Bipolar lidelse

Jennifer Lethbridge hadde samme diagnose. Familien har blitt fratatt alle barna.

I continued to take my medication for a medical disorder(bipolar) that had never been serious in the first place and wouldn't be in the future. I have no problem taking medication for my disorder. It is no different than if I had diabetes. You have it, you live with it, you monitor it, and you take your medication or you get sick. It's as simple as that.

_________________
“ Whoever may be guilty of abuse of power, be it Government, State,
Employer, Trade Union or whoever, the law must provide a speedy
remedy. Otherwise the victims will find their own remedy. There
will be anarchy.” Lord Denning (1899-1999)

Huff, dette med at lidelsen er arvelig lyder ikke godt. Da vil vel barnefjernere også prøve seg på sterilasjon mm. Jeg finner det vanskelig å tro at man ikke kan ha omsorgen for barna med denne form for diagnose, men nå har jeg lite tro på psykobabbel diagnoser spesielt i siuasjoner der barnefjernet er bak busken og bestiller hvilken lidelse de mener pasienten har for å i neste omgang bruke denne for å frata mor omsorg for barna ved tvang i litra A sak...

Depresjoner er også noe som kommer ved stress og den avmakt man føler når barnefjernindustrien holder unddersøkelsessaker over deg (med eller uten din viten) noe som gjerne fører til sosial utstøttelse og annet dritt medfører vel også at man lettere reagerer med følelsesmessige reaksjoner (noe barnefjerneren så kaller bevis for psykisk ustabilitet - følelser er forbudt). Piller mot ditt og datt har jeg også liten tro på - leser man godt etter finner man ut at medisineringen man MÅ ta (under trusler om omsorgsovertagelse) handler stort sett om at man skal være lettere å manipulere.

Et stabilt liv og omsorg og kjærlighet fra sine medmennesker vil nok erstatte piller hos de fleste psykiske pasienter - også på en slik måte at de slipper å bli en gjenganger i det psykriatiske systemet.

_________________
AMA

Skriver på en bokserie under tema "Når barnevernet dreper med loven i hånden"...
Internettside der saksdokumentasjon som benyttes oppdateres regelmessig:

http://www.freewebs.com/amasbvt/

Mine medisiner er rimelig milde, og de gjør meg ikke mindre sta. De gjør bare hverdagen lettere, ved at jeg ikke sitter passiv under depresjoner, og ikke får sove pga mani.

Og det er heller ikke en lidelse barnevernet har bestilt, siden jeg nok har hatt den siden tenårene. Arv fra pappa, tenker jeg. Mamma sa iallefall at det forklarte ganske mye. Og han fikk, såvidt jeg vet, aldri behandling.

Psykisk helsetjeneste har gitt uttrykk for at jeg har høy prioritet hos dem. Og sykepleieren som har min sak, er lojal. Hun er indignert over at barnevernet ikke har satt seg inn i bipolar lidelse, at de ikke kan begripe at jeg er stabil på medisiner, og at det ikke har noe å si hvor lenge jeg har vært stabil. Hun ville ikke uttale seg om det medisinske i nemnda, for som hun selv sa: "det er ikke mitt felt". Og uansett hvor mye de spurte og grov, så ville hun ikke si mer enn at "min erfaring er at pasienter som reagerer positivt på medikamentet tidlig i behandlingen, vil være stabile". Og når de prøvde å snuse i hva jeg har snakket med henne om, ville hun ikke si mer enn "det hun tenker på, som hun er opptatt av". Men hun la mye vekt på at jeg faktisk HAR oppsøkt hjelp, at jeg TAR imot hjelp, at jeg HAR behandling, som VIRKER.

Og i tillegg, ga hun meg et godt skussmål. Og for ordens skyld: Hun var ikke så fryktelig begeistret for kommuneadvokaten. Hun var mer imponert over Sverre, som har satt seg godt inn i bipolar lidelse.

Så om ikke annet, er jeg heldig i så måte. Bare så synd at psykologen i nemnda ikke var like oppegående. Men samtidig er det jo en grunn til at akkurat HAN var der. Alarmklokken ringte for fullt, da det ble sagt at han har vært (er?) ansatt i BUP.

