|
Jeg måtte ringe en frafallen bv-arbeider jeg kjenner ang. spørsmålet: -Hva kan jeg gjøre?! Det ble litt annerledes enn jeg trodde. I hovedtrekk:
-Du kan (SKAL) notere ned hvert eneste ord barna sier, i hvilken situasjon eks. "vi er på stuen og de leker/vi spiser" osv. Skriv også ned kroppslige utrykk, følelser de uttrykker, om de ser ned, vekk, direkte, osv. Og klokkeslett og dato. Skriv så langt og så detaljert som mulig, - det er likevel ingen andre enn du som skal se det, foreløpig. Dette er viktig å gjøre, fordi en glemmer traumatiske detaljer fort. Senere, når dette evt. skal brukes i en fremstilling, kan eks. en advokat sortere ut hva som skal bli med og ikke. (Er det mulig å ha skjult båndopptager med god kvalitet?).
- Ang, at barna blir forrådt av barnevernet, er det beste å ikke fortelle videre det barna forteller, så lenge situasjonen er slik den er. Bv vil allikevel ikke lytte til hverken deg eller barna, men det at det kommer videre, slik at barna får det verre, kan gjøre at barna ikke vil si mer.
- En skal være helt ærlig overfor ungene, aldri lyve: Si "alle trenger èn å si ting til, som ikke forteller det til noen andre som vil en vondt. Hvis du er sint eller redd eller lei deg eller glad, eller hvis noen gjør ting de ikke har lov til".
- Det er barnevernets ansvar som bestemmer at du er der, de bryr seg ingenting om det xx og yy gjør, mot deg og .... (lillesøster) - og sette konkret ord på ved å gjenta det eldstejenten/barna selv forteller.
- Det er de i barnevernet (navngi dem) som har sagt at jeg ikke får lov å bestemme over deg. Barnevernet sier at de bryr seg om barn, men det gjør de ikke. Bekreft også barna på det de opplever fra tilsynsføreren. Hun/han bare sier det videre så xx og yy blir enda sintere på dere. "Si det til heller til meg som er mammaen din, - til slutt en gang, skal vi finne løsninger slik at dere får det bra igjen".
- Si at du elsker henne og tenker på henne hver dag, og gjør alt du kan for at de skal få det bra, men si at heller ikke du tør å si alt til barnevernet (el. bruk navnet på de de treffer derfra). Si at også du er redd for at de skal få det verre hvis du forteller til barnevernet at du tenker på dem hele tiden, og vil at de skal få komme hjem.
Føyer til for egen del, i salig blanding med hva mitt bekjentskap sa:
Jeg tenker at dette er for barn som er minst 7 -9 år, altså har forutsetninger for å begripe det ubegripelige. At mamma den allmektige ikke lenger bestemmer over dem - det er en SVÆRT traumatisk og ubegripelig situasjon for ethvert barn - at mamma/pappa ikke har det siste ordet og kan hjelpe hvis det f.eks. er problemer med en lærer på skolen.
Ift. fire år, kan det å trøste, vugge, bære - la barnet være liten/mindre igjen. De kan falle langt tilbake, og det er faktisk det de trenger å få lov til (hos mamma, det blir ikke akseptert og forstått når de er i bv`ets varetekt - da blir det forklart med "omsorgssvikt" før de ble flyttet). Nær, varm og mye kroppskontakt er viktig å gi , de få stundene du har anledning til det. Å kjenne den trygge, gode lukten av mamma sitter igjen lenge etterpå, og bærer gjennom mye. Å snakke eller forklare for mye, kan oppleves som en avvisning. En kan gi henne med noe som lukter av mamma? Eller en liten hemmelig "skatt" - en fin liten stein, noe hun kan gjemme i lommen. Det kan en gi begge. Det kan trøste henne. Jeg vet mødre som la yndlingsbamsen i skjorten før barnet hennes dro igjen.
Det er brutal virkelighet. Men barnevernet er brutalt og kynisk. Èn gang for alle må en få slått fast: Barnevernet bryr seg overhodet ikke om at barn lider.. Det er DE som skaper lidelser. DE BRYR SEG IKKE OM BARN. Dette er det gunnleggende å fatte.
Å kjempe for å bli hørt i barnevernet er fullstendig bortkastede krefter. Glem det. Kreftene du trenger for å ta vare på deg selv, og gi kjærlighet til barna dine når du har mulighet til det. Det høres ut som du har en flott datter, som stoler på deg, kan sette ord på det hun ser og opplever. Hun stoler på deg, og da vet jeg at du er en flott mamma også. At hun forstår hvorfor lillesøsteren har det vanskelig, forsøker å hjelpe sin lillesøster varmer ett morshjerte å høre. Jeg er sikker på at hun opptrer klokt i de situasjonene hun er i, slik at både hun og lillesøsteren tar minst mulig skade.
