Følgende annonse stod i Aftenpostens annonse-seksjon:

Forsterket fosterhjem søkes til livlig men tidvis krevende gutt på 45. Reidar er en kjekk gutt med store adferdsvansker. Han trenger trygge rammer og gode rutiner for å fungere optimalt. Reidar bærer preg av en ustabil oppvekst med hyppig flytting. Buf-dir søker etter et egnet fosterhjem for Reidar hvor han kan bo inntil videre. Fosterforeldrene må ha tid til å veilede Reidar i de fleste gjøremål da han viser liten selvstendighet. Det er viktig at fosterforeldrene evner å grensesette Reidar da han kan bli noe utagerende.

Kontakt buf-dir ved direktør Ann-Marit Sæbønæs.

Utdrag fra barnevernets journal:

Hadde telefonsamtale med mor. Reidar kom ikke hjem kl. 8 slik han hadde lovet og mor ble alvorlig bekymret da hun trodde noe hadde tilstøtt ham. Trenger hjelp snarest!

På jobb hos Barnevernombudet neste dag ble Reidar hentet av fem politimenn i sivil samt to kvinnelige barnevernskonsulenter fra Grindafjord barnevern. Reidar sa det hele måtte bero på en misforståelse, men barnevernskonsulentene sa at det var fattet vedtak om at han umiddelbart skulle plasseres i beredskapshjem.

– Jeg er uskyldig, forsøkte Reidar seg med, men da ble han lempet ut fra hjørnekontoret sitt av sterke hender.

- Vi er her for å hjelpe deg, sa barnevernspedagogen.

Kollegene stod måpende mens Reidar ble fraktet skrikende og sparkende nedover korridoren av fire håndfaste politi-karer. Den ene politimannen klappet Reidar beroligende på hodet, tilsynelatende uten synlig effekt. Snarere så det ut til å øke Reidars sinne. Da Reidar fikk øye på kollegene som filmer med mobiltelefonen, ble han fra seg av raseri og klarte å spytte den ene kollegen i øyet. Mannen tok rolig opp et lommetørkle og ristet på hodet: - Det var sannelig på tide den karen ble tatt vare på av barnevernet.

- Så, så, sa barnevernkonsulenten mens hun bar Reidars dokumentmappe. I den har hun pakket ned Reidars personlige effekter som han får lov til å ta med seg til beredskapshjemmet.

Utenfor Barnevernombudets lokaler har det samlet seg en folkemengde. De har hørt rykter om at barnevernet er i ferd med å iverksette vedtak om omsorgsovertagelse overfor Hjermann. Ryktene har lenge gått om at Reidar Hjermann har blitt utsatt for omsorgssvikt. En bekymret kontordame meldte anonymt ifra til barnevernet om sin store bekymring for Reidar allerede ved juletider. Bekymringsmeldingen var lang og detaljert. Alle detaljene bidrog til å gjøre bekymringsmeldingen troverdig, og barnevernet ble straks meget bekymret for Hjermann.

Istedenfor undersøkelse i henhold til barnevernsloven § 4-3 valgte den lokale barnevernslederen å treffe et midlertidig administrativt vedtakom øyeblikkelig omsorgsovertagelse. Reidar fikk derfor ikke varsel om hva som var i gjære da han ankom kontoret samme morgen. Hensikten var å utrede Hjermann mens han befant seg i beredskapshjemmet. Beredskapsmor Gerda Løthe hadde klargjort det faste værelse i sin bolig i Indre Østfold. Gården var omgitt av skog og bølgende jorder. Her ville Hjermann få det fint blant alle dyra. To sauer gikk og beitet på et jorde. De var tiltenkt rollen som Hjermanns lekekamerater.