Jeg har ikke hatt depresjoner gjennom hele denne perioden. Og med tanke på hvor lett det kunne skjedd, viser det bare hvor godt medisinene virker. Samtidig påvirker de ikke min evne til å tenke, eller føle. Eller noe av det andre jeg var redd skulle bli påvirket. Så jeg er i langt større grad kapabel til å vise hvem jeg er, siden jeg ikke trenger ta det samme hensynet til min tidligere uregjerlige sinnstilstand.

Å ha et stabilt liv, og omsorg og kjærlighet var dessverre ikke nok for meg, så medisinene må jeg ha. Jeg merker en enorm forskjell i positiv retning, så at de gjør meg godt er jeg ikke i tvil om. Jeg er selv i utgangspunktet motstander av overdreven bruk av medisiner, siden jeg er av den oppfatning av at det i mange tilfeller er andre løsninger, bedre løsninger. Men i mange tilfeller er det nok også nødvendig, da det ikke er noe fullgodt alternativ.

Den som får en bipolar lidelse, er faktisk i den "heldige" sitasjon, at de har en psyksik lidelse som faktisk kan stabilieres helt, med de riktige medisinene. Og det med medisiner som ikke er farlige, ikke sløver ens evne til å tenke, føle, handle. Ikke bikker et menneske overende av bivirkninger.

Angst, andre former for depresjoner f.eks, kan være langt vanskelige å finne medisiner mot. Det er min erfaring fra folk som sliter med dette. En riktig medisinert bipolar lidelse, kan faktisk gjøre en "frisk", dvs. en er frisk så lenge en tar medisiner.

Ethvert menneske er unikt, og diagnosen fungerer som en sjablong, en kasse alle puttes ned i. Vær klar over at det ledere med stort ansvar har denne lidelsen. Men hva så? Og det er tusenvis av mennesker som fungerer. Noen sliter mer enn andre, her gjelder det at de får lov å finne ut for seg selv, hva de kan gjøre i hverdagen for å få det godt.

Bv som holder seg for å være eksperter på alt. Til og med si at en er frisk ikke pga. medisiner, men for å "slippe ansvaret" for barna. Knus dem.

Hei Raven Emerald!

Vil bare si at jeg føler med deg, og at jeg håper for deg og barna dine at dere snart lever sammen igjen!

Det er ofte så lett å si hva andre skal gjøre/ikke gjøre, og jeg ser at du står fast på ditt. Det er utrolig beundringsverdig. Det er beundringsverdig i enhver hverdag, og spesielt slik du nå har det.

Når jeg likevel sier noe om ting, er det min vurdering av ting, basert på egne opplevelser. Dette systemet som forgriper seg på mennesker, er et system som er helt ute av takt- og blottet for forståelse og aksept.

Psykosystemet er tilsynelatende 'hjelpere'. Dèt har jeg opplevd mer enn èn gang. Jeg har likevel fått beholde barna mine, men vet at det var på nære nippet da eldstemann ble født.Pleierne kom og sa- like etter fødselen- at de skulle ta ham til en annen avdeling. Jeg protesterte, og det skjedde ikke. Påstanden var sannsynligvis narkobruk el. tilsv. Og jeg hadde ikke brukt noe. Derimot gikk jeg til den siste svangerskapskontrollen med nyvasket og vått hår( ca, 2 uker før nedkomst). Legen spurte om jeg hadde drukket, noe jeg svarte benektende på. Hun trodde meg ikke, og hadde skrevet ned ting(leste dem aldri, ble bare fortalt) bl.a. at jeg hadde drukket alkohol. SAken var den at shampoen jeg brukte inneholdt mentol og avga en sterk lukt. Som muligens kunne minne om alkohol,men som jeg brukte mot håravfall...
Så så lite kan det være noen ganger.

Jeg håper av hele mitt hjerte at disse 'kvasimenneskene' veldig snart må stå til rette for sine overgrep.Det verste er kanskje at de ikke selv forstår konsekvensene av det de driver med. Derfor velger jeg å betegne dem som kvasimennesker.
Og de er en stor gruppe..alt fra leger, psykologer, psykiatere,BUP,sakkyndige. lærere etc. Og ,når alt kommer til alt, handler alle disse tingene om penger og makt.
Jeg synes det blir vanskelig å snakke om tilgivelse her. Om det overhodet er et tema. Jeg mener ansvar er bedre. Fordi ALLE har et ansvar ift. å gå inn i seg selv og tenke. De fleste av disse , gjør de det? Eller har utdanningen fjernet 'knapper' som kan ha vært der?

