Bjørn Erik wrote:
:D Jeg skal ikke komme med noen "betraktninger", men bare glede meg over det dere opplever og spesiellt dette:
Quote:
Kristoffer kjente igjen huset og rommene fra år tilbake, og "jeg husker..." det og det og det.
Inntil Kristoffer flyttet til fosterhjemmet bodde vi i et stort hus i utkanten av byen. Huset er siden solgt, og Kristoffer hadde besøkt den leiligheten som jeg nå bor i ved én anledning høsten 2005.
Kristoffer hadde lyst til å se igjen "det store gule huset", så vi kjørte bortom. Vi nærmet oss huset, men jeg sa ingenting. Plutselig pekte Kristoffer: "der er det, jeg kjenner det igjen". Så husket han veldig mye som stemmer: hvilket hus kameraten bodde i, hva han het, at de engang hadde gått tur på egen hånd "opp den bakken der", hvor de hadde sittet og spist is osv osv. Jeg ble så overveldet, for han var bare 3 1/2 år da han ble tatt.
Og da vi kom til leiligheten min forklarte han meg veien inn: "svinge inn her, opp en trapp og rett frem den veien" (han viftet med venstre hånd). Og det stemmer. Kristoffer har imidlertid bare vært her ved en eneste anledning tidligere, og nå er det mange år siden. "Jeg husker alt" sier Kristoffer, og "jeg glemmer dere aldri".
Kristoffer ER vår gutt, uansett hva barnevernet og fosterfamilien finner på. Og de har vært kreative i sine forsøk på å bryte alle bånd mellom oss og Kristoffer. De har ikke lyktes, for båndene mellom oss var for solide. Og vi har gjort alt vi kan for å vise Kristoffer at han er elsket, at vi aldri har gitt ham opp. Vi har brukt alle våre muligheter til å holde Kristoffer oppdatert om familien sin, holde ham integrert i familien på tross av avstanden og de mange begrensningene som er satt opp som hindre.
Kristoffer spurte meg om omstendighetene rundt fosterhjemsplasseringen, og jeg sa at han skal få vite alt og lese alle papirene når han blir stor. Han slo seg til ro med det, og jeg sa "Kristoffer, den vonde tiden er over"...