"Familievern" gir "terapi" til foreldre berøvet barna

De usynlige foreldrene
De fleste foreldre som mister omsorgen for barna går gjennom en dyp krise. Familievernkontoret Sør-Rogaland er i gang med å utvikle flere tiltak for denne gruppen.
Stavanger Aftenblad, 6 mai 2018


Tiltak – men aldeles ikke det tiltaket å gå sammen med dem og hverandre som én mann og kjøre igjennom at de får barna igjen.


"– Vår oppgave er å sikre at familievernet nasjonalt gir et likeverdig tilbud. Vi ønsker flere tiltak. Det er en gruppe med svært ulike behov, og vi vil nå flest mulig, sier familieterapeut Hege Helliesen Hadland.
    Hun er leder for spisskompetansemiljøet for foreldre med barn i fosterhjem og på institusjon."

Har Hadland spisskompetanse i å trøste – stakkars deg - ? Eller i å bortforklare barnevernets grusomheter og velte dem over på foreldrene? Det som er tragedien i disse foreldrenes liv, er at barnevernet har sprengt familien og bortført barna. Og det er en virkelig tragedie, ikke et "problem". Det er det enhver forelder som utsettes for det, naturligvis er vilt opptatt av å få slutt på. Intet psykobabbel teller, ingen "problemer" med dagliglivets trivialiteter trenger å diskuteres eller has spisskompetanse på, kun å gjenforenes med barna, og så begynne det tunge slitet med å hjelpe barna til å overvinne de forferdelighetene og den utryggheten de har vært utsatt for.

Så ser de vel et håp i å få "terapi" – det er jo også myndighetenes forestilling, uttrykt gjennom lovgivning og prat – at disse foreldrene skal "hjelpes" til å "forandre seg", slik at "det familievennlige barnevernet" kan vurdere å tilbakeføre barna, eller at de kan bli tilfreds med å være berøvet barna.

"– Mange foreldre har manglende tillit til barnevernet, fordi det er barnevernet som har plassert barna deres i fosterhjem. De er ikke alltid klar over at familievernet er noe helt annet."

Noe helt annet, ja. Disse familievernerne sier jo klart det som sant er, at gjenforening ikke er deres fokus. De bryr seg nøkken om å gjenforene barna og foreldrene. De bryr seg antagelig mest om å drive sin egen virksomhet. Bla bla.

De gjør det også klart, ved unnvikelse, at de slett ikke er i opposisjon til barnevernet. Adskillelsen av barn og foreldre trivialiserer de, akkurat som barnevernet selv. Alle reaksjoner og problemer det medfører, tar de lett på – det skal "terapi" rette på. Temmelig sukkersøtt, det hele, og en fullstendig avsporing.

"Foreldrene som mister omsorg for barn trenger hjelp til å sortere og bearbeide sterke følelser som sorg, sinne, fortvilelse og maktesløshet. Ofte trenger de hjelp til å forstå det som har skjedd.
    – Noen trenger veiledning i forhold til samvær, og hvordan de kan bedre samarbeidet med barnevernet."

Hjelp til å godta det meningsløse? Og til å "samarbeide" med sine overgripere?

"– Det er ubetalelig for en gruppe som har lett for å legge sten til egen byrde. De føler ofte at de står veldig alene.
    Noen håper gruppetilbudet kan øke sjansene til å få barna hjem igjen. Men familievernet består av terapeuter, ikke saksbehandlere.
    – Prosessene som settes i gang kan kanskje gi en gevinst på sikt, med økt samvær, sier Ellingsen."

Legger foreldrene sten til egen byrde? Er det ikke visse andre som besørger både byrden og stenene, som ikke bare legges men ofte kastes på foreldrene som allerede er mishandlet av systemet?

"I mars startet et nytt gruppetilbud på Bryne. Erfaringene fra et tilsvarende tilbud i Agder er svært gode. Påmeldingen har gått over all forventning.
    – Vi måtte sette strek etter 14 påmeldte og har ventelister. Planen er å tilby kurset to ganger årlig, forteller Hadland."