Det meste hadde gått galt for Hjermann den siste tiden. Nettstedet r-b-v.net hadde kåret ham til Årets Idiot 2006, og selv om Hjermann valgte å betegne det hele som ”kuriøst” så var det tydelig at kåringen hadde truffet et sårt punkt. Reidar lette febrilsk etter saker hvor han kunne profilere seg som barnas beskytter, men Karita Bekkemellom tok æren for det meste. Hun poserte daglig i avisene ikledd den ene utringede kjolen etter den andre. Det var ikke lett for Hjermann å konkurrere med den glamourøse barnevern- og likestillingsministeren, selv om han gjorde sitt beste. Ikledd både dyre designer-briller og kul topplue forsøkte Hjermann å fremstille seg selv som den intellektuelle kliniske psykologspesialisten han så gjerne ville være og sjelden unnlot å påpeke at han var, men de som kjente han visste at han først og fremst var en veldig usikker sjel plaget av voldsomme indre demoner.

Det kom derfor ikke som noen stor overraskelse på Reidar Hjermanns nærmeste at han denne skjebnetunge dagen fikk smake sin egen medisin. Ullersmo Fosterhjem var blitt nøye utvalgt for å gi Reidar den omsorgen han formelig skrek etter. Ullersmo Fosterhjem ville være Reidar nye hjem helt til de kliniske terapeutene fra barnasrett.no vurderte han til å være frisk nok til å forlate fosterhjemmet. Arild Holta var med sin kliniske erfaring (11-barns far) ekspert i å utrede ulike reaktive tilknytningslidelser, som barnevernet formodet at Hjermann led av. Ifølge den dyktige barnevernspedagogen Åshild Hammer var det ikke tvil om at Hjermann trengte hjelp for å komme over sine mange komplekser og dype mindreverdighetsfølelse. Den skjelvende stemmen røpet at at Hjermann trengte omsorgstiltak som best kunne gis i et trygt og stabilt fosterhjem. Der ville Hjermann få faste rammer slik at han kunne overkomme sin angst for kjernefamilien. Hjermann ville også få tilbud om intellektuell stimulering, for han bar preg av å ha blitt understimulert hele livet. Godt kvalifiserte pedagoger fra barnasrett.no ville lese høyt for ham fra Sverre Kvilhaugs bok "Atskillelse - barn og foreldre" samt boken "Formynderterror" av John Hollen. På sikt ville dette hjelpetiltaket bidra til å minske Hjermanns mange vrangforestillinger og bedre hans funksjonsevne. Man håpet å se en merkbar bedring av Hjermanns mange symptomer allerede etter noen få års opphold i fosterhjemmet, som måtte være forsterket. Et forsterket fosterhjem ville gi Hjermann den nødvendige ro og trygghet som han så sårt trengte i det daglige liv. Ullersmo Fosterhjem var forsterket med opp til flere vakter per beboer, og de vil kunne hindre Hjermanns eventuelle fysiske utagering.

Den første uken i fosterhjemmet opplevde personalet at Reidar virket uvanlig frustrert. Hans store problemer med å akseptere barnevernets nødvendige støttetiltak skyldtes manglende selvinnsikt. Etter gjentatte høylydte telefonsamtaler besluttet derfor personalet å frata Hjermann mobiltelefonene da de vurderte det som at han ble langt mer urolig etter samtalene med sin advokat. Med sine løfter om snarlig frigivelse skadet advokaten Reidars tilknytningsprosess til fosterhjemmet. Barnevernet var dessuten innstilt på å beholde Reidar så lenge han trengte barnevernets nødvendige støttetiltak. Heldigvis hadde myndighetene sørget for et sterket lovverk som skaffet hjelpetrengende personer den hjelpen de trengte, enten de innså det selv eller ikke.

Fortsettelse følger: Hvordan gikk det med Reidar i fosterhjemmet?

_________________
“ Whoever may be guilty of abuse of power, be it Government, State,
Employer, Trade Union or whoever, the law must provide a speedy
remedy. Otherwise the victims will find their own remedy. There
will be anarchy.” Lord Denning (1899-1999)

Etter å ha blitt plassert i fosterhjemmet var Reidar redd og fortvilet. Han savnet familien sin, men mest av alt var han redd for rykteflommen. Mange av de ansatte ved Barnevernombudets kontor hadde sett hvordan han skrikende og hylende hadde blitt båret ut av sivile politimenn med glattbarberte hoder. Det kunne tenkes at de ville tro han hadde begått en kriminell handling når han i virkeligheten hadde vært utsatt for grov omsorgssvikt.

