It is currently Fri Mar 29, 2024 12:04 am



Post new topic Reply to topic  [ 31 posts ]  Go to page 1, 2, 3  Next
Author Message
 Post subject: Også jeg vil skrive novelle, please, men hvor?
PostPosted: Sun Mar 18, 2007 4:22 pm 
Offline
Superposter
User avatar

Joined: Wed Feb 08, 2006 8:48 am
Posts: 6857
Location: Oslo
  
Da jeg drev og støvsuget i går, fikk jeg for en gangs skyld noen tanker i hodet. Jeg ble misunnelig på Agrippa, som har fått sin egen novelle-seksjon. Nå vil jeg også slippe til med en novelle jeg tenkte ut. Men den kan ikke gå i seksjonen "Alt som ikke handler om bv og konflikter", for det gjør den. Så HJELP, Arild! Hvor skal denne eeeeenestående spennende historien stå, en novelle som vil kunne få uforutsigbare følger for samfunnet (når jeg bare får rettet alle trykkfeilene) og er av stor litterær verdi (ligger an til forfatterforeningens pris for lovende genier).

Kjernen var en idé min mann hadde for mange år siden, en idé til en kriminalroman om at det over en del måneder ble en liten epidemi av barn som ble stukket til blods med noen slags spiss redskap, uten at man klarte å finne forbryteren/forbryterne. Min mann hadde løsningen på mysteriet klar også.

Jeg har forandret LITT på forbrytelsen, så nå skal dere bare se. Jeg må tenke ut litt og litt, så jeg lager et Mona-manus hvor jeg vender tilbake med flere avsnitt etter hvert, og tittelen må komme til slutt.

Dessverre blir novellen svært lang. Jeg er visst ikke så flink som Agrippa til å kondensere til en situasjon som gir et mentalt bilde. Den der om han som kom farende med et møkkaspann og skremte barnevernet har jeg fremdeles på netthinnen.


*******

Kapitel 1

Politioverbetjent Abraham Finnskagen var bekymret. Nå gikk det mot påske, og han forutså en vanskelig tid.

Han fryktet ikke egentlig alle innbruddene med ødeleggelser i private hjem hos familier som var bortreist. Riktignok var enda flere stillinger til slik almindelig polititjeneste blitt inndratt. Men politiets barnevernsvakt hadde fått adskillig flere stillinger, og det var Finnskagens gebet. Flere hundre ny-uteksaminerte barnevernere var i ferd med å plasseres rundt om i hvert eneste politidistrikt, og de skulle utføre ordre under veiledning av gamle erfarne barnevernsfolk som allerede var der. (De gamle erfarne likte godt å arbeide under politibeskyttelse, så de stillingene var fullt besatt.) Det var også bevilget penger til mellom 3 og 10 psykologstillinger til hver barnevernsvakt. Kontorplass skulle det bli råd med til alle de nye, i rommene som var ledige etter de nedlagte stillingene til almen polititjeneste.

Aksjon Barnevennlig Påske
Forsåvidt så Finnskagen frem til full aktivitet av hele staben i påsken. Han hadde lagt opp en plan. De skulle rykke ut i alle kommuner over hele landet på palmefredag aften og avhente barn som de var bekymret for. Det gikk ikke an å la så mange barn tilbringe påsken hos upålitelige foreldre.

Like før en helg var det heldigvis umulig for foreldrene å få mobilisert advokater eller noen overordnet offentlig instans som kunne finne på å blande seg i sakene. Og helgen før påskeferie var spesielt gunstig. Da hadde foreldrene faktisk 12 dager på seg til å roe seg ned før de kunne begynne å protestere og mase om hva de ville med hensyn til de barna som barnevernet hadde reddet. Avisene var også fullt opptatt med påske-sportsreportasjer, så journalistene ville heller ikke høre på dårlige foreldre. Journalister var forresten aldri noe stort problem for Finnskagen, etter at politiet og barnevernet hadde fått fullt gjennomslag på Journalisthøyskolen for at avisene i barnevernssaker skulle ha en fyldig liste over godkjente fagfolk og foreninger med statsstøtte å holde seg til, hvis de overhode ville spørre noen og skrive om sakene.