Stakkars foreldre. De håper vel at det skal hjelpe å gå på kurs, at myndigheter da skal bli mere vennlig innstilt til at de skal få barna igjen.

Hele nasjonen til bla-bla-terapi! Foreldre, barn, unge, gamle, middelaldrende, tykke, tynne, kloke, dumme, mishandlede, misfornøyde – alle skal læres opp av disse pedagogiske daddaene til å "forstå" at det norske velferdssamfunnet, styrt av slike som dem selv og andre henrykte hjelpere, har rett.

  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

Etter min mening forstår folkene på familievernkontorene langt mer enn barnevernet selv. Jeg hadde selv kontakt med to forskjellige familievernkontor i løpet av de to-tre årene barnevernet gjennom føringer, tvang og trusler hadde overtatt styringen i familien.

Familievernkontoret forsto. De dømte ikke, de stigmatiserte ikke, de dramatiserte ikke, de var realistiske, og de hadde ikke et negativt syn på oss som foreldre. De behandlet oss med respekt, de forsto hvor viktig vi var for barna og de gav signaler som viste at de ikke hadde tillit til barnevernet.

Men - jeg merket meg en ting - de la seg ikke ut med barnevernet.

I min fantasi skulle familievernkontoret stille på møter med barnevernet og fortelle dem hvor skapet sto. De skulle ringe dem og fortelle dem at de måtte skjerpe seg. De skulle realitetsorientere dem, og gi dem en leksjon i hva en familie er og hva barnevernet holdt på med. Familievernkontoret skulle støtte oss, og ta noen kamper for oss, og fortelle barnevernet at barnevernets behandling av oss var et overgrep. For inntrykket mitt var at de som jobbet på familievernkontoret himlet med øynene over det barnevernet foretok seg.

Men de gjorde ikke noe av dette, selv om det å verne en familie i aller høyeste grad kan være å verne den mot barnevernet.

Vi sto i realiteten helt alene.

Så når familievernkontorene nå skal gi terapi til foreldre som har mistet sine barn, så blir det nok en støtte som vil være politisk korrekt, og som vil holde seg innenfor helt klare rammer. Og disse rammene vil være at familievernkontoret ikke kommer til å tråkke barnevernet på tærne.

Og da er det liten hjelp til foreldre som i utgangspunktet er utrøstelige.

Terapien kan lett bli en skuffelse, fordi foreldre alltid vil være drevet av håpet på å få sine barn igjen. De vil nokså snart merke at familievernkontorene vil gi dem psykologisk støtte, men at de ikke vil ta noen som helst kamper for foreldrene vis a vis barnevernet.

Familievernkontorene kommer til å forstå at en hel del foreldre som går i terapi hos dem, aldri skulle vært fratatt barna.

Men dessverre er politisk korrekthet den viktigste egenskapen for enhver offentlig eller halv-offentlig ansatt i Norge i dag. Også de som jobber på familievernkontorene må først og fremst tenke på seg selv, dernest klienten.

Derfor kommer de ikke til å kjempe foreldrenes sak, utover å gi foreldrene et klapp på skulderen under fire øyne.

Her en lignende reportasje i Fontene, som også gjelder det nye prosjektet i Sør-Rogaland, og med den samme familieterapeuten:

Familievernet: – Å ta vare på foreldre som mister omsorgen for barn har vært et forsømt område. Nå gjør vi noe med det
http://fontene.no/nyheter/familievernet ... f0ea610c4a

Jeg vil bare kommentere noen sitater:

"Hun opplever at foreldre i løpet av terapi kan komme til erkjennelsen av at det er best for barnet å bo hos andre, men at de fleste uansett kjenner på sorgen over å ikke klare å være en omsorgsperson."


