*
Redd Barna Våre
9 juni 2006


Skolens diagnose: "Foreldrene har skylden"
En rektor som 'har problemer' med et barn på skolen, legger skylden på hjemmet, altså på foreldrene


BarnasRett har lagt ut lenke til en meget interessant artikkel i dag: Beskyldt for rå makt mot tiåring

Det er en historie om en konflikt mellom en 10-årig skolegutt og skolens rektor. Rektor bruker fysisk makt, og resultatet blir slik:

"Gutten skal ha fått synlige skader og skader på muskel- og skjelettsystemet. Han fikk også et astmaanfall da han lå presset mot gulvet."

Fra artikkelen er det umulig å vite om gutten virkelig er en umulius på skolen, eller om rektor er fullstendig av sporet på alle punkter. Men uansett er det ikke nødvendig å diskutere hva man skal mene om at et voksent menneske bruker slik makt overfor en som har astma, og som dertil er 10 år.

Hvorfor angår skole-konflikter oss med barnevernet som spesial-interesse? Jo, artikkelen opplyser følgende:

"I en rapport som Sørlandet kompetansesenter har utarbeidet om konflikten ved skolen, blir rektoren sitert på at han beklager at situasjonen tilspisset seg, men at han mener han ikke gjorde noe klanderverdig.
Rektor ba på sin side barnevernet se på familiesituasjonen hjemme hos gutten. Da barnevernet konkluderte med alt var i sin skjønneste orden, nektet rektor å tro det."


Uthevelsen er min, men det burde visst stått med ildskrift i artikkelen, ja.

Barnevernet reagerte for en sjelden gangs skyld med fornuft. Hvorfor kan man ikke vite noe sikkert om; det er dessverre lite sannsynlig at det er en generell fornuft som preger et barnevernskontor. Vi merker oss at en rekke foreldre allerede hadde startet en sammensveiset aksjon for å få rektor fjernet. Barnevernet kan ha oppfattet hvilken vei vinden blåste og reagert i samsvar med det for ikke å gjøre seg upopulære i vide kretser. – Men jeg kan jo gjøre dem urett.

Det i ildskrift er imidlertid ikke til å misforstå. Hadde det bare dreiet seg om denne ene rektoren, ville det ikke hatt særlig betydning for alle de tusener av familier som står lagelig til for hugg fra barnevernet. Men det er ikke denne rektoren som er spesiell her. At skolefolk melder til barnevernet er snarere standard. De har en konflikt med en elev som er, eller som de synes er, ugrei og som de ikke mestrer, eller en elev som lærer lite og hvor lærernes pedagogikk ikke duger.

De reflekterer ikke over at et skolemiljø slett ikke er noe lett og trygt sted for barn å ferdes; mange har tvert imot opplevet skole som litt av et helvete, med alvorlige konflikter med medelever eller lærere. Heller ikke er det på langt nær alle elever som er interessert i det skolen vil de skal lære eller har evner i de retninger skolen forutsetter.

Nei da, skolepersonale – og barnehagepersonale – er opplært til å psyko-bable årsaksforklaringer som idylliserer dem selv og skolemiljøet: De "diagnostiserer" at det er foreldrene og hjemmet det er noe i veien med.

Dermed er saken klar: De melder foreldrene til barnevernet.

Denne feilslåtte diagnostiseringen huserer. Jeg får med korte mellomrom oppringning fra familier som er kommet i konflikt med skolen, og hvor barnevernet går på dem fordi skolens melding gis status som høyverdig analyse av situasjonen. Senest i går snakket jeg med en journalist som mente at hvis det var problemer hjemme, kunne det gi seg utslag i adferdsproblemer hos barna. Men det han mente, var visst nærmest det motsatte: Når et barn viser "adferdsproblemer", så skyldes det hjemmet og foreldrene.

Livet er fullt av problemer, for oss alle og ikke minst for barn, som ikke har kontroll og makt til å fjerne seg eller problemene effektivt. Det er slett ikke normalt å ha det trygt og problemfritt, og man kan også lure på om en problemfri, grei barndom er det som skaper modne, fornuftige voksne. Problemer er livet selv. De som opplever problemer og reagerer på dem, med nedstemthet, aggresjon, med å kjede seg, med å mislike rektor eller slåss med medelever, skal ikke diagnostiseres i det hele tatt. De er ikke syke, det finnes ingen standard årsak, og skolefolk og barnevern med ovennevnte holdning er meget langt fra å kunne finne frem til noen årsak og til å gjøre noe som er til hjelp.

Dertil kommer at mennesker er forskjellige. Også høyst forskjelligartede reaksjoner på medmennesker og situasjoner er livet selv. Skolefolk er øyensynlig opplært til å idealisere skolen og til å tro de selv er skarpsindige når de "diagnostiserer" barn som ikke trives og har det greit på skolen. "Diagnosen" inkluderer også en skråsikker påstand om årsak: Alt er godt på skolen, så når noen ikke "setter pris på det", skyldes det hjemmet og foreldrene.

*
  
Marianne Haslev Skånland

*