|
Reidar Hjermann kastet seg rundt og unngikk så vidt å få kniven i hjertet da fostermor hev seg over ham. Fostermor hadde gått ned trappen med kniven høyt hevet. Reidar lå og pustet tungt mens livet gikk i revy gjennom hodet hans. Han hadde alltid trodd at livet i en fosterfamilie var selveste paradis på jord. Derfor hadde han jobbet iherdig med å skaffe fosterhjem til flest mulig norske barn, og det var ikke få barn som hadde havnet i såkalt fosterhjem takket være Reidars innsats. I Fylkesnemnden hadde Reidar løyet og bedratt slik at alle medlemmene ble overbevist om at hjemmet til den ulykkelige var fullt av alvorlig omsorgssvikt. Reidar Hjermann påstod at hans kliniske kompetanse gjorde han istand til å "se" omsorgssvikt på flere kilometers hold. I likhet med sosionom-guruen Kari Killén Tjuv påstod Reidar at han hadde røntgensyn og kunne oppdage omsorgssvikt bare ved å ta et kjapt blikk på barna og foreldrene. Derfor gikk utredningene hans meget raskt. Reidar Hjermann var kjent for å kunne utrede en familie på to sekunder; Ett raskt blikk var alt det tok.
Selv om det ikke tok Reidar lang tid å oppsummere en familie var han ikke beskjeden når det gjaldt å beregne sitt salær. Ofte påstod Reidar at han hadde brukt 100 timer når han i virkeligheten hadde brukt maksimalt én time på å fylle inn familiens data i et ferdigskrevet skjema. Alle ulykkelige familier ligner hverandre, tenkte Reidar. Det var slik han rettferdiggjorde den raske vurderingen av familien. Hvorfor bry seg med intellligens-tester og andre psykolog-tester når barnevernet på forhånd hadde sagt klart ifra hvilken konklusjon det ønsket?
Før familien ble utredet av Reidar hadde han et møte med representanter for barneverntjenesten for å bli enige om mandat for utredningen. Møtet foregikk bak lukkede dører uten familiens viten. Det var best å holde familien i det uvisse om hva som foregikk, for kranglevorne familiemedlemmer var noe av det verste barnevernet visste. Da bar det ofte rett til Fylkesnemnda, men i sjeldne tilfeller ble saken henlagt dersom barnevernet visste at foreldrene hadde tilgang til en god advokat og tilstrekkelig med midler til å holde det gående i åresvis.
Da var det greiere med foreldrene som troskyldig trodde på barnevernets påstander om at det kun ønsket å hjelpe. Reidar himlet med øynene når han tenkte på alle de umælende foreldrene som lik sauer lot seg frakte til retterstedet uten å kny. Enten var de dumme eller så var de simpelthen livredde. Reidar tenkte at mange foreldre ble så redde at de nærmest pisset i buksa bare ved tanken på å møte barnevernstribunalet bestående av 5 barnevernskonsulenter, 2 helsesøstre, 1 helsestasjonslege, 2 kliniske sosionomer, 3 kliniske psykologer, 1 psykiater, 3 barnehageassistenter, 1 barnehagestyrer med pedagogisk opplæring, 1 representant fra kommunestyret samt rådmannen i kommunen. Dette var gruppen som rutinemessig ble nedsatt for å veilede foreldrene i oppdragelsen av deres barn. Slike grupper ble kalt "ansvarsgrupper". Ingen skulle komme og si at kommunen ikke tok omsorgssvikt på alvor. Det var jo et av samfunnets aller største problemer. Da skulle det bare mangle at ikke samfunnet brukte enorme ressurser på å løse det. Riktignok kom det aldri særlig resultater ut av ressursbruken, annet enn nedbrutte og fortvilte foreldre, men slikt var underordnet målet om å vise handlekraft og besluttsomhet i kampen mot omsorgssvikt. Hadde ikke Kari Killén Tjuv, den kjente sosionomguruen, sagt at omsorgssvikt var alles ansvar?
Disse tankene fór gjennom hodet til Reidar Hjermann der han lå på kjellergulvet i huset til fostermor etter å ha reddet seg fra den visse død. Fostermor lå og bannet ved siden av ham med kniven fremdeles i høyre hånd. Hun bannet så det lyste. Det er utrolig hvor mange banneord fostermor har kjennskap til, tenkte Reidar. Fostermor likte å late som om hun kom fra de høyere sosiale lag og var nøye med å understreke sin høye kliniske kompetanse. Hun snakket med en nasal stemme som hun trodde var typisk tegn på overklasse, men innimellom slo hun over på et mål som Reidar gjenkjente som typisk for sosialklasse 1.
De fæle glosene til fostermor gav gjenlyd i hele huset. Med et kjapt grep klarte Reidar å avvæpne fostermor og ta fra henne den digre kokkekniven. Med en ledningsstump fikk han bundet hendene hennes bak ryggen og med et gammelt skjerf fikk han kneblet henne slik at han slapp å høre den strie flommen av skjellsord. - Hva gjør jeg nå, tenkte Reidar. Å rømme fra det forsterkede fosterhjemmet var umulig, for politi og barnevern ville etterlyse ham og sende ham tilbake. Ingen ville tro han når han fortalte at fostermor hadde forsøkt å drepe ham. Det ville bli hans ord mot hennes, og gjett hvem de ville tro på. Det var simpelthen usannsynlig at de ville tro på et fosterbarn fremfor en fostermor. Fosterforeldrene ble alltid trodd. Slik var det bare. Samme hva barna sa, så kunne fosterforeldrene motsi dem og bli trodd. Reidar hadde ikke nubbesjans mot fostermor. Hun ville si at det var han som hadde forsøkt å drepe henne, og ikke omvendt. Det var hun så absolutt troendes til.
fortsettelse følger
_________________
“ Whoever may be guilty of abuse of power, be it Government, State,
Employer, Trade Union or whoever, the law must provide a speedy
remedy. Otherwise the victims will find their own remedy. There
will be anarchy.” Lord Denning (1899-1999)
|
Board index » RESURSER, PROSJEKT OG ANNET » >> Noe nyttig å tilføre » >> Agrippas historier
