Det synes som norsk barnevern sliter med et paradoks: Barnevernet bruker i stor grad tiltak som vi har lite systematisk, forskningsbasert kunnskap om og som vi ”er usikre på” eller ”tror på” mye ut fra tradisjoner. Disse tiltakene har vært brukt i årtier, og man har verken klart å finne ut nøyaktig hvordan de virker eller klart å sette noe annet i stedet (”nye tiltaksformer”). Dette kan skyldes at de ofte skal avhjelpe akutte problemer slik at for eksempel mottakerne kan opprettholde en viss standard økonomisk og på andre måter. Det har dermed ikke vært et relevant spørsmål om ”virkninger” på for eksempel atferd. Man kan reise spørsmål om det ikke er aktuelt å rette forskningens søkelys på de tradisjonelle tiltakene, slik at man gjennom systematiske, forskningsbaserte studier kan undersøke om de virker i tråd med intensjonene.