Jeg har tenkt litt på følgende i forbindelse med å forme barn:

En gang mellom den romantiske revolusjonen og den vicktorianske utstillingen i England i 1851, inntok plumpuddingen den engelske sjel. Noe som førte til at det ble så godt som umulig for landet å frembringe en ekte kunstner. På tross av generøs hjelp fra Irland, Amerika og til og med Polen, fremsto en hver engelskmann som hadde gått på kostskole som en perfekt dust, en turist, i Flauberts og Rimbauds verden.
Det var som om disse skolene, grunnlagt i 1830 -åra, hadde som hovedoppgave å hindre at tilfellene Shelly og Byron hendte igjen.

Lemfeldig oversatt av undertegnede etter Wilfrid Sheeds forord til mitt eks. av Woodehouses "Leave it to Psmith".

Har noen forsket på det?

_________________
Don't hate the media, become the media!

En venn av meg sa en gang at dagens handelshøyskoler oppfyller samme funksjon som kostskolene i England da imperiet var på sin høyde. Kostskolene var sin tid ansvarlige for at det ble utdannet en generasjon kalde, følelsesløse mannfolk som var tro mot imperiet, og så sin plikt i å videreføre til den neste generasjon den samme urokkelige tro på Storbritannias storhet og imperiets gudgitte stilling i verden.

Ja, noe sånt, men hvor finnes den vitenskapelige interessen for temaet?

_________________
Don't hate the media, become the media!

Judith Rich Harris ("The Nurture Assumption") skriver at en grunn til at hun ble tvunget til å revidere det tradisjonelle synet på barns utvikling (som innebar at foreldrenes påvirkning nesten utelukkende bestemte hvordan et barn ville utvikle seg) var at hun observerte at engelske overklassesgutter begynte å snakke og oppføre seg som sine fedre selv om de hadde gått på kostskole, og ikke hadde vokst opp sammen med sine fedre.

Mulig det er ikke dette du var ute etter. Men du vil sikkert finne referanser til litteratur om den britiske overklassen i boken hennes.

Det er vel dette som bl.a de to siste tiår med forskning (f.eks tvillingforskning) mener seg å ha bevist med sikkerhet: Arv betyr mye mer enn tidligere trodd.

En morsom historie fra virkligheten:
To eneggede tvillingsøstre i USA vokste opp på forskjellige steder og oppdaget hverandre i voksen alder. De dro ut for å kjøpe en gave til den andre, i en amerikansk storby. Så kom de tilbake med nøyaktig lik gave.

Det illustrerer "genenes makt".

_________________
Det finnes egentlig bare to typer etikk:
Psykopati og sannhet innpakket i kjærlighet
Fargene skyldes det som ikke er etikk...

Antipsykopaten skrev:



Så derfor er det jeg spør etter her uinterressant?
Det er bare arv som har betydning, og derfor kan vi i prinsippet vokse opp hvor som helst og prinsen og fattigutten vil bli det den genetiske arven bestemmer?

Rinna skrev:




Men hadde de fått den samme oppdragelsen? I kostskoler?

Arne Næss skal ha sagt at det var en barnepike han hadde som var barndommens menneskelige ansikt, men da foreldrene oppdaget det fikk hun fyken.
Det jeg hovedsakelig er opptatt av er overgangen fra å ha en personlig lærer og stor grad av frihet, til det som til tider virker som et terrorvelde, der det ble praktisert "kameratoppdragelse". Sjekk for eksempel "Ondskapen" av Jan Guillou.

_________________
Don't hate the media, become the media!

Fedrene var jo oppdratt på kostskoler de, også, og da er det ikke rart at sønnene begynte å oppføre seg som fedrene når sønnene ble sendt til samme kostskole. Det er kostskolen som produserte det samme oppdragelsesresultatet for både fedre og sønner. Dessuten var det vel fedrenes bevisste valg å sende sønnene til kostskolen, nettopp fordi de visste hva resultatet av kostskolen ville bli.

Foreldre påvirker barna også ved sitt fravær. Det er en form for oppdragelse det, også, å overlate oppdragelsen til andre, i dette tilfelle kostskolen.

_________________
“ Whoever may be guilty of abuse of power, be it Government, State,
Employer, Trade Union or whoever, the law must provide a speedy
remedy. Otherwise the victims will find their own remedy. There
will be anarchy.” Lord Denning (1899-1999)

De fleste foreldre ønsker å utruste barna best mulig for å lykkes i livet. Når den mennesketypen som ble fremelsket her også viste seg å ha suksess senere i livet, var det i grunnen naturlig. Men jeg er mest opptatt av hvordan dette også formet samfunnets verdisyn og prioriteringer. men det var vel først og fremst den øvre middelklasse, som nå kunne kjøpe en slik mulighet for sine barn som "profiterte" på dette.