Problemet er bare at denne erkjennelsen kan være feil. Det er all grunn til å tro at kanskje flertallet av barn som er tatt av barnevernet har best av å bo hjemme, med eller uten hjelp.

"– Jeg har eksempler på at vi har avverget ankesaker fordi foreldrene opplevde å bli lyttet til og fikk hjelp til å få et bedre samarbeid med barnevernstjenesten."


Høres kanskje flott ut. Men "samarbeid med barnevernet" vet vi hva er: Total underkastelse og fullstendig aksept av barnevernets saksforståelse. Det å avverge ankesaker er på sin side ikke et gode i seg selv. Tvert imot er det bra med ankesaker der hvor barna kan flytte hjem til sine egentlige foreldre. Dessuten kan det være bra for mange barn som er bortplassert å vite at de har foreldre som kjemper for dem. Også når barna blir voksne kan det være en god ballast å vite at man hadde foreldre som aldri gav opp, selv om de ikke vant frem.

Og igjen - det er ikke få saker dette gjelder.

Noen blir kanskje lei av å høre vår egen historie, som jeg stadig gjentar. Likevel:

Vi er en familie på to voksne og fire barn som altså ikke har kostet Norge en krone de siste fem årene. De foregående 2-3 årene før denne femårsperioden var vi en konstant utgiftspost. Sykemelding. Bytte av jobb for å ha overskudd til vår hovedbeskjeftigelse - kamp mot våre "hjelpere". Separasjon etter ultimatum fra barnevernet. Møter hos barnevernet. Barnevernets biler ute i hagen. Vurderinger. Rapporter. Hjemmebesøk. Folk i regntøy inn fra kveldsmørket for å se at en liten ungeflokk som ser på barne-TV "hadde det bra". Samtaler (les avhør) med barna på skolen. Stigmatisering. Demonisering.

Og til sammenligning en nesten komisk og konsekvent ignorering og overprøving av faktiske forhold som vi opplevde problematisk og som barnevernet gjerne kunne ha hjulpet oss med.

Dersom barnevernet hadde fått det som de ville - og det hadde de vel om vi ikke hadde klart å komme oss unna - hadde min kone og jeg i dag vært to nedbrutte voksne som eventuelt gikk til Familievernkontoret for å forsone oss med situasjonen. Barna skulle da vært lykkeligere enn de er i skrivende stund i ulike fosterhjem. Og vi ville hatt manglende "erkjennelse" dersom vi fremdeles mente at barna hadde det bedre hjemme hos oss.

Fire barn som sitter i en stue med fredagskos, TV og data-moro etter en travel uke på skolen - tusenvis av kilometer fra Norge - er en billig løsning for det norske samfunnet. Så billig er denne løsningen at ingen i hjelpeapparatet ønsker en slik løsning.

Heller ikke Familievernkontoret, med all respekt. Selv om de sikkert har et ekte ønske om å hjelpe foreldre til å forstå og erkjenne at de ikke kunne ha barna, vil dette foreldretrøst-prosjektet ganske sikkert tilføre dem mer ressurser og flere stillinger.

Det er nettopp det som er problemet med barnevernet og alle de tilstøtende institusjonene: Utgiftene Staten får når fagfolkene - som har det blikket som foreldrene mangler - klarer å identifisere problemer i familiene, omgjøres til syvende og sist til årsverk og overføringer som går til dem selv. Til og med skolene med ansatte som kunne tenke seg en bijobb som fosterhjem er en bevisst eller ubevisst del av denne dynamikken. De er derfor nyttige for ikke å si overivrige systemtjenere.

Foreløpig blir vi i utlandet. Her er det ingen som har noe som helst å tjene på å identifisere eller konstruere problemer eller "behov" i familien. Her er det god økonomi i at alle som klarer å ta vare på seg selv og hverandre gjør nettopp det.

I motsetning til lykkelandet Norge er det ingen her i landet som har noen glede eller gevinst av å gjøre oss og barna til klienter.

Derfor lar de også stort sett familiene være i fred.