Barnemishandling om natten
Men det var et problem. For noen måneder siden var det oppstått en ny type barnemishandling. Først var det begynt i Nord-Østerdal. Noen barn hadde om morgenen blitt levert i barnehagen med noen merkelige, runde stikk på stumpen. Dette så barnehagepersonalet når de trakk ned barnas bukser på toalettet. Det var også skjedd med skolebarn. Her ble det oppdaget i dusjen etter gymnastikktimen. Barna selv hevdet at de ikke visste om det, og at det ikke var vondt. Barna husket heller ikke å ha våknet om natten, og de var friske og uthvilte. Det var faktisk oppdaget sånne stikk på noen dusin barn, over en periode på 3 uker.

Så plutselig skjedde det samme på Jæren, dernest i Arendalsområdet. Så var det stille en stund, men så lot det til å spre seg til kommuner over alt. Nå var antallet oppe i nær 3000 barn alt i alt. Stikkene leget seg selv i løpet av noen uker, og ingen så ut til å få noe mén av det, men det var jo en alvorlig forbrytelse, en legemsbeskadigelse med hensikt bak.

For Finnskagen var jo sikker på hva dette var. Det var naturligvis foreldre som nok en gang viste sin natur. "Det er så mange foreldre som ikke er skikket til å ha barn," tenkte Finnskagen, "og barnemishandling og omsorgssvikt blir mer og mer utbredt."

Barna brakt i sikkerhet
Naturligvis var alle disse barna forlengst blitt plassert i trygge beredskapshjem, kalt "Miljøstimulanshjem", hos stimulerende beredskapspersoner. Det var folk som arbeidet regulært for barnevernet og som hadde gjennomgått kurset som politiet og barnevernet regelmessig samarbeidet om. Der var disse blitt grundig forklart hvordan de skulle verge barna mot foreldre som ville ha samvær med dem. Enten skulle de nekte det, om nødvendig dra til hemmelig sted med barna hvis foreldrene hadde fått greie på hvor beredskapspersonene bodde. Eller de skulle være med, 2 eller 3 slike beredskapsarbeidere, og sørge for at foreldre ikke fikk et eneste sekund alene med et barn så de kunne se sitt snitt til å mishandle barnet eller presse barnet til å nekte for at det ville være i beredskapshjemmet.

Noen barn var faktisk enda tryggere plassert, i såkalte Miljøstimulanssentre, institusjoner drevet av spesialkompetent personale med stor erfaring fra sin egen oppvekst under det kompetente barnevernet. Så de visste akkurat hvordan barn som ikke vet sitt eget beste kan tenkes å prøve å flykte eller ringe til foreldrene, og de kunne beskytte barna mot disse uheldige impulsene, ved for eksempel å benytte nedlegging på gulvet og innelåsing av telefoner som kunne forstyrre miljøet på sentrene.

Straffesakene mot foreldrene stopper opp
Så det var ikke barnas trygghet som bekymret Abraham Finnskagen. Derimot trakk det ut med å få disse skrekkelige foreldrene dømt for det de gjorde.

For sakene mot foreldrene måtte jo gå som straffesaker. Riktignok hadde myndighetene fått mobilisert folkemeningen de senere årene, slik at man til en viss grad hadde fått slutt på at overgriperes skyld måtte bevises ut over enhver rimelig tvil. Det gjaldt blant annet i voldtektssaker. Der var det nå god presedens for at hvis voldtekt for eksempel ble anmeldt flere år etter det tidspunkt da den skulle være begått, så skulle retten tolke dette som offerets pålitelighet og sindighet, som hadde ført til at hun (eventuelt han) hadde tenkt seg grundig om og tatt samfunnsansvar, ikke løpt av sted og anmeldt i en tilstand av opphisselse.

Men det var i saker med voksne vitner som kunne uttale seg med full troverdighet. Disse stukne barna greide jo ikke å si klart ifra om hva foreldrene hadde gjort. Finnskagen rystet på hodet for seg selv når han tenkte på det. Man hadde hatt noen saker hvor barna bare stirret med åpen munn, uansett hvor klare spørsmål og forslag barnevernet hadde kommet med. Noen barn i skolealder hadde svart "nei" selv når barnepsykologene sa til dem at de ikke kunne slippe ut av forhørsrommet før de hadde sagt at det var pappa som hadde gjort det, og hadde vist på en dukke med kjønnsorganer hvor pappa hadde stukket dem. Og de mindre barna var håpløse. En treåring hadde sagt "vet ikke" og "vil til mamma" – altså mamma når alle visste at det var pappa som hadde stukket (han var kjent for å drikke mye cognac av dyrt, fransk merke). Noen enda mindre barn hadde sagt "Æææ" og stirret på krokodillen i sandkasse-materialet som var forsøkt brukt for å bringe frem barnets tanker under videofilmingen.