Plystrende satt Reidar en dag ute i hagen sammen med de to sauene som fosterfamilien hadde tiltenkt som hans lekekamerater. Den ene sauen gned hodet sitt mot Reidars, og Reidar følte en behagelig ro. Det var avstressende omgivelser sammenlignet med det hektiske miljøet i Barnevernombudet. Nå satt han her og formelig nøt tilværelsen i sitt nye hjem og følte for første gang at han faktisk trivdes i fosterhjemmet! Reidar var slett ikke lei seg for at han var blitt båret ut av korridorene som en annen galning. Oppholdet på Ullersmo Fosterhjem hadde gitt ham sjansen til å gjenfinne seg selv, som han hadde mistet på veien opp maktens korridorer.

Reidar hadde tidlig skjønt at han var eslet for noe stort. Den gang fantes ikke Barnevernombudet, så det var ikke lett for den skranglete og kvisete tenåringen å vite at han en gang skulle sitte ved selveste likestilling- og barnevernminister Karita Bekkemelloms bord. Veien dit hadde gått lettere enn han hadde trodd. Etter endt utdannelse som psykolog spesialiserte han seg på barn som led under omsorgssvikt. Omsorgssvikt var det nye moteordet i politikken. Daglig strømmet det inn rapporter om at tusenvis av norske barn led av omsorgssvikt. Journalistene elsket å skrive om de forsømte og usynlige barna som trengte barnevernets hjelp. Det var her Reidar så sin store mulighet.

_________________
“ Whoever may be guilty of abuse of power, be it Government, State,
Employer, Trade Union or whoever, the law must provide a speedy
remedy. Otherwise the victims will find their own remedy. There
will be anarchy.” Lord Denning (1899-1999)

Fylkesnemnda har generøst innvilget Reidar hele to timers samvær med sin familie. Samværet skulle foregå på en nedlagt bensinstasjon, og Reidar gledet seg. De triste omgivelsene skulle ikke legge demper på gjensynsgleden. Verre var det at to tilsynskvinner fra barnevernet skulle overvåke samværet med argusøyne. Barnevernet ville ikke ta sjansen på at Reidar skulle utveksle sensitiv informasjon med familiemedlemmene. Barnevernet ønsket å ha full kontroll når Reidar endelige - etter tre måneders ventetid - skulle få treffe igjen sine kjære.

Tilsynskvinnene fra barnevernet stod klar med strikketøyet og lange strikkepinner da Reidar gikk ut porten av Ullersmo Fosterfengsel. Han myste mot solen. Det var lenge siden han hadde sett dagslys. Barnevernet hadde valgt å skjerme ham mot de andre fosterbarna ved å plassere ham i et lukket rom nederst i kjelleren. Behandlingen hadde gjort Reidar rolig og føyelig, men øynene hans hadde lidd under mangelen på lys. Barnevernet hadde mange metoder for å psyke ned ofrene sine. Mangel på informasjon, mangel på kontakt med familie og konstant overvåking var deres mest brukte tiltak. Alt var for å beskytte barna, ble det hevdet fra høyeste politiske hold. Reidar hadde selv, den gang han jobbet som Barnevernombud, forsvart ordningen med at så lenge det var til barnets beste, så var det i orden. Det var ingen som spurte barna hva de mente, men det var en vedtatt oppfatning i barnevernet at barna så likevel ikke visste sitt eget beste, så det var ingen vits i å spørre om deres preferanser.

Reidar stod som sagt og myste mot solen da politibilen kom kjørende. Barnevernet hadde vært så hensynsfulle at de hadde rekvirert politiets bistand. Politiet utført oppdraget uten spørsmål. De var vant til å rykke ut på barnevernets anmodning. Det stod i barnevernsloven at politiet pliktet å gi bistand til barnevernet, og derfor var det stadig flere hjem som plutselig fikk lovens lange arm på døren, uten at de hadde gjort noe galt. Bekymring fra barnevernet eller andre var mer enn god nok grunn.

