krever at barnevernsofrene virkelig koordinerer seg. Det å foreslå er ikke nok; jeg har i årenes løp hørt en strøm av gode slike forslag til omfattende aksjoner. Men det krever at den enkelte begynner et langvarig arbeid med å få konkrete mennesker til å samarbeide om det, lage skriftlige fremstillinger som man kan vise tilbake til, samle referanser til nyttig stoff som er produsert før og henvendelser som er gjort før – kort sagt: ikke bare snakke om det. Hvis du begynner i det små, og andre fatter interesse og slutter seg til et slikt systematisk arbeid, bra. Få for eksempel barnevernsofre du kjenner, til å lese barneverns-programmet til Folkevett Kongsberg, og spre det så godt som mulig, slik at de tankene det inneholder blir kjent. Støtt opp om SOSfy-initiativet, vær med å bygge det opp. Jeg har dessverre ingen tro på at det kan nytte å begynne "fra toppen", altså med å si at nå skal alle gjøre slik og slik. Hvem er disse alle som skal sette det i verk? Barneverns-motstanderne har ikke, tror jeg, noe behov for noen organisator som går inn på toppen og setter i verk noe som allerede ligger klart. De har behov for flere som gjør alt forberedelsesarbeidet, nedenfra. Det ligger ikke klart.
Andre typer saker, slike som befolkningen og byråkratene og politikerne ikke har egentlige motforestillinger mot på forhånd, kan man nok lansere på den måten du tenker – få partiene til å konkurrere om å bringe saken frem. Barnevern er anderledes. Partiene har ulike begrunnelser for ikke å ville annet enn mer og mer barnevern av nåværende og enda verre type, men de er altså som et talekor når det gjelder at ingen endring til det bedre skal skje. Har du lest Alvheim og Hagens Dokument 8-forslag til Stortinget fra 1996? Debatten er illustrerende. Politikerne er i det hele tatt ikke våkne eller åpne for at barnevernets påstander, fra teoretisk topp til enkeltsakenes bunn, er løgn og sludder.
_________________ Hjemmeside http://www.mhskanland.net
|