Noen få foreldre var blitt dømt i tingretten, men blitt frikjent igjen i lagmannsretten. Finnskagen rynket brynene. Det var de hersens juryene som absolutt ville se video-opptakene, og som ikke godtok bekreftelsene fra de pålitelige psykologene og politifolkene om at barna tydelig hadde vist at de led traumatisk fordi mamma og pappa hadde gjort noe slemt mot dem.

Og det hadde vist seg at også noen juridiske dommere i tingretten hadde avsagt dommer som uttalte seg meget kritisk til politiets og barnevernets og psykologenes viktige bevismateriale. Det var ikke til å holde ut, følte Finnskagen.

Kommuneadvokatenes innsats
Joda, kommuneadvokatene hadde utrettet mye i fylkesnevndssakene. I fylkesnevndene gikk jo sakene som sivilsaker som dreiet seg om barnets beste. Så der hadde foreldrene ikke den minste sjanse til å unngå omsorgsovertagelse av barna. For hvem andre enn foreldrene kunne ha stukket barn med en spiss ting om natten?

Flere kommuneadvokater hadde gjort en langt større innsats enn strengt tatt krevet av dem, med å påpeke denne skylden overfor fylkesnevndene. De hadde holdt bevegede og harmdirrende prosedyreinnlegg, og hadde referert til FN's barnekonvensjon, som jo sier at alle barn har krav på beskyttelse fra sine familier. Kommuneadvokatene hadde til og med vist til hvilken paragraf i barnekonvensjonen dette står.

Disse prosedyreinnleggene beviste hvor dyktige og ansvarsbevisste kommuneadvokatene var. Det var viktig å vite når de etter kort tid søkte ledige dommerstillinger. Og det var jo viktig for deres arbeid i kommunene også. Politikerne kunne få klare bevis for at kommuneadvokatene var på kommunenes side, i alle saker. Det hadde riktignok vært 4 kommuneadvokater som faktisk hadde opponert mot å kjøre slike saker på den måten barnevernet, politiet og politikerne ville. Finnskagen sukket. De var blitt tilbudt stillinger som inspektører for våre seilskip, ett hver, med noe redusert lønn, men til å leve av, mens man samtidig fikk vist at det ikke gikk an for en advokat å svike sin klient på den måten, særlig når klienten er en offentlig myndighet.

Hvis flere kommuneadvokater hadde tenkt på det samme, hadde de holdt tyst om det. Det som ble resultatet for de 4, hadde vært nok til å sørge for fortsatt harmoni i kommunenes juridiske avdelinger. Og de aller fleste kommuneadvokater hadde jo vært godt inne i kommunenes barnevernssaker på forhånd og hadde bygget opp en grunnfestet forargelse over dårlige foreldre. Finnskagen hadde selv administrert flere kurs hvor politi og barnepsykologer og barnevernets kompetansesentre i de ulike landsdeler hadde informert kommunenes jurister og politikere. De hadde fortalt under kurset om hvor ille det står til i mange private hjem, og de hadde utdelt fyldig med pålitelige rapporter fra ANOVA, rapporter hvor selveste forskningseliten beskrev sine undersøkelser og ga veiledning om hvordan barnevernsspørsmål skulle behandles på vitenskapelig måte, sånn at retten kan være over 50% sikker på at foreldrene ville hemme barna i fremtiden hvis de fikk lov til å forstyrre barnas fine utvikling i miljøinnhegningene.

Men selv ikke disse dyktige kommunejuristene hadde kunnet bidra effektivt til fortgang i straffesakene. Statsadvokatene hadde insistert på at dette var deres business, og hadde hevdet – med adskillig rett – at kommuneadvokater ikke forsto forskjell på sivilrett og strafferett.

Fortsettes i tredje innlegg nedenfor.

  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net


Last edited by MH Skånland on Sun Mar 18, 2007 10:11 pm, edited 7 times in total.

Top
 Profile  
 
 Post subject:
PostPosted: Sun Mar 18, 2007 5:25 pm 
Offline
Site Admin
User avatar

Joined: Sun Feb 05, 2006 7:18 pm
Posts: 7442
Location: Mosjøen, Vefsn kommune på Helgeland.
Vanskelig å lage en egen plass for kun en novelle. Men du kan jo skrive ferdig her og legge det ut en annen plass på forumet, f.eks

[face=Tahoma]-->Alt mulig om barnevernsovergrep[/face]

Jeg setter imidlertid pris på at unge lovende tallenter, lever seg ut på r-b-v.net. Så stå på. :wink:

_________________
¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯
.
"Vårt" lysebrune-mørkerøde såkalte barnevern stjeler mennesker
> Radikalt forum mot familiedestruksjon: http://forum.r-b-v.net/<


Top
 Profile  
 
 Post subject:
PostPosted: Sun Mar 18, 2007 5:37 pm 
Offline
Superposter
User avatar

Joined: Wed Feb 08, 2006 8:48 am
Posts: 6857
Location: Oslo
  
Ok ok, da blir det "Alt mulig". Hmm, jeg føler meg ung igjen ja.