Tilsynskvinnene fra barnevernet holdt strikkepinnene beskyttende foran seg da Reidar satte seg inn i politibilen. Han satt omringet. De to omfangsrike kvinnene presset kroppsvekten mot ham. De hadde begge blitt nektet helseforsikring, for de spiste og drakk uten måtehold. Heldigvis hadde barnevernet funnet dem godt kvalifiserte til å føre tilsyn med samværene mellom foreldre og barnevernsbarn, og det var en jobb de likte. De følte seg veldig viktige og betydningsfulle.

På den nedlagte bensinstasjonen ventet barna til Reidar utålmodig på at deres far skulle komme fra det forsterkede fosterhjemmet. De hadde ikke forstått hvorfor deres far plutselig var omsorgsovertatt av barnevernet på grunn av omsorgssvikt i hjemmet. Barna hadde ryddet på rommene sine og vasket hendene, men barnevernsleder hadde vært ubønnhørlig: Reidar måtte i fosterhjem.

Samværet på bensinstasjonen gikk sin gang. De to tilsynskvinnene så hele tiden på klokken og minte Reidar om at det snart var tid for å gå. - Nå har dere en halv time igjen av samværet, forkynte den ene tilsynskvinnen.

_________________
“ Whoever may be guilty of abuse of power, be it Government, State,
Employer, Trade Union or whoever, the law must provide a speedy
remedy. Otherwise the victims will find their own remedy. There
will be anarchy.” Lord Denning (1899-1999)

Etter en tid i det forsterkede fosterhjemmet begynner Reidar Hjermann å utvise en stadig mer utagerende adferd. Dette til tross for at fostermor er utdannet psykolog fra Universitet i Oslo med spesialkompetanse innen klinisk psykologi. Hun har skrevet hovedoppgave om sin egen oppvekst i et kollektiv kalt "Familien" bestående av en mannlig leder og hans tyvetalls kvinnelige partnere.

Reidar Hjermann sitter mye innelåst på rommet sitt, for fostermor praktiserer en utstrakt bruk av "time-out". Det minste lille tegn til at Reidar ikke trives i fosterhjemmet utløser en veritabel eksplosjon hos fostermoren. Hun skriker med voldsomme ul, ikke så rent ulik en tåkelur, mens hun kaster med hodet og hulker at hun ikke orker mer. Reidar synes det er underlig at fostermor reagerer slik bare han mister en brødskive på gulvet, men han venner seg snart til at fostermor blir lett frustrert. Det skal egentlig veldig lite til før fostermor, i likhet med de fleste barneverns-psykologer, blir så frustrert at de må ty til medisinskapet.

I medisinskapet til fostermor finner Reidar et arsenal av beroligende midler. Fostermor gumler lykkepiller og skyller ned med hva hun påstår er hostesaft, men Reidar har gjenkjent Upper Ten flasken.

I bokhyllen har fostermor plassert pensumet til det psykologiske embedsstudiet. Lett tilgjengelig står en slitt bok: "Omsorgssvikt for alle" skrevet av den berømte barneverneren Kari Killén Tjuv. Fostermor har understreket med rosa markeringspenn omtrent hver eneste setning i boken. Reidar har vanskelig for å finne en setning som ikke er understreket både en og to ganger. Alt Kari Killén Tjuv skriver er visst uhyre viktig.

Bak på boken finner Reidar et bilde av forfatterinnen. Bildet viser en hulkinnet eldre kvinne med langt hvitt år og store bedrøvede øyne. Hennes smale lepper er halv-åpne som om hun har vanskelig for å puste gjennom den lange, spisse nesen. Hun stirrer på Reidar med et gjennomtrengende blikk. Reidar kjenner hvordan blodet formelig fryser i årene av det kalde blikket. Dette er altså kvinnen som er ansvarlig for at Reidar Hjermann har havnet i forsterket fosterhjem.

