Novellen fortsetter.
Kapitel 3
Det vanskelige ved sakene
Finnskagen hadde satt opp sine betenkeligheter i en ordnet liste. (Den kunne inngå i et appendix når han skulle levere doktoravhandlingen.)
1) Var foreldrene gjerningsmennene?
For det første så var disse stikkene anderledes. De var mere dyptgående. Noen av de rammede barnevernerne måtte på sykehus, hvor de måtte ligge på magen, fordi det var for vondt å ligge på den angrepne legemsdel. I går hadde Finnskagen fått den alvorlige beskjed fra et sykehus at to av disse pasientene faktisk var i koma. Lungene deres hadde ikke klart å puste inn nok oksygen når de måtte ligge på magen hele tiden.
(Derfor hadde sykehusets huslege, med bakgrunn fra psykoanalysen, bestemt at de skulle legges på ryggen, men med et passende hull i madrassen for at det ikke skulle gjøre så vondt. "Ryggleie burde vært forsøkt for lenge siden", sa han. "Bare leger uten psykoanalytisk forståelse kunne finne på å legge voksne mennesker på magen. Det er anderledes med barn." På denne måten ville huslegen rette opp alle de vonde og gale snusfornuftige forestillingene som hadde herjet i mange år, og få sykehusmedisin over i rasjonell retning. – Men det var for sent for dem i koma. De fortsatte å være komatosert, selv om de var lagt på ryggen; for i koma kunne de jo helt sikkert ikke føle smerte, og iallefall holdt de munn selv hvis de hadde det vondt.)
Nå syntes jo ikke Finnskagen at disse alvorligere stikkene, overfor voksne barnevernsarbeidere, talte for at andre enn skrullete foreldre skulle ha gjort det. Tvert imot, folk med MKS-syndromet ville jo alltid skaffe seg berømmelse ved å utføre vågale stunts, og dette her var et godt eksempel.
Men samtidig betød alvorlighetsgraden at stikkerne måtte ha regnet med at dette ville bli sykemeldings- og sykehussaker, kanskje med dyre rekonvalesent-opphold i gunstig klima, som på Bahama-øyene. Dermed var det mere vågalt å prøve seg på noe sånt. Disse foreldrene ville sikkert stikke sine egne barn for et godt ord, men visste nok hvor meget alvorligere det var å forulempe offentlige tjenestemenn.
I doktorgrads-manuskriptet sitt, kapittel 4, hadde Finnskagen analysert betingelsene og omstendighetene rundt MKS-utfoldelser. Hans vitenskapelige vurdering var at stunterne ikke var så modige som før, etter at deres leder og velgjører, en engelsk adelsmann ved navn Rex Eng, hadde kommet ut av tellingen da han skulle ramse opp hvor mange ganger en MKS-er kunne gjenta sine stunts uten å trenge påfyll. Og MKS-erne var også mindre utspekulerte enn man hadde trodd. Razziaene hadde ikke funnet noe nøkkelfilings-utstyr. Heller ikke hadde noen av barnevernets og politiets faste psykiatre kunnet bringe frem fortrengte
levitasjons-forestillinger (Finnskagen hadde slått opp i Fagbokforlagets store fagterminologiske fremmedordbok og funnet ut at "levitasjon" betød "flygning"). Hvis MKS-erne ikke trodde de kunne fly og ikke hadde hemmelige nøkler til barnevernernes tilholdssteder, kunne de heller ikke ha lært opp andre U-gruppo-medlemmer i noe av dette.