Det er mange spørsmål. Kanskje flere enn det foreløbig finnes svar. Svar finnes, men de som er der blir raskt trampet ned av disse gruppene.


Fra det ene til det andre. Sykdom. Du Raven, har fått en merkelapp på din person. Alt skal jo hete noe. Kategorisering heter det visst. Jeg lurer på om kategoriseringssystemet også stopper og hemmer..Det er liksom så fastlåst -av de samme som har tusket til seg makt.
Du sier du begynte med din lidelse i tenårene. Hva skjedde da? Jeg er av den formening at alt har en start.
Sannsynligvis er din lidelse en reaksjon på ting du har opplevd. Det betyr jo ikke at man skal kalles syk? Det er helt lov å reagere. Vi inneholder alle svært mange potensialer. Noen utvikler vi- andre ikke.

Og, slik det er millioner av skapelser på denne jord - slik finner man millioner av reaksjoner. 'Problemet' med kategorisering er at den omfatter store grupper av mennesker- der de fleste gis den samme behandling. Bl.a. fordi forskningen sier det er riktig. Altså en annen del av maktapparatet. Selv behandlingssystemet (mulig jeg har sagt det før?) er også gjennomsyret av makt. Jeg nektet i min tid å ta piller. Gjett om barnevernet, leger, andre som i regi av barnevernet var inne i familien, fikk blod på tann og truet meg med ulike ting.

Mine journaler er fulle av diagnoser. Jeg har hatt det meste...Pussig,du. Det psykiatrien har gjort for å forklare endringene i mine utallige kategoriseringer, er å skrive at jeg har jobbet med meg selv...sammen med dem - og via samtaleterapi.Hrmf.
Og vet du hva? Jeg slet i årevis med ekstrem overvekt, Da fikk jeg tilbud innen psykiatrien: Et medikament som brukes innen epilepsibehandlingen - Topimax el. et lignende navn---fordi dette hadde gitt nedsatt matlyst..og derfor ga vekttap. Ansvar?
De medisinene du nevner for bipolar lidelse er også epilepsimedisiner. Min datter bruker både Lamictal og Orfiril. Vi har div. erfaringer.Og les pakningsvedleggene!

Jeg har tro på at de fleste 'lidelser' kan mildnes med ekte støtte og kjærlighet til den/de man omgås. Og å ha aksept for at den enkelte skapelse er ulik.Dette finner man ikke innen ovennevte instanser. Alt er bare et transportbånd der alle skal være mest mulig like

Overbevisning. Vår indre overbevisning kan bli 'smittet' av all kunnskap som daglig pøses ut via alle media. SLik kan den indre overbevisning delvis influeres av alle opplysningene man får servert. Se bare på noe så enkelt som kosthold. Det spys ut opplysninger- og de endres stadig fordi forskere 'finner nye ting' - om hva som er riktig kosthold (et eksempel) Dette styrer i sin tur marked og privatøkonomi- folk spiser annreledes som følge av dette. Og gevinsten er stor for enkelte matprodusenter,legemiddelindustri, forskere.
Og for andre som har hengt seg på.
Slik er det også med medisiner. Og nesten hva som helst annet. Så lenge ting kalles forkning- og 'kloke' hoder- vitenskapsmenn- har kokt det sammen, så er det riktig???



Hva er så det beste kostholdet for den enkelte?
Samene sier: "Du skal gi kroppen det kroppen krever." akkurat hva det er, evt. hvilken type mat, det styrer kroppen selv- til enhver tid.
Kan det da være slik at psykiske lidelser også kan styres av en selv..og at 'vanskelige' perioder krever en egen form for omsorg? Og at det hele er helt naturlig akkurat for deg?

Et eller annet sted på din vei har noe skjedd, men det er opp til deg å definere hva. Det er ikke sikkert at det man sliter med kan eller skal defineres inn i en kategori som f.eks, bipolar lidelse.
Alle reagerer forskjellig. Alle reaksjoner er like naturlige. uten at de nødvendigvis skal ha navn.