Med en plutselig innskytelse river Reidar flere sider ut av boken og strør dem utover gulvet. Han river og river til det bare er omslaget igjen. Deretter henter han en fyrstikk og tenner på de løse bladene som ligger på gulvet. Barnevernets "bibel" går opp i flammer. Da Reidar ser flammene blir han redd og henter brannslukningsapparatet ute i gangen. Han sprayer ned stuen til fostermor med hvitt skum.

Akkurat da hører han at det går i entre-døren. Fostermor er på vei inn! Reidar vet at han vil være død om tre sekunder dersom fostermor finner han i stuen. Derfor stuper han ned kjellertrappen i et desperat forsøk på å unnslippe fostermors hevn, som han vet vil komme.

Et skringrende skrik høres fra stuen. Fostermor skriker med en lydstyrke på 80 decibel. Ikke bare er hennes yndlingsbok ødelagt, men den nye sofaen fra Skeidar er full av hvitt skum. Reidar hører at hun tramper inn med fotformskoene. - Hvor er du, din elendige fosterunge. Jeg skal lære deg en lekse du sent vil glemme, din lille gris. Du unnslipper ikke meg!

Reidar ser opp kjellertrappen fra sin horisontale posisjon, og på toppen av trappen ser han fostermor med en stor kokkekniv i hånden. Fostermor gliser ondt og begynner å gå ned trappene.

Fortsettelse følger

_________________
“ Whoever may be guilty of abuse of power, be it Government, State,
Employer, Trade Union or whoever, the law must provide a speedy
remedy. Otherwise the victims will find their own remedy. There
will be anarchy.” Lord Denning (1899-1999)

Reidar Hjermann kastet seg rundt og unngikk så vidt å få kniven i hjertet da fostermor hev seg over ham. Fostermor hadde gått ned trappen med kniven høyt hevet. Reidar lå og pustet tungt mens livet gikk i revy gjennom hodet hans. Han hadde alltid trodd at livet i en fosterfamilie var selveste paradis på jord. Derfor hadde han jobbet iherdig med å skaffe fosterhjem til flest mulig norske barn, og det var ikke få barn som hadde havnet i såkalt fosterhjem takket være Reidars innsats. I Fylkesnemnden hadde Reidar løyet og bedratt slik at alle medlemmene ble overbevist om at hjemmet til den ulykkelige var fullt av alvorlig omsorgssvikt. Reidar Hjermann påstod at hans kliniske kompetanse gjorde han istand til å "se" omsorgssvikt på flere kilometers hold. I likhet med sosionom-guruen Kari Killén Tjuv påstod Reidar at han hadde røntgensyn og kunne oppdage omsorgssvikt bare ved å ta et kjapt blikk på barna og foreldrene. Derfor gikk utredningene hans meget raskt. Reidar Hjermann var kjent for å kunne utrede en familie på to sekunder; Ett raskt blikk var alt det tok.

Selv om det ikke tok Reidar lang tid å oppsummere en familie var han ikke beskjeden når det gjaldt å beregne sitt salær. Ofte påstod Reidar at han hadde brukt 100 timer når han i virkeligheten hadde brukt maksimalt én time på å fylle inn familiens data i et ferdigskrevet skjema. Alle ulykkelige familier ligner hverandre, tenkte Reidar. Det var slik han rettferdiggjorde den raske vurderingen av familien. Hvorfor bry seg med intellligens-tester og andre psykolog-tester når barnevernet på forhånd hadde sagt klart ifra hvilken konklusjon det ønsket?

Før familien ble utredet av Reidar hadde han et møte med representanter for barneverntjenesten for å bli enige om mandat for utredningen. Møtet foregikk bak lukkede dører uten familiens viten. Det var best å holde familien i det uvisse om hva som foregikk, for kranglevorne familiemedlemmer var noe av det verste barnevernet visste. Da bar det ofte rett til Fylkesnemnda, men i sjeldne tilfeller ble saken henlagt dersom barnevernet visste at foreldrene hadde tilgang til en god advokat og tilstrekkelig med midler til å holde det gående i åresvis.