  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net


Top
 Profile  
 
 Post subject:
PostPosted: Sun Mar 18, 2007 9:46 pm 
Offline
Superposter
User avatar

Joined: Wed Feb 08, 2006 8:48 am
Posts: 6857
Location: Oslo
  
Novellen fortsetter.
Jeg deler manuset her, for det ble så milelangt.



Kapitel 2

Finnskagens analyse
Politioverbetjent Abraham Finnskagen visste at hans spesialutdannelse i barnefaglige emner var god. Han hadde i sin tid lest pensumet i psykologi til Examen philosophicum. Siden var han oppdatert. Han hadde lest kortversjonen av alle de statistiske rapportene som kom fra kommuner og fylker om hvor mange barn som ble hjulpet hvert år. Han hadde lest de inngående metodeundersøkelsene til Lisbet Flatland-Jensen og Andor Nedreos, den pålitelige veiledningen til Runar Ujevnland i hvordan sosialarbeidere skal gå frem for å få alle sine kolleger med seg til å dele ansvaret for omsorgsovertagelser. Han hadde lest grunnboken Sviktet av foreldrene. Omsorg er statens ansvar, men han hadde glemt hva forfatteren het – – tja, det var visst forresten Mari ett-eller-annet svensk-klingende.

Sammen med alt det politifaglige stoffet og alle rapportene han selv hadde skrevet til myndighetene om behovet for sterkere innsats til barnets beste, ga dette vitenskapelige stoffet ham solid basis for egne meninger (slik den lille lokalavisen Morgenseddelen sa i sine reklamer for å kapre ressurssterke lesere).

Derfor hadde Finnskagen allerede tidlig gjort disse barnestikk-sakene til sitt spesielle prosjekt å følge opp faglig. Når sakene endelig kunne avsluttes tilfredsstillende, hadde han tenkt å skrive en kort innledning og en litteraturliste til slutt, og så levere det hele inn til doktorgraden. Også av denne grunn irriterte det ham at det sto i stampe med å få alle foreldrene dømt.

Den faglige analysen var imidlertid klar. Han hadde skrevet at helt klart var dette begynt med noen syke individer i et isolert innlandsområde. De hadde ikke nok fjellvidder uten trær, de hadde ikke nok regn (om sommeren var det forbud mot bålbrenning ute), og de hadde ikke den gunstige utsikten til havet som redder harmonien for en del nordmenn. (At synet av saltvann virker stabiliserende, er tydelig av alle hyttene som er bygget langs kysten, hvor især Oslo-boere reiser i ferier og langhelger og slapper av rolig inne i hyttene, med de like beroligende varene handlet inn på Tankus, som nå har utsalg ved de fleste parkeringsplasser.)

Så problemet startet med en del sykelig disharmoniske foreldre i innlandet, som avreagerte sitt Munkekloster-syndrom på sine barn om nettene.

Og så hadde Finnskagens etterforskning, kombinert med ny faglitteratur, gitt en verdifull konklusjon, basert på intuisjon. Han visste nemlig at en del umodne foreldre hadde funnet på å danne en gruppe som de kalte for "Uselvstendighetsgruppen i Sandbukten (Bergen)" – forkortet "U-gruppo". De var så uselvstendige at de ikke bare dannet denne lokalgruppen, nei de tok kontakt ut over landet også.

Disse folkene hadde Finnskagens vitenskapelige analyse vist var den hemmelige bevegelsen som spredte fenomenet barnestikk til stadig nye distrikter, til og med til kystområder. Det hadde bredt seg foruroligende.