_________________
Don't hate the media, become the media!

En god utdannelse er viktig for alle barn. Her har den norske skolen sviktet totalt. Isteden å satse på kunnskap så er skolen ren oppbevaring mens foreldrene arbeider.

Det er sikkert tøft for barn å bli sendt bort fra foreldrene i tidlig alder, men dette har vært vanlig i århundrer. Også søsknene til Napoleon Bonaparte ble sendt bort for å utdannes i ung alder. Den ene søsteren var bare åtte år gammel da hun ble sendt til en skole for barn av aristokrater i Frankrike. Resultatet ble et slepent overklassefransk, i motsetning til Napoleon selv som snakket med korsikansk dialekt hele livet.

Jeg tror ikke man kan sammenligne britiske kostskoler med norske barnevernsinstitusjoner. I de første lærer barna kunnskap og dannelse, i de siste lærer barna ingenting bortsett fra hvordan man skal havne på skråplanet. Det er mitt inntrykk. Korriger meg gjerne hvis jeg tar feil.

_________________
“ Whoever may be guilty of abuse of power, be it Government, State,
Employer, Trade Union or whoever, the law must provide a speedy
remedy. Otherwise the victims will find their own remedy. There
will be anarchy.” Lord Denning (1899-1999)

Mitt inntrykk av engelske kostskoler er ikke først og fremst som en oase av kunnskap (se første innlegg), men heller en herdingsprosess der mest mulig naturlig menneskelighet skulle lukes ut. Det er et strengt hierkalsk samfunn, med svært liten kontakt mellom de ulike gruppene. Oppdragelsen utenfor klasserommet ble i stor grad ivaretatt av eldre elever og disiplin var bare et annet ord for utøvelse av makt.

Slik gjentok det seg, etter hvert som en elev steg i gradene lot han sine undersåtter gjennomgå samme behandling som han selv.

_________________
Don't hate the media, become the media!

Jeg har sett filmen "Ondskapen" som bygger på romanen til Jan Guillou. Hovedpersonen Erik Ponti måtte kjempe en kamp mot seg selv for ikke å bli like ond som sine plageånder.

Jeg må legge til at jeg synes stefarens mishandling av Erik i filmen var motbydelig. Desto verre for Erik at han i tillegg skulle bli mishandlet av de andre motbydelige overklasse dr*ttsekkene. Men han bukket ikke under til tross for alle prøvelsene.

Det står i anmeldelsen av filmen at skolesystemet som Stjärnsberg representer var "at arnested for ondskap". Jeg tror at det samme kan man si om barnevernet. Det er ikke bare personene som arbeider der som er onde i seg selv. Det er systemet som tillater de barnevernansatte å være onde.

En annen viktig grunn til at filmen lykkes er Erik Pontis hovedfiender ved Stjärnsberg, rådsmedlemmene Silverhielm og Dahlén, to særdeles usmakelige roller som blir godt spilt av Gustav Skarsgård og Jesper Salén.

De er onde, men filmen lar oss forstå at de er slik fordi systemet tillater det og har lagt forholdene til rette for dem. Skolens system er rett og slett et arnested for ondskap.

_________________
“ Whoever may be guilty of abuse of power, be it Government, State,
Employer, Trade Union or whoever, the law must provide a speedy
remedy. Otherwise the victims will find their own remedy. There
will be anarchy.” Lord Denning (1899-1999)

Det er nettopp det som er poenget til Rich Harris - at skolen og andre barn påvirker barn i mye større grad enn vi tror. Mens utviklingspsykologi ser bort fra denne påvirkningen, og legger hele skylden på foreldrene når noe går galt med barnet.

Rinna skrev:



Oki, da følger jeg tankegangen.

Dette er jo et av de områdene hvor det hersker mest forvirring i den offentlige bevisshet. Og hvor avstanden mellom liv og lære er størst.

Som eksempel fra eget liv: Da jeg bodde på den behandlingsinstitusjonen i tenårene, var det viktigste som hendte meg at jeg ble akseptert og respektert blant de andre jentene. Dette har hatt stor betydning for hvordan jeg som voksen forholder meg til mennesker og lærte meg en raushet som jeg ikke hadde fra før.
Men det var slett ikke en del av behandlingsopplegget - de forsøkte stadig vekk å legge restriksjoner på min omgang med resten av jentene.

Sannsynligvis fordi de trodde at jeg hadde en nedbrytende effekt på de andre, og det kan godt hende, men det forsterket bare båndene oss i mellom.

_________________
Don't hate the media, become the media!

Det er jo litt tragi-komisk dette fokuset på foreldrenes påvirkningskraft, i en tid da denne blir stadig mer begrenset.

Hvor mye tid var det foreldre og barn hadde sammen, i gjennomsnitt, igjen?

_________________
Don't hate the media, become the media!