Da var det greiere med foreldrene som troskyldig trodde på barnevernets påstander om at det kun ønsket å hjelpe. Reidar himlet med øynene når han tenkte på alle de umælende foreldrene som lik sauer lot seg frakte til retterstedet uten å kny. Enten var de dumme eller så var de simpelthen livredde. Reidar tenkte at mange foreldre ble så redde at de nærmest pisset i buksa bare ved tanken på å møte barnevernstribunalet bestående av 5 barnevernskonsulenter, 2 helsesøstre, 1 helsestasjonslege, 2 kliniske sosionomer, 3 kliniske psykologer, 1 psykiater, 3 barnehageassistenter, 1 barnehagestyrer med pedagogisk opplæring, 1 representant fra kommunestyret samt rådmannen i kommunen. Dette var gruppen som rutinemessig ble nedsatt for å veilede foreldrene i oppdragelsen av deres barn. Slike grupper ble kalt "ansvarsgrupper". Ingen skulle komme og si at kommunen ikke tok omsorgssvikt på alvor. Det var jo et av samfunnets aller største problemer. Da skulle det bare mangle at ikke samfunnet brukte enorme ressurser på å løse det. Riktignok kom det aldri særlig resultater ut av ressursbruken, annet enn nedbrutte og fortvilte foreldre, men slikt var underordnet målet om å vise handlekraft og besluttsomhet i kampen mot omsorgssvikt. Hadde ikke Kari Killén Tjuv, den kjente sosionomguruen, sagt at omsorgssvikt var alles ansvar?

Disse tankene fór gjennom hodet til Reidar Hjermann der han lå på kjellergulvet i huset til fostermor etter å ha reddet seg fra den visse død. Fostermor lå og bannet ved siden av ham med kniven fremdeles i høyre hånd. Hun bannet så det lyste. Det er utrolig hvor mange banneord fostermor har kjennskap til, tenkte Reidar. Fostermor likte å late som om hun kom fra de høyere sosiale lag og var nøye med å understreke sin høye kliniske kompetanse. Hun snakket med en nasal stemme som hun trodde var typisk tegn på overklasse, men innimellom slo hun over på et mål som Reidar gjenkjente som typisk for sosialklasse 1.

De fæle glosene til fostermor gav gjenlyd i hele huset. Med et kjapt grep klarte Reidar å avvæpne fostermor og ta fra henne den digre kokkekniven. Med en ledningsstump fikk han bundet hendene hennes bak ryggen og med et gammelt skjerf fikk han kneblet henne slik at han slapp å høre den strie flommen av skjellsord. - Hva gjør jeg nå, tenkte Reidar. Å rømme fra det forsterkede fosterhjemmet var umulig, for politi og barnevern ville etterlyse ham og sende ham tilbake. Ingen ville tro han når han fortalte at fostermor hadde forsøkt å drepe ham. Det ville bli hans ord mot hennes, og gjett hvem de ville tro på. Det var simpelthen usannsynlig at de ville tro på et fosterbarn fremfor en fostermor. Fosterforeldrene ble alltid trodd. Slik var det bare. Samme hva barna sa, så kunne fosterforeldrene motsi dem og bli trodd. Reidar hadde ikke nubbesjans mot fostermor. Hun ville si at det var han som hadde forsøkt å drepe henne, og ikke omvendt. Det var hun så absolutt troendes til.

fortsettelse følger

_________________
“ Whoever may be guilty of abuse of power, be it Government, State,
Employer, Trade Union or whoever, the law must provide a speedy
remedy. Otherwise the victims will find their own remedy. There
will be anarchy.” Lord Denning (1899-1999)

