may-britt tysnes wrote:
Hei,nei det var ikke Sigbjørn han var ikke så god til å snakke barnevernet midt i mot.
Jeg vil si at noe av det viktigste for å slippe fri fra barnevernet, er at man klarer å si "nei". Dette er langt viktigere enn mange synes å være klar over. Naturlig nok, er foreldre redde for å si nei til barnevernet, for de frykter hva barnevernet da kan finne på. Likevel er det mulig å simpelthen sette foten ned, og det går ofte bedre enn når man sier "tja" eller "ja".
Barnevernet har problemer med å få tak i (få i posisjon, som de uttrykker det) de menneskene som har en sterk vilje. Samtidig er det ofte mange i omgivelsene som råder de forfulgte foreldrene til å samarbeide og ikke klart si nei. Dette leder barnevernet til å tro at de kan klare å presse eller true familien inn i hjelpetiltak eller omsorgstiltak.
Jeg er ikke "ferdig-utdannet" i hvordan man skal håndtere konflikt med barnevernet, men noe har jeg skjønt: De som frivillig inngår kontakt med barnevernet, kommer ofte verst ut. Det er bedre å sette foten ned tidlig i prosess, ikke minst er det viktig å nekte all såkalt "utredning".
Barnevernet er en udemokratisk kontrollinstans, som misbruker sine svært vide fullmakter til å frihetsberøve barn og voksne. Barnevernet spiller på frykten. Dessuten er det de færreste familier i Norge som har råd til å ha advokat ansatt på heltid for å forsvare familien mot barnevernets angrep, noe man faktisk kan trenge. Familier i Norge er relativt fattige, for det er jo staten som skal sørge for oss. Når så stat og kommune angriper og skal ta fra familiene det kjæreste de har, nemlig barna, så er familiene nærmest forsvarsløse. Det er utmattende å måtte kjempe mot barnevernet, men når man har dem i nakken så må man ikke gi opp kampen. Det er onde, likegyldige mennesker som har barnevernet som sin arbeidsplass. Det er umoralsk å ha som yrke å bortføre andres barn, selv om det er legitimert av den totalitære barnevernsloven.