http://www.forskning.no/Artikler/2006/j ... 8611479.83




Hvilke faktorer påvirker?
Om et barn av alkoholikere blir alkoholisert, skyldes det da:
a. Alkoholiserte venner
b. Arv. 60% avvik skal skyldes arv. Forsvinner gener som faktor om foreldrene er noen alkoholiserte surrehuer?
c. Fordømmelsen og stigmatiseringen fra miljøet omkring, gjerne også det barnevernet forårsaker gjennom undersøkelser og forfølgelse.
d. Hvordan påvirker læreres mobbing på situasjonen?
e. Hvordan påvirkes barna av at andre unger mobber dem i påtvungne barnehager (bv-tiltak) og skoler.
f. Hvordan påvirkes barna av at barnehagepersonellet ser på dem med kritikk og nedlatenhet overfor foreldre og barn?
g. Hvordan påvirkes situasjonen av den opinionen moraliserende forskere står for når de uttrykker seg mot alkoholisme?

Etc etc



Her roper intuisjonen min FARE!
Hva er eksponerende familier? Var det FrP-familier som på 80-tallet fikk mobbet sine barn fordi foreldrene ikke var politisk korrekte?
Er det muslimer som går offentlig ut med sin tro og opplever at dette blir barna mobbet for?
Er det predikantfamilier fra Livets Ord?

Er det de som er anderledes? Dersom barna blir mobbet av samfunnet, stigmatisert i skoler, etc slik at barna tar skade - da er det ikke familiene som er problemet. Det er intolleransen i samfunnet!

En annen er den filosofiske tilnærmingen:
Opphører barna å tilhøre foreldrene om foreldrene ikke tilfredstiller samfunnets krav.

Skal man forholde seg til konsekvensetikk - som er så inn i vårt samfunn: Har det ingen betydning at foreldre lider, tar sine liv, knekker sammen, blir uførepensjonerte etc.

Per i dag ser vi at en mulig tenkt bedring for barn kan koste foreldres liv og helse. Da er selv en konsekvensetisk politikk på jordet.

Foreldre og barn danner ingen motsetning

Alt det du skriver her, synes jeg er særdeles viktig.

Jo visst har voksne rettigheter, akkurat som barn. Jo visst har det noe å si, og i aller høyeste grad for barna, hvis foreldrene blir forfulgt, sjikanert, ødelagt.

Det er ikke som "de barnefaglige" og andre snusfornuftige men utenkende mennesker ynder å si: at hensynet til barna er altavgjørende, og at "foreldrevern" er en vederstyggelse. Hensynet til barna og hensynet til foreldrene er to sider av samme sak.

Det er ikke som "de barnefaglige" og andre ynder å si: at barn "er utroooolig lojale mot foreldrene". Barna føler derimot naturlig kjærlighet og samhørighet med foreldrene.

Det at foreldre og barn er ett, at det er familien samlet det dreier seg om, kommer ganske godt frem i Den europeiske menneskerettighetskonvensjons artikkel 8 om retten til familieliv. Det kommer mindre godt frem i FN's barnekonvensjon, som mere betrakter barnet som et enkeltindivid med enkeltindividets rettigheter, men uten hensyn til at det er avgjørende for et barn å få oppfylt sin rett til sine foreldre.

*

Lojaliteten barn har til sine foreldre er vel snarere et utslag av kjærligheten mellom dem. Har man kjærlighet til et annet menneske så er man også lojal. Kjærlighet går jo nettopp ut på å være tro (lojal) og å overse feil. Det er hatet som fører til fokusering på den andres svakheter og fremheving av disse.

Barnevernerne omskriver og perverterer de fleste begreper. Lojalitet, som er et uttrykk for kjærlighet, blir fremstilt som noe negativt som må brytes. Likeledes søker de å måle kjærligheten mellom foreldre og barn ved å kalle den for "tilknytning". Tilknytningen kan så måles ved enkle tester.

Det barnevernerne gjør er å angripe kjærligheten mellom barn og foreldre. De søker å fremme hatet, og det er hatet som er drivkraften deres.

Legg også merke til hvordan de søker å splitte ektepar og samboerpar, som i Cecilie og Remis tilfelle. Psykologen har gitt Remi dommen "uegnet" mens Cecilie blir vurdert som "egnet". Slik søker de å så splid slik at de lettere kan få kontrollen over paret.

Psykologene misbruker uegnet-karakteristikken. En annen sak er at de aldri skulle hatt den muligheten til å gå inn og vurdere hvorvidt foreldre er egnet eller ikke. Å gi slik makt til en yrkesgruppe er å be om at makten korrumperer og at det begås stygge overgrep mot dem som blir vurdert. Denne naive tiltroen til at offentlige ansatte mennesker ikke kan begå store feil, er utilgivelig. Man kan liksom ikke forestille seg at fristelsen til å misbruke makten kan være tilstede. Det er akkurat som om man ikke vil erkjenne at ondskap er til stede hos offentlige ansatte som hos andre. Fristelsen må bli svært stor når man har en slik enorm makt. Her kan ubetydige personer beordre hjembesøk til sine ofre med det formål å plage dem. At en liten stakkar ansatt i barnevernet ikke vil bli fristet av en slik mulighet til å misbruke makt, er svært naivt. Norske myndigheter har lagt opp til at befokningen kan terroriseres under dekke av at dette skal "beskytte barna". I virkeligheten er denne muligheten en stor trussel mot barna, for de barna som er i søkelyset har kanskje størst behov for å føle trygghet hos sine foreldre. Barnevernet angriper nettopp de svakeste, de med størst behov for sine foreldre. Og denne skitne geskjeften får lov til å fortsette uten at myndighetene setter en stopper for det. Hvor skulle man ellers sysselsette denne hopen av halvstuderte, inkompetente røvere?

_________________
“ Whoever may be guilty of abuse of power, be it Government, State,
Employer, Trade Union or whoever, the law must provide a speedy
remedy. Otherwise the victims will find their own remedy. There
will be anarchy.” Lord Denning (1899-1999)