MH Skånland wrote:
Anmeldelser til barnevernet som våpen Noe av det verste ved myndighetenes hissing til å melde, melde alt mulig til barnevernet, er den lettvinte troen på at alt som meldes, er nærmest bevist i og med at det er anmeldt.
At svært mange anmeldelser er redskap i helt andre konflikter eller direkte ondsinnet, vil myndighetene ikke vite eller høre. Jeg anser faktisk det for å være ett av de to største
ondene ved denne angivervirksomheten som myndighetene setter opp som
ideal (det andre er naturligvis barnevernets fremferd med ødeleggelse av barn og familier, uansett om grunnlaget er slik eller sånn). Oppmuntring til angiveri har det med å føre til mange falske anmeldelser.
Her har vi et eksempel. Det eneste lyspunktet er at borettslaget har vendt kritikken mot melderen. Legg merke til at hun står på sitt: Hun var "alvorlig bekymret" for barna. Akkurat ja.
15 års rå nabokrangel*
Ved å påstå at man er såkalt "alvorlig bekymret" kan man rettferdiggjøre det som i realiteten er grove, straffbare æreskrenkelser - samtidig som man gir seg selv en glorie om hodet. Meldingen påstås jo å være motivert av "omtanken for barna". Dette er rendyrket hykleri, ifølge min oppfatning.
Hadde barnevernet gjort jobben sin så ville de ha vurdert sannhetsgestalten i meldingene før de satte i gang undersøkelse. Dersom en melding hovedsakelige er basert på annenhåndsopplysninger, såkalt "hearsay", så er det mye som taler for at meldingen kan være sjikanøs eller falsk. Domstolene våre godtar ikke "hearsay", så hvorfor er ikke barnevernet mer skeptiske til "hearsay" i bekymringsmeldinger? Svaret kan være at barnevernerskonsulentene ikke er juridisk skolerte. Dessuten er det jo helt andre krav som stilles til bevis i en rettssal, blant annet må man vitne under ed og love å si den fulle og hele sannhet. Noe slikt kreves ikke av en som melder inn sin "alvorlige bekymring" til barnevernet.