Politikernes vedtak om granskning av barnevernet i Bodø føles som en mistillit til tjenesten, sier leder Torill Müller.
– Jeg ble veldig overrasket over et sånt utspill, sier Torill Müller.
Ja, det må være overraskende for denne maktetaten at politikerne for en gangs skyld ikke er villig til å lukke øynene når barn kidnappes fra sine foreldre. Ellers er de vant til å ture frem som de måtte ønske.
Tillit. – Hvordan oppfatter du tilliten til barnevernet etter denne saken, Müller?
– Vi har fått mye urettferdig ris. De som kommer med innlegg i avisen, er negative til oss. Men vi får telefoner med støtte også. Barnevernet har alltid vært mytebelagt på grunn av at vi ikke bare har en hjelpefunksjon, men også en kontrollfunksjon. Men bare så langt i år har vi fått 46 nye meldinger, så det må også være en del som har tro på at vi kan gjøre noe, sier Müller.
Det er selvfølgelig barnevernets kontrollfunksjon som gjør at folk flest med god grunn er livende redde for barnevernet. Den såkalte hjelpefunksjonen er bare en utvidelse av kontrollfunksjonen. Uten kontrollfunksjonen hadde ikke foreldre akseptert hjelpetiltakene, for det er kontrollfunksjonen som gjør at foreldre ikke våger annet enn å akseptere det som blir fremstilt som "hjelp". Dette er ikke en myte om barnevernet. Foreldre som vet at barnevernet har makt til å ta barna har riktig informasjon. Det er ikke uten grunn at foreldre frykter barnevernet.
– Skader denne saken tilliten til barnevernet?
– Det er fryktelig vanskelig å si. Bare tiden vil vise det.
Høyere terskel. – Kan saker som vekker så sterke reaksjoner fra publikum føre til at barnevernet blir for forsiktig?
– Ja, jeg tror at det blir en høyere terskel, i alle fall i en periode. Det er spesielt viktig da at vi får støtte hos ledelsen, både politikere og administrasjon.
Dette viser at påtrykk fra politikerne kan holde barnevernet i sjakk, om ikke annet for en periode, som barnevernleder Müller uttrykker det. Et lite pusterom fra barnevernforfølgelse burde innvilges alle foreldre, men da ville Torill Müller bli arbeidsledig, og en slik "tragedie" må unngås for enhver pris. Da er det bedre at barna blir tvangsfjernet, for den skrudde damen må jo ha et levebrød. Hensynet til Torill Müller må for all del gå foran hensynet til barn og foreldre. Torill Müllers velvære og lønnsslipp må prioriteres. Torill Müllers beste er nok langt viktigere enn barnas beste, når alt kommer til alt.
Men vi har ikke noe å skjule. Det er helt greit at de kommer, så får de også se at vi har et arbeidspress som ikke ligner noe.
Arbeidspresset skyldes at barnevernet iverksetter altfor mange undersøkelsessaker og pådytter foreldrene hjelpetiltak de verken ønsker eller trenger. I tillegg kidnapper barnevernet barn fra foreldre som aldri har gjort barna noe galt, kun fordi skrullete saksbehandlere, som kanskje selv har blitt utsatt for overgrep, "mistenker" at noe galt er fatt.
Stormen rundt Maya-saken går inn på de ansatte, sier Müller. De synes det er tungt, men også at de har en meningsfull jobb. Hun understreker at dette bare er én av mange alvorlige saker de jobber med, men at det blir spesielt når saken er så sterkt eksponert.
Torill Müller er bekymret for sine ansatte. Det må være en belastning å bli avslørt i all sin ondskap. Det er bedre å kunne utføre sine onde gjerninger i skjul for allmenheten. Torill Müller føler at det er meningsfylt å knuse familier. Det gir henne muligens en deilig følelse av makt, som hun ikke vil unnvære for noen pris.
– Det er foreldrene som går ut med sitt syn, barnevernet som ikke kan si så mye og den tause parten – barnet – som vi skal ivareta. Jeg er ikke så sikker på at barnevernssaker skal være slike mediesaker.
– Hva mener du med det?
– Jeg vil ikke ha et lukket barnevern der ikke andre skal stille spørsmål ved det vi gjør. Men mange ganger kunne det blitt framstilt litt mer nyansert. Journalister burde få innsyn i hele saksframlegget. Jeg spør meg om man tenker på barnets beste når man står fram. Det diskuteres nå på sentralt hold å ha en egen advokat for barn i voldssaker for å bedre rettsvernet. Det er en vei å gå, mener Müller.
Barnevernet ønsker ikke å si mye om sin virksomhet, for det er langt lettere å late som om de gjør det folk flest tror de gjør, nemlig beskytte barn mot mishandling. Den egentlige virksomheten tåler ikke innsyn, for den består nemlig i å frata foreldre barna på grunnlag av trivielle forhold som et rotete hus eller henlagte voldsanmeldelser, som i Cecilie og Remis tilfelle. Da er det greiere at det offentlige ikke får så mye innsyn, for barnekidnapping er noe de fleste reagerer sterkt på, selv om barnevernleder Torill Müller finner det "meningsfylt".
– Barnevernet beskyldes for prestisjehensyn når dere ikke kan bøye dere for fylkesnemnda og tingretten?
– Med hånden på hjertet kan jeg si at det ikke går prestisje i sakene. Når vi vurderer saker til fylkesnemnda, er det veldig godt begrunnet. Vi er veldig sikre på at vi ønsker å få saken belyst en gang til, men vi er ikke sikre på utfallet, sier Müller.
Dersom barnevernet skulle lykkes i å få tak i Maya Helen før saken kommer opp på nytt i lagmannsretten, så vil de ha vunnet. Retten rokker nødig ved status quo, og det betyr at den som har barnet på det tidspunkt saken blir behandlet i retten, vil vinne. Derfor er det så maktpåliggende for barnevernleder Torill Müller å sikre seg Maya Helen før saken kommer opp for lagmannsretten. Müller betrakter tydeligvis Maya Helen som sin eiendom, som hun kan skalte og valte med etter eget godtbefinnende. Foreldrene er naturlig nok fortvilet over at en slik kvinne har makt til å frata dem datteren deres. Torill Müller har ingen samvittighetskvaler eller skrupler mot å foreta inngripende tiltak mot en uskyldig familie. Kanskje burde hun selv utredes hos psykolog, for å se hva som bor i dypet av hjertet hennes. Mangel på empati, stort maktbegjær, skrullete forestillinger basert på "mistanke" om at andre mishandler barna sine samt grandiose forestilinger om egen person og hva man kan tillate seg mot andre er tegn som tyder på at Torill Müller er totalt uegnet til å forvalte "barnas beste" på vegne av det offentlige.
http://www.an.no/nyheter/article1961071.ece