U-gruppos fremvekst, spredning og aktiviteter
Bergens-u-gruppo hadde lånt et jetfly av en ressursperson i Nordland et sted. Denne fyren hadde politiet lokalt der oppe ikke fått ordentlig tak på ennå, enda Finnskagen hadde fått Justisdepartementet til å sende sin "Spesialetterforskningsavdeling i saker med psykologiske elementer" oppover. Nå hadde de planlagt å gå rundt på kjøpesentre og skoler i lokalmiljøet og sette opp plakater og holde foredrag om hvor udemokratisk denne mannen var. Finnskagen visste at det nylig var vedtatt en lov som gjorde det til en plikt for det offentlige å informere skolebarn og sette opp advarende plakater om sånne privatpersoner når de eier fly. Stortinget var også godt på vei til å gjøre det helt ulovlig når det foregikk den andre veien (altså private som vil informere om offentlig ansatte personer), og også å gjøre det ulovlig å besvære seg i utlandet over hvor demokratisk Norge var.

Finnskagen hadde vært for sent ute til å få forbudt bruk av private jetfly over Norge. I dette flyet hadde derfor U-gruppo tatt med seg 5 stabler med vafler og dratt rundt og sluppet ned tusenvis av små lapper med oppfordringer til andre uselvstendige. De hadde til og med sluppet ned lapper med annonsetekst på, over bygninger hvor avisredaksjoner holdt til, og der hadde de bundet fast i annonsene små lærposer med penger til å rykke annonsen inn i avisen. Og da hadde andre like uselvstendige foreldre sett annonsene, eller sett lapper dale ned, eller hørt om det i radioprogrammer hvor skolerte programledere hadde fortalt om hvor udemokratisk det var å være så uselvstendig. Men noen foreldre ville ikke være så demokratiske, så de dannet grupper rundt om, og kopierte på uselvstendig vis navnet fra Bergen. Dermed ble de et farlig nettverk, for de var ikke alltid enig med Norske Demokratiske Myndigheter. Og den opprindelige initiativtageren i Bergen, Mina Myggfull, var blitt opphøyet til å bli Generalsjef og hadde fått eget walkie-talkie-nett i fødselsdagspresang fra de aller mest uselvstendige.

Og gruppene hadde skaffet seg ufordragelige nettsteder som Finnskagen og alle kommunene strevet med å få forbudt. De verste var barnegalt.nork og vær_redd_barna_mine.vev . På disse nettstedene drev foreldre farlig undergrunnsvirksomhet som de trodde myndighetene ikke leste. Politiet hadde en mistanke om at det var jetfly-millionæren i Nordland som finansierte disse nettstedene som ingen ville lese. Kanskje millionæren betalte for noen topp programmerere til å sitte og utvikle fasiliteter for det hersens forumet vær_redd... For hvem kunne ellers ha tid til å utstyre forumet med lekre fargebilder i gif-filer og blogger, og spre denne uhumskheten rundt i håp om at skikkelige folk ville la seg narre til å lese?

Nå hadde Finnskagens spesielgruppe forlengst avsatt 20 stillinger innen barnevernsvakten til å spane på disse U-gruppene, avlytte alle deres telefoner og skrive seg inn på deres nettsteder med uskyldige nick, som for eksempel "detnye_kgbnorge" eller "jeg_er_enig_med_dere". De hadde nylig ansatt to topp-kompetente IT-konsulenter til å effektivisere overvåkingen av hver enkelt pc hvor det ble skrevet innlegg som kritiserte barnevernet, så også det var under kontroll. Det eneste var at selv ikke disse ekspertene klarte å komme seg inn på noen Mac. I nettleseren Safari lå det nemlig et lite program, opprindelig tenkt ut av Billa Gates for å utkonkurrere Mac-ene, men som Apple hadde klart å snu om på. Nå virket det slik at uansett hvilke tastetrykk noen (altså per definisjon en hacker) gjorde for å komme seg inn i Mac-en, så ble det forvandlet til en ukryptert melding som ble sendt tilbake til hackeren. Meldingen lød: "Apple is good for the curious." Mac-en selv oversatte det automatisk til språket i landet hvor hackerens pc befant seg. Politiets barnevernsetterretning hadde ofte sett meldingen "Eple er godt for nysgjerrige" og var gått lei.

Men politioverbetjent Abraham Finnskagen visste nok. Han gadd ikke bry seg med Mac-er. Det var bare noen akademikere på universitetene som brukte dem allikevel, og akademikere holder bare foredrag for hverandre og skriver i akademiske tidsskrifter eller utgir vitenskapelige bøker med trykkestøtte. Og trykkestøtten kontrolleres av det offentlige og gis ikke til tullinger som ikke skriver samfunnsbyggende vitenskap. Akademikere menger seg ikke med befolkningen, og det var den jevne befolkning Finnskagens politi måtte kontrollere, og den jevne befolkning Finnskagen skulle ta doktorgraden på.