Å kjempe for å bli tatt alvorlig i barnevernet er å be om mere og mere overgrep. Foreldre som slåss for at barna skal ha det bra, enten det er problemer i besøkshjem eller forsterhjem, vil fort få smake barnevernets medisin: De bruker barna som brekkstang mot en. For å få en til å tie stille. Og foreldre blir gjerne tause, når de ser at resultatet av deres bestrevelser blir en enda verre situasjon for barna.
Det er krig, og en må tenke langt frem. Samle mest mulig, skrive ned hvert eneste ord av det bv har sagt. Forsent skjønner de fleste: Bruk båndopptaker, i hver eneste situasjon med barnevernet. De lyver så det triller. Barnevernet skjønner bare ètt språk: Rå makt, og trusler om represalier. Når du så har samlet nok våpen, til å ha en sjanse til å drive de til veggs, setter du støtet inn. Barns ord, og barns følelser veier desverre ikke særlig tungt i de barnevernsvennlige kretser, ikke i barnevernets korridorer, ikke i fylkesnemda. Når barnevernet setter inn en tilsynsfører/utvidet tilsyn, er det ene og alene for å gi inntrykk av at de bryr seg, de vet utmerket godt, at en tilsynsfører aldri har reddet noe barn fra overgrep begått i barnevernets varetekt. De gjør det for å ha sitt på det tørre. "Vi satte inn utvidet tilsyn" - altså; vi tok mors bekymring på alvor.
Les Alveheims ti bud om barnevernet. Og jeg støtter at her er det behov for en sakkyndig med evne til å ta barn på alvor, få tillit hos barn, og som tyngde i retten. Du trenger en dreven advokat, som er villig til å kjempe som en tyr for barna dine. Slik jeg kjenner barnevernet, er jeg redd den neste kampen blir å hindre at de to søstrene ikke blir skilt også.
Jeg ønsker ikke å skremme. Men hva skal en si, når en kjenner dette systemet alt for godt, og omtrent på forhånd kan forutse neste trekk? For meg har det alltid vært godt, å være forberedt på neste slag. Men det første skrittett er å begripe og forstå at barnevernet faktisk overhodet ikke tar hensyn til barnets beste. Som de alltid løfter frem som et skjold og et flagg og en fane, når de får kritikk. "Vi handler bare utfra bare beste". Håper det å være i forkant kan være bedre, selv om det hos meg skapte stor redsel, og gjorde min situasjon ennå mere angstfylt og hjelpesløs og fortvilt. Til syvende og sist var det likevel det som reddet oss.[/i]
Det høres ut som du trenger en dyktig advokat, dvs. en som er slu som en slange og som har gjennomskuet systemet fullstendig. Barnevernet gjør ingenting for barna, men alle som er glade i barna kan gjøre det. Det beste er kanskje å samle, for å hele tiden kreve, kreve, plage og plage så langt som mulig uten at barna får det verre. En kan kreve f.eks. ny tilsynsfører (selv om det ikke hjelper). Kreve en omfattende utreding av fosterhjemmet (selv om dere ikke får det). Kreve en psykologisk utreding av forstermor (selv om vi har et godt inntrykk av henne, og VI opplever at hun samarbeider godt med oss, mener vi at utredningen har mangler, og vi øsnker å fæle oss trygge på at barna har det bra (selv om det ikke vil hjelpe)), her er det opp til fantasien, etter hva som passer i hver sak. Det gir dem noe å jobbe med. De liker kamp og krig. Å få krigen dit du vil den skal være, var et godt valg for oss. De ble til tider spilt av banen, men vi hadde en dyktig advokat m.m. som la opp strategien for oss. Og en dyktig advokat er svært viktig, for noe som er smart i èn sak, er ikke bra i en annen.
Vi kriget på alt mulig, og alle slags dumme bagateller og større ting, som ikke hadde med ungene å gjøre, gjorde oss så lite "samarbeidsvillige" som det gikk an å bli, samtidig som vi inviterte til et samarbeid på andre ting, og ba om andre ting enn det de ville. Det satte dem innimellom sjakk matt, da de ikke kunne komme med sitt trumfkort "foreldre som ikke greier å samarbeide med barnevernet". Det er meningsløst bruke krefter på å forsøke å få barnevernet til å stille seg på barnas side. Det har du sikkert forstått allerede, ettersom du spør hvor man kan klage/henvende seg osv. Håper en dyktig advokat kan hjelpe deg med det, og håper det finnes i alle fall èn liten bit i mitt lange innlegg, som kan være et bidrag. Målet er alltid at barna får komme hjem igjen. Jeg kjenner flere mødre som greide det.
|
Board index » NYE MEDLEMMER » >> NYE MEDLEMMER kan skrive om d.s.k. barnevernet her