Hadde da virkelig disse menneskene, som så langt fra mestret foreldrerollen at man i barnevernets og fylkesnevndenes dokumenter kun betegnet dem med det passende nedlatende, sørgelige "mor" og "far" – hadde disse tufse individene virkelig hatt mot til å angripe barnevernere, samfunnets lysende fyrtårn? (Betegnelsen "lysende fyrtårn" var det blitt vanlig å bruke på dem, i anerkjennelse av deres innsats, som var like stor i det norske samfunn som Albanias hadde vært som "sosialismens fyrtårn". Men Albania hadde ikke fortjent karakteristikken "lysende".) Ja, man visste jo at foreldre ofte truet med å angripe eller klubbe ned de samfunnets representanter som tok seg av barna deres. Men der gjorde man jo vanligvis kort prosess: man stilte dem for en ydmykende strafferettsprosess og dømte dem til bøter
og fengsel, til skrekk og advarsel også for andre. Og derfor var det hittil ingen som hadde gjort alvor av noe så forferdelig. Vel, i Sverige hadde det vært en gælen innvandrer som hadde plaffet ned noen sosialsekretærer som tok hans barn under omsorg, men det visste norske foreldre flest ikkeno om.
Og bortsett fra spørsmålet om mot, hvordan i all verden var de da kommet inn på barnevernernes enemerker? Og ut igjen uten at noen hadde oppdaget dem?
2) Kunne man styre rettssakene?
Men rent bortsett fra at Finnskagen av og til lurte på om foreldrene kunne være skyldige i barneverner-stikkene, selv om de naturligvis var skyldige i egne-barn-stikkene, og selv om det avgjørende ikke var om de var skyldige men å få dem dømt, så ble han mer og mer skjelvende ved tanken på om anklagene ville gå igjennom i straffesaker. Det var motstand og hindere over alt. Statsadvokater var av og til for kritiske, og juryer var pyton. Tingrettsdommere og -domsmenn var ikke å stole på heller. Og forsvarsadvokatene! De kunne finne på å plante i hodet på juryen og dommere og domsmenn den idéen at når foreldrene umulig kunne ha tatt vekk dynene og stukket barnevernerne om natten uten at offeret våknet og laget rabalder, da måtte man også søke gjerningsmennene i barnestikk-sakene annensteds. Det ville være katastrofalt.
Abraham Finnskagen hadde lenge hatt full tillit til det norske rettsapparatet, som rolig og ansvarlig alltid bygget på tidligere rettspraksis, slik at man kunne forutse utfallet av nye saker, for ekempel barnevernssaker. Ikke minst var det trygt og godt administrert under rettferdighetsministeren Halvstikk Lilleflaten, som selv hadde lest litt juss og visste hvordan lovene skulle tolkes og hvordan man skulle finne på nye, for å beskytte alle mot å falle utenfor statens vern. Men strafferetten, i profilerte saker hvor almenheten og journalister brød seg mer enn de pleiet med sakenes utvikling og med det som ble sagt og fremlagt i retten, det var det svakeste punktet i hele den frie velferdsstatens justissystem.
Finnskagen skuttet seg. Så ringte han til en kollega, Johan Ørn, som var rene geniet når det gjaldt hvordan politiet skulle te seg når noen spurte hvordan det gikk med sakene deres.
"Du Johan", sa han, "kan ikke du stikke bort? Jeg må diskutere en sak med deg."
3) Hvordan skal media håndteres?
Samtalen med Ørn var konstruktiv. Det vanskelige var jo egentlig ikke selve rettssakene, men å sørge for at myndighetenes perspektiv hele tiden ble referert riktig og kraftig i media. Og her kunne Johan Ørn helt ut berolige ham.
For det første, sa han, så var det alltid han selv som ble innkalt for å fortelle i debatter på tv hva som var det riktige synet. I stikke-saken ville han ganske enkelt bruke den mest effektive argumentasjonen – den han alltid brukte. Han ville si "Vi lever i en rettsstat. I en rettsstat iverksetter politiet lovlig fattede vedtak." Og så ville han tilføye: "Få vedtak er mer lovlige enn barnevernets vedtak. Når barnevernet har haste-vedtatt at foreldrene må arresteres, så er vi forpliktet ifølge instruksen vi alle er enige om. Det er selvsagt i en rettsstat at vi må beskytte barnevernerne. Barnevernets beste er jo barnas beste, for det er den eneste måte å beskytte barna på, mot barnas naturlige fiender som er foreldrene."