Etterforskningen hadde vist soleklart at det måtte være disse nettverkene i U-gruppo-landsparaplygruppo som hadde spredt opplysninger om barnestikkerne; det var derfor foreldre rundt omkring begynte å kopiere det, for de satte sine egne behov foran barnas. Og over alt hadde også Munkekloster-syndromet (MKS) bredt seg, og når foreldre med MKS fikk høre hva andre i lignende situasjon hadde begynt med for å avreagere sin frustrasjon, så begynte de også å stikke.

Politioverbetjentens opplegg for barnevernsvakten
Finnskagen hadde ment å slå 2 fluer i én smekk. Påskeaksjonen skulle sørge for nok barn til etterspørselen fra personale ved miljøstimulanssentre og beredskapsmiljøstimulanshjem. Samtidig skulle teamene som sendtes ut, passe på å ankomme i hjemmene til forskjellige tider på natten, for å kunne få tatt iallfall en del foreldre på fersk gjerning med stikkeredskap i hånden stående over sovende, blødende barn.

For det var et faktum at hittil hadde ingen av razziaene i stikke-foreldres hjem kunnet bringe for dagen hva slags redskap som var blitt brukt. Politiet var sikre på at det var spesialredskap, og at alle foreldrene hadde skaffet seg samme effektive type, antagelig sluppet ned av den første-generasjons-innvandrede nordlendingen med jet, etter bestilling formidlet gjennom U-landsparaplygruppo. Det var nemlig merkelig hvor ensartet alle stikkmerkene på barna var. Ikke alle var helt identiske, men alle var nokså like. De var runde, så det hjalp lite at politiet åpnet kjøkkenskuffer og redskapsboder og beslagla kniver og løvetannstikkere. Hvor mye Finnskagen enn lystet etter å fremlegge alle disse knivene og stikkerne i retten, så turte han ikke prøve å bruke dem som bevis på at foreldrene hadde hatt rikelig tilgang til torturredskaper. En rettsmedisiner som Alle Sankthansorm ville med én gang kunnet avsløre at redskapen som var brukt, ikke kunne være noe sånt, og da kunne politi og påtalemyndighet få negativ presseomtale. I straffesaker var de ikke så godt beskyttet mot sensasjonspresse som de var i barnevernssaker.

Men som sagt, mindre enn to uker før påske var politioverbetjent Finnskagen meget bekymret. Opplegget hans truet med å bli en fiasko, og hele hans analyse kunne til og med stå i fare for å bli underkjent til doktorgraden hvis han gjennomførte påske-barneredningsaksjonen under de nåværende forhold.

For noe hadde skjedd.


Overraskende utvikling før påske
For akkurat 14 dager siden hadde stikke-episodene begynt å ta en annen vending. Først hadde ikke politiet fått melding om det, for de som var stukket, hadde vært for flaue til å trekke buksene ned for en politilege og vise frem stikkene. Men så hadde noen få av dem marsjet inn til legene allikevel, for de var i harnisk, de var voksne, de var vant til å bli trodd uten spørsmål uansett hva de sa, de var vant til å forlange aksjon, de var vant til å forlange beskyttelse, og de krevet straff og besøksforbud for dem som stigmatiserte dem på denne måten.

Og samtidig med at stikk-epidemien hadde begynt å ramme voksne, så den helt ut til å ha tatt en pause når det gjaldt barn. Riktignok hadde det vært noen få barn som var blitt stukket om natten for 12 og 13 dager siden, men senere ingen. Og de få det hadde skjedd med da, de var faktisk barnevernsbarn; de bodde i barnevernets egne miljøstimulanshjem og Miljøstimulanssentre. Hadde foreldrene vært så gale og frekke at de hadde trengt seg inn der også – hadde de klart det på tross av at barnevernet alltid omhyggelig beskyttet barna med lås på både dører og vinduer? Hvis foreldre skulle inn der på legal måte, måtte de jo gå gjennom et sluse-system, hvor de ble scannet for å avsløre eventuelle utbryter- .... nei uff da, tenkte Finnskagen, innbryterredskaper var det jo.

Men tilbake til de voksne stikkofrene, som var blitt ganske mange nå. Etter at noen av de mest militante gjorde anskrik, var det blitt satt i gang en omfattende undersøkelse, og da viste det seg at det var langt flere som var blitt stukket, og de hadde påfallende fellestrekk. De var alle sammen barnevernsarbeidere. Noen