Alle råd er ikke ikke gode i denne artikkel, hun har etter min mening ikke opfattet hva som skjer ved psykratri og ikke minst barnevern ved selvmord/selvmordsforsøk problematikk.
http://www.bt.no/lokalt/bergen/article407199.ece
Sitat:
For mye snakk
Hun understreker at behovene er så ulike, og at det ikke finnes et enkelt svar på hva man skal gjøre. Enkelte retningslinjer har hun likevel laget:
Kommuniser tydelig. Si at du vil hjelpe, men er usikker på hvordan. Spør om du skal ringe, komme på besøk, når du eventuelt kan ringe igjen, hva du kan gjøre.
Ta kontakt og ikke skygg unna. Ikke forvent at personen ringer deg, men ta initiativ selv. Ikke unngå temaet i samtaler, og tør å snakke som den døde dersom du forstår at de etterlatte ønsker det.
Tål å bli avvist.
Hold ut. Sorgen og krisen varer lenger enn du tror. Mange slutter å ta kontakt etter et halvt års tid. Den etterlatte har det kanskje aller verst når sjokket legger seg, og savnet setter inn.
Er det et stort nettverk kan man gjerne organisere seg litt, og fordele innsats over tid.
Ikke gi råd, og pass på utsagn som kan virke sårende. («Du kan jo få et barn til ... »).
Ha respekt for den enkeltes måte å sørge på.
Ikke snakk så mye. Ofte holder det å bare være der.
- Et samfunnsproblem
- Vi har en veldig snakkende kultur. For mange er det enklere å snakke enn å være nær og dele fortvilelsen. Sorgen og tapet er ikke et problem man kan diskutere seg frem til en løsning på, sier Dyregrov.
Selvmordsproblematikken synes hun derimot at det er viktig å snakke om.
- På mange måter er det fremdeles tabuisert. Vi trenger å sette det på dagsordenen. Selvmord er et samfunnsproblem, ikke et psykiatri eller medisinsk spørsmål, selv om dette også er en del av det, sier forskeren.
_________________
AMA
Skriver på en bokserie under tema "Når barnevernet dreper med loven i hånden"...
Internettside der saksdokumentasjon som benyttes oppdateres regelmessig:
http://www.freewebs.com/amasbvt/