Å bruke din kategoriserte lidelse kan på mange måter se ut til å være et spill for galleriet... - for dommere, barnevernere etc. Det er på sett og vis å gi folk en makt de verken skal eller bør ha. (Legen din, hvilken makt gir du henne?)
Advokater gjør det også.
Det er nesten å spille på deres banehalvdel -på systemet, rettssystemet og alle dens forkvaklede skapninger. Og slikt man kan gjøre i fortvilte situasjoner.

Noen ganger kan man fundere på om slike avgjørelser er avtalt spill...

Skal man vinne en slik sak, tror jeg at det må tas i bruk helt andre virkemidler. Det er opp til deg å finne disse.Du har evnene og styrken, Raven. Du har alt du trenger. Og makten over deg, den skal du selv ha! Ikke gi den bort. Ikke til leger, psyk. sykepleiere eller advokater. Det er din eiendom.
Et genuint engasjement kommer fra hjertet. Ovennevnte grupper er temmelig hjerteløse...

Forsøk å finne din overbevisning . Jeg ser du har den, men at deler av den er basert på andres kategorisering. Hvem og hva er du?
SE

Jeg vil ikke gå i dybden på hva som utløste min sykdom. Men for å si det veldig kort: Det var en kombinasjon av tragedier, og endring i livssituasjon. Nå må det i tillegg nevnes at bipolar lidelse er arvelig, og at min far etter all sannsynlighet hadde det.

At jeg er syk, er det faktisk ingen tvil om. Det å få en diagnose, var for meg en lettelse. Den depresjonen jeg fikk i vinter, er ikke rasjonell. Når et tilsynelatende friskt menneske utvikler en dyp depresjon ved å få et barn, eller begynner på skole, eller andre endringer i livet, er jo ikke alt som det burde være. Om jeg hadde diabetes, ville du da tvilt på at jeg trenger behandling?

Jeg blir sint, og forbannet på vegne av de foreldre som blir belastet med en bestilt diagnose, med avsender bv. Det betyr ikke at alle som er diagnosert, er feilaktig diagnosert. At jeg er blitt en del av kategorien psykiatrisk pasient, gjør ikke at dette er alt jeg er. Vi er, de fleste her (tror jeg) barnevernsofre, men vi er da alle mye mer enn det. For MEG, var det å få en diagnose, en lettelse. Jeg har en knagg å henge mine særdeles kraftige reaksjoner på. Og jeg kan nå holde haken høyt, og si: Jeg er helt normal, innenfor de normene JEG har å forholde meg til.".

Jeg vet nå hvilke hensyn jeg må ta for meg selv. Klart, vi som har bipolar lidelse er også forskjellige. Og det som fungerer godt for meg, er kanskje alt annet enn bra for den neste. Lamictal fungerer SUPERT for meg. Men det betyr ikke at alle pasienter har hjelp av det. Og ja, jeg leser pakningsvedlegget. Den godeste advokaten min har til og med kopiert den opp til meg. Han har et nært forhold til kopimaskinen sin, tror jeg.

Jeg kan ikke la meg påvirke av andres erfaringer i stor grad når det gjelder medisinering. Men jeg kan gjøre meg rimelig god nytte av erfaringene andre med bipolar lidelse har, og har hatt. Selv om vi som sagt er like forskjellige, som du er fra meg, har vi likevel våre likhetstrekk.

Etter minst 11 år med ubehandlet bipolar, er det ubeskrivelig godt å nå få behandling. Å føle at noe er galt, når man har så sterk depresjon, at det nærmest verker i kroppen. Å ikke klare å ta tak i noe, enkelte dager være helt utslått i den grad at en ikke orker å stå opp... Der årsaken er noe så enkelt som at vaskemaskinen ikke funker... Det er ikke alminnelig, det er langt fra heldig, og man kan vel ikke være i tvil om at jeg ikke er frisk.

Det å få en diagnose, er ikke alltid negativt. Det betyr at man har et skap å putte plagene sine i, enten de er fysiske eller psykiske. Men det er selvsagt kun en lettelse for dem som faktisk HAR den gjeldende diagnosen. Jeg er overbevist om at å få diagnosen bipolar lidelse ikke ville gi deg stor glede, SINT. Men det var nettopp det det var for meg. Jeg har fått forklaringen på mine irrasjonelle reaksjoner på ting du ikke ville reagert i nærheten så sterkt på.

Medisinene gjør at jeg har en mer rasjonell reaksjon på små og store problemer. Jeg tåler motgang bedre. Det er for meg betryggende, i tillegg til at JEG har god hjelp i psykiatrisk helsetjeneste. Det er takket være dem, at jeg har innsett at sykdommen er en del av MEG, det er ikke jeg som er en del av sykdommen. Jeg får ikke medisiner for å endre personligheten min, men for å være bedre rustet til å håndtere sider ved livet på en måte som faller deg naturlig.

Prøv selv å være helt uvirksom i et halvt år. Ikke gjør noe. Sørg for at du til tider er bortimot apatisk. Avvis de fleste. Sånn artet livet seg for meg. Er det bra, mener du? Er det sånn jeg burde ha det, fordi "alle er forskjellige"?

Jeg er lærebok-utgaven av bipolar 2 lidelse. Det kunne like gjerne vært meg som ble beskrevet, i det aller meste. Det er ikke en bestilt diagnose. Det var jeg selv som søkte hjelp, og jeg selv som spurte om det kunne være dette. JEG, fordi JEG kjenner meg selv. JEG ser at jeg har det vondt, på måter jeg aldeles ikke skal ha det vondt på, i forbindelser med helt dagligdagse situasjoner. Det passer meg utmerket å være i denne kategorien. Ikke fordi jeg har så LYST til å ha en diagnose. Jeg ville jo helst kunne holde meg frisk UTEN medikamenter. Men realiteten er en helt annen. Og det er dèt jeg skal forholde meg til. Realiteten er: Jeg hadde det vondt. Jeg gikk til legen, fikk en knagg, og en resept, jeg tar medisiner, og reagerer nå BORTIMOT naturlig i forhold til de enkelte situasjonene MITT liv har å by på. Jeg har det mye bedre i forhold til meg selv. Jeg har de samme følelsene, de samme tankene. Jeg er like sta og egen, som alltid. Jeg har fortsatt depresjoner, og maniske perioder. Men jeg er mye mer bevisst på det, og jeg er i mye bedre stand til å innrette livet etter dem, siden jeg ikke blir helt slått ut lenger.

Jeg har min egen makt over meg selv. Men jeg ser også hvilken hjelp jeg trenger: Noen som forstår akkurat MIN situasjon, og som er i stand til å gi meg den støtten JEG trenger. Min advokat, min sykepleier og min lege, er alle til hjelp for meg. De er alle en del av det apparatet som skal gi meg MITT liv tilbake, og alle er der for å hjelpe meg å få barna tilbake, sånn at vi kan fortsette, som en familie.

Jeg vet hvem jeg er. Jeg er MEG. Jeg er langt mer enn en psykiatrisk pasient. Men det er en del av meg, akkurat som diabetes er en del av diabetikere, hjerteproblemer er en del av hjertepasienter. Det er noe jeg har akseptert, og nå er i stand til å leve med. Jeg er ikke naiv fordi jeg tar mine 200 mg Lamictal hver dag. Jeg er FRISK fordi jeg gjør det. Og jeg kan møte livet på mine premisser, fordi jeg er i stand til å håndtere det.

Sånn er det, for meg, å få en diagnose. Som er stilt på rett grunnlag.

 
Knivende godt skrevet og beskrevet, Raven Emerald. Du er rasjonell og realistisk og balansert som få! Det må være en lykke å ha deg som mor, tror jeg helt sikkert.

Hilsen Marianne

  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

Raven- jeg har tenkt en del på innlegget i løpet av ettermiddagen. Jeg mener ikke å plassere deg eller si at du velger feil. Det er kanskje ikke lett å se av innlegget.
Det blir mye synsing, og man drar gjerne inn egne erfaringer.
Men, som du selv sier: du er du. Og slik er det.
Du velger selv din vei- og på den alle andre valg du møter. Jeg ønsker deg virkelig lykke til!
Som MHS sier: Det må være en lykke å ha deg som mor. Jeg er enig med henne i det.

SINT, helt i orden. Jeg tror det er ganske lett for dem som uberettiget har fått diagnoser på rad og rekke av bv, å bli svært skeptiske til diagnoser som andre får. Og det er jo et sunnhetstegn.

At det er så mange "fagkyndige" som kan være så lettsindige med å sette diagnoser på friske mennesker... Det er skrekkelig. Og det er skremmende at enkelte blir feilmedisinert på toppen av det hele.

Men jeg håper jeg fikk fram, at for enkelte, er det å få en diagnose en sann lettelse, enkelt og greit fordi det forklarer så mye. Og da kan man også finne andre med samme erfaringene, fordi man vet hvem man leter etter.

Jeg tar meg ikke nær av det som blir skrevet til meg her på forumet. Det er ikke rette måten å reagere på, for meg. Ikke hadde det gjort godt for hverken den ene eller den andre, om alle skulle vært så hjertens enig i alt jeg sier. Det er jo ikke akkurat noe som gjør at jeg vokser som menneske. Jeg har ikke på langt nær lagt ut hele vår historie, og har valgt å gjøre det sånn, i tilfelle bv i Haugesund titter innom. Siden vi står midt oppi saken vår, vil jeg heller vente til det hele er opp og avgjort, siden jeg har sett at bv bruker offentliggjøring IMOT foreldrene. Jeg har ingen planer om å gi dem mer bensin. Men samtidig sier jeg såpass at OM de er her, vet de nok hvem jeg er. Så da viser jeg samtidig at jeg ikke er redd dem. De blikkene skremmer ikke meg. Mamma så MYE strengere ut under oppveksten min. Og jeg var ikke videre redd henne heller.

Tilbake til poenget: Siden jeg ikke har lagt ut så veldig mye her, tar jeg alle tilbakemeldinger til meg, og så velger jeg ut det som "passer" saken vår, og tar rådene og veiledning, støtte, som kritikk, og bearbeider det, og prøver å bruke det som hjelp. Det funker utmerket for meg. Kritikk holder beina mine på bakken, støtte gjør meg rak i ryggen. Og råd og veiledning, se, det gir meg en rustning, som bv's ord preller av på.

Så for all del: Skriv akkurat hva dere tenker og mener om det jeg skriver. Alt blir tatt til etterretning. Og selv om jeg kan bli provosert av og til, stikker det ikke dypere enn at jeg klarer å "roe" meg igjen.

  
Om barnevernets "syn" på psykisk sykdom står det en del i Åge Simonsens håndbok:

Håndbok for klientutvalg og barnevernslfre

avsnitt 3.23 – 3.26

Barnevernet er altså "generelt bekymra". Derfor ynder de å dele ut psyko-diagnoser, og de får det til å høres fryktelig farlig ut. Der har de ikke bare uvitende legfolk med fordommer med seg, nei, de har også psyko-profesjonene, som også er glad i å ha noe å gjøre.

Intet under da, kanskje, at barnevernet ligger under for middelaldersk, overtroisk frykt for folk som faktisk har en psykiatrisk lidelse.

Jeg har forøvrig kjent noen bipolare typer og har aldri vært redd dem. Umedisinert har de kunnet være litt slitsomme av og til, men nokså "almindelige" !!

  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

Undrer på hvor mange nye, pene ord disse sakkyndige hadde kommet opp med, om de fikk beskjed om å sette på bv's ansatte. Du slette tid... Det hadde vel blitt født mange, nye mentale lidelser da, tenker jeg...

Dette du nå skriver, tenkte jeg også på; at tilbakemeldinger- uansett karakter, vil kunne være nyttige.

Jeg tenker på deg som et utrolig flott menneske!

Apropos diagnoser: den siste jeg fikk har jeg aldri hørt om før.. Språket innen 'diagonistikken' - eller hva det nå heter, forandres stadig. Eller vris på. Så det spørs vel om ikke det hostes opp noen 'mindre endringer' som etter hvert blir nye diagnoser. Og jeg synes det er heeeeelt avsindig!

Stå på. Raven!

Tusen takk.

Jeg er ikke så flink å skrive over hele forumet enda, jeg føler ikke at jeg egentlig har så mye å bidra med, jeg er ikke så veldig erfaren i forhold til alt dette. På mange måter kan man vel si at jeg prøver å skjønne hva som egentlig skjedde.

Men jeg håper at det jeg skriver her, på et eller annet nivå, likevel kan hjelpe. På samme måten som det hjelper meg å lese andres tråder. Å se at jeg ikke er alene, og at vi ikke er alene på hver vår kant. At vi har hverandre. Det gir en trygghetsfølelse midt oppi alt sammen.

raven emerald skrev:



Det er fint at du er her og du skriver godt og reflektert, synes jeg. Bruk den tiden du trenger til å forstå hva som har skjedd og hva det gjør med deg. Når du føler at det er tanker og spørsmål du ønsker å lufte for oss andre så gjør du det, når du bare vil lese hva de andre skriver, gjør du det.



Akkurat

_________________
Don't hate the media, become the media!

Da har vi endelig fått listen over samvær... Det første overnattingssamværet var nå i helgen. ^^ Kan tro det var stor glede i hjemmet, når ungene kom. Jeg sov nesten ikke hele den natta de var her, måtte bare inn å se på dem. Var så redd de skulle våkne, og være redde for at jeg ikke var der.

Og i dag fikk vi beskjed at neste overnattingssamvær skulle flyttes, så vi kunne få ha ungene hjemme på julaften. Men på tross av det lyspunktet: Jeg har vondt langt inni sjela, og jeg er reddere for barna mine enn noengang siden de ble hentet: Vi har fått beskjed om at prosessen med å finne fosterhjem er i gang. Og barna skal skilles.

Eldsta, som passer så godt på lillesøsteren sin, for at hun ikke skal ha det vondt... Vesla, som våger, fordi "dadda" er der, i tilfelle noe ikke er godt... Nå har de hverandre. Når nå barna engang skal flyttes i fosterhjem... Hvor vondt er det ikke da for to små barn, å miste alle holdepunkt i tilværelsen? Skrekken, over å vite hvor vondt de kommer til å ha det, på hver sin kant, er gnagende.

Barna er blitt fratatt ALT annet enn hverandre. Og nå mister de det også. Hvem skal nå trøste jentene mine når de gråter, hvem skal være glad i dem? Hvordan skal man kunne holde ut smerten, ved å se barna ikke bare bli røsket ut av sitt hjem, og skysset avgårde til fremmede... Og ikke engang skal få lov å finne støtte hos hverandre denne gangen? Hvordan kan man tåle det? Hjertet mitt rives i filler hver gang jeg tenker på det. Jeg kjenner min egen frykt for barna vokse i meg, og har lyst til å skrike. Og det får meg til å lure på hvordan barna vil føle det.

Men jeg biter tennene sammen, og reiser meg igjen. Dette er ikke en kamp for MITT liv, men for mine barns liv. JEG klarer meg alltid. Men barna mine er for små. De trenger at mamma holder ut. Så det gjør jeg. Det er når barna er i fare, at foreldrenes egentlige styrke viser seg. Det krever styrke å ikke rope og skrike og slå, hver gang jeg ser disse bv-damene. Like fullt krever det styrke å ikke knekke sammen, og gråte, hver gang jeg må snu ryggen til ungene mine, og gå fra dem. De trenger ikke å se det. Ikke nå... Det vil bare gjøre dem vondt, å se at mamma gråter, og de ikke kan trøste. Ikke fordi de ikke klarer, men fordi noen har bestemt at de ikke får. Jeg gjør mitt beste for at de ikke skal havne i den klemma. De har det vondt nok som det er. De vet at jeg er lei meg, jeg sier det hele tiden: "Mamma er lei seg for at dere ikke er hjemme", og da trøster de så veldig. Men jeg vil ikke at de skal se mamma gråte når jeg må gå...

Jeg gråter når jeg er alene. Jeg gråter mens jeg skriver dette. Jeg gråter for mine barn, barna til brukerne her, og alle de barna der ute, som ennå ikke har fått en stemme her. At uskylden skal drepes, på denne måten... Det er skammelig! Men når jeg tørker tårene, retter jeg ryggen. Og igjen lukker jeg hjertet for alle påkjenningene. Det er der styrken min ligger. I hjertet mitt, beskyttet av kjærligheten for barna. Og aldri, aldri, skal dette råtne systemet få forurense det.
For jeg er sterkere enn dem. Jeg har noe som er større enn dem: Jeg elsker mine barn!