Takk for medfølelse.
Men jeg er heldig tross alt.
Nå har sønnen min bodd hjemme i snart ett år.
Jeg ble vanskeligere og vanskeligere "å samarbeide med."
Pluss advokatene ble verre og verre for b.v.tjenesten å forholde seg til.
Dessuten begynte jeg å gå disse som mener seg så godt egnet til å vurdere min omsorgsevne som mor og min sønns beste, etter i sømmene.
Jeg har studert hvem disse Ungplan-folka er, "fagfolk", alle som kunne uttale seg som ekspert ang. oss.
Det er så mye grums, så mye ulovlige koplinger, så mye synsinger som etter en stund blir regnet som fakta,at det tåler ikke dagens lys.
Derfor, tror jeg, var jeg sist høst, plutselig god nok mor og omsorgsperson likevel.
Over natten.
De håper vel at jeg skal forholde meg rolig, jeg som har gutten min boende hjemme.