Det siste siste slående argumentet om naturlige fiender hadde Ørn snappet opp i en debatt på vær_redd_barna_mine.vev. Det var en debatt med sånne innlegg som burde forbys, ja hele nettstedet burde jo forbys. Og denne Rune G. Pedersen, var det visst han het, som det var referert til i en debatt-tråd. Han var en ukjent leserbrev-skribent som hadde
kritisert at myndighetene ikke hadde tiltro til foreldre. Han hadde vel ment det ironisk, filosoferte Ørn ironisk, og tenkte på innlegget
Barnevernet i Rana Blad. Men det var jo sant at foreldrene var fienden! Og det hadde norske myndigheter oppdaget! Det var en viktig forskningsinnsikt som var blitt bedre og bedre bevist over en rekke år. Foreldre var det farligste for barn. Alle andre enn foreldrene og øvrig biologisk familie tok godt vare på barna. Det var ekstra betryggende at disse andre fikk betalt for det. Da kunne man være sikker. Det gjaldt alle, fra helsesøstre og barnehagepersonale til dommere i fylkesnevndene.
"Foreldre er barnas naturlige fiender" skulle det nå sies, med dyp stemme, hver gang man måtte gjøre offentligheten oppmerksom på at saker mot foreldre var meget alvorlige saker som barnevernet, politiet, de sakkyndige og rettsapparatet hadde vurdert særdeles betryggende og nøye, og med viktige rettssikkerhetsgarantier for barna, garantier fra psykologer på incestsentre og fra naboer som meldte fra at de hadde sett at barna hadde utrygg tilknytning til foreldrene og heller ville leke i sandkassen med Erica-dyrene. (Det fabelaktige Erica-materialet, som besto av sandkasse hvor barna skulle leke, kunne avsløre alt som var galt med barn og deres foreldre. Det kunne forresten barnetegninger også. Hvis barnet tegnet et hus med en dør, betød det at barnet hadde vært stengt inne i et skap bak døren. Hvis barnet tegnet et stakitt rundt huset, kunne man bare telle gjerdesprossene, så visste man at barnet hadde vært stengt inne og incestet like mange år som det var gjerdesprosser. Det hadde en norsk psykolog bevist i en rettssak, sånn at barnets farlige far kom i fengsel.)
Det var for å nyttiggjøre seg slike forvirrete innlegg at Ørn fulgte med i hva de fant ut, de 20 etterforskerne som var satt til å spane på alt U-gruppo skrev og sa og gjorde. Han kunne snappe opp adskillig nyttig fra de forkastelige innleggene de uselvstendige og andre slike vev-grupper skrev. For riktignok var de 20 flinke, men selv var han enda flinkere til å se hva som kunne være nyttig. Særlig var han flink til å snakke i høyt tempo med tiltalende stemme, mens han snudde argumentene fra godtfolk rundt og brukte dem til velferdsstatens fordel.
Og når nå påskeaksjonen vakte oppsikt, ville Ørn si dette til presse og tv, og informere redaktørene for radioprogrammet "Bånn er livet", som var den beste kanalen for å få alle i Norge til å tro på psykoanalysen og kaffegrut-spåingen og bearbeidelse av fortrengte og dissosierte minner om alt det fæle foreldrene hadde skadet dem med. Og da ville alle barnefaglige og miljøhjemspersoner i Norge (og de var i ferd med å komme i majoritet), da ville de skjønne at aksjonen var til barnets beste. Og da ville alle dommere og statsadvokater og forsvarere skjønne det samme. Det var jo barnefaglige de også. Hvert år var myndighetenes undervisning i riktig barnevern blitt intensivert på de juridiske fakultetene. Og advokatforeningen samarbeidet ypperlig nå. Hvert år tilbød de kurs for de få advokatene som ennå ikke hadde forstått barnevern. Som kursledere skaffet de inn barne-professorene og barne-sosionomene med doktorgrad, som fortalte om hvordan de filmet omsorgssvikt mens de sto på dolokket på alene-morens bad.
*
Da Finnskagen hadde hørt på Ørns beroligende planer en stund, var det klart at han kunne se lyst på fremtiden. Aksjon
Barnevennlig Påske kunne gå av stabelen som planlagt. Suksessen var garantert.
(fortsettes nedenfor i kapitel 4)