Fostermor hadde vokst opp i et kollektiv kalt "Familien". Kollektivet bestod av Karl Mannsønn og hans mange koner. Fostermors egen mor traff Karl Mannsønn i Slottsparken i Oslo en vårdag i 1968. Det ble begynnelsen på et langt og stormfullt forhold. Fostermor ble født i februar neste år og var ei kraftig jente med masse mørkt hår. Fødselen foregikk på en gård litt utenfor hovedstaden. Der hadde Karl Mannsønn innredet en provisorisk fødestue, og den eneste smertelindringen var yoga-øvelser og hasj. Moren til fostermor peste seg gjennom riene mens Karl Mannsønn fungerte som jordmor. Han hadde insistert på å være med på fødselen, selv om dette var lenge før menn fikk adgang til fødestuene. Mannsønn var på mange måter en utradisjonell mann. Han hadde liten tro på ekteskap og monogami. Fostermors mor var hans sjette "kone", og han hadde avlet åtte barn med sine konkubiner.

Fostermors mor syntes ikke særlig om arrangementet men hadde lite hun skulle ha sagt mot Karl Mannsønns sterke personlighet.

Karl Mannsønn skulle selv ha hatt et særdeles vanskelig forhold til sin egen mor. Moren hans var ifølge ryktene en ung prostituert kvinne. Karl ble tidlig tatt av barnevernet som følge av morens utsvevende livsførsel, og han tilgav henne aldri for å ha sviktet ham. Moren til Karl Mannsønn ble funnet med avskåret strupe i det elendige husværet hvor hun praktiserte yrket sitt: utleie av kropp for penetrering i alle tre kroppsåpninger. Dette var ikke noe egentlige yrke, og det var Karl Mannsønn smertelig klar over, selv om han tilhørte det såkalte sterke kjønn. Han visste at moren var en prostituert som hadde oppgitt ham for å få anledning til å tjene penger på å la seg misbruke på det mest nedrige vis. En sen høstkveld i 1965 begav han seg til morens husvære og skår over strupen hennes med en kniv. Han følte ingen anger. Det var en handling som hadde bygget seg opp i ham over mange år.

Fostermors mor hadde på sin side vokst opp en alminnelige familie. Hun hadde tidlig utviklet adferdsproblemer og røykte regelmessig hasj da hun var i 16-års alderen. Hun fant ut av hun kunne tjene penger ved å selge kroppen sin til menn, og dette skaffet familien en grei ekstrainntekt. Prisen var at hun ble utstøtte fra sin egen familie, som ikke ville vite av henne til tross for at den gladelig tok imot pengene hun gav den.

Det var derfor uten særlig hjemlengsel at fostermors mor begav seg til Slottsparken denne skjebnesvangre vårkvelden i 1968. Luften var fylt av opprør. I Paris hadde studentene holdt voldsomme demonstrasjoner, og den seksuelle revolusjon som skulle kaste om kull borgerskapet snerpne moral og åpne veien for barnevernet, stod for døren. Den seksuelle revolusjon betød at alle kvinner måtte bli horer og ligge med alle menn. Frigjøringen kom via deres vidåpne kjønnsorganer. De frigjorte kvinnene kastet BH'ene og kastet seg ut på det åpne kjønnsmarkedet. Det ble enkelt for skilte menn å plukke opp kvinner på Regnbuen og andre steder hvor de fallbød sine tjenester for en drink eller to. Det var ikke lenger enkelt å skjelne mellom alminnelige prostituerte og de nye frigjorte kvinnene, som for en gratis-middag spriket villig med bena.

I Slottsparken traff fostermors mor Karl Mannsønn som tilbød henne en joint mot et samleie. Fostermors mor aksepterte uten videre. Hun var blitt så vant til å selge kroppen sin at det var blitt hennes andre natur. Hun følte seg uendelig frigjort, ikke minst ved hjelp av hasj-rusen. Den stadige kopuleringen med ulike menn bidrog til å bryte ned hennes personlighet. Hun ble en viljesvak kvinne som uten videre lot seg lede.

Dette passet Karl Mannsønn som hånd i hanske.

_________________
“ Whoever may be guilty of abuse of power, be it Government, State,
Employer, Trade Union or whoever, the law must provide a speedy
remedy. Otherwise the victims will find their own remedy. There
will be anarchy.” Lord Denning (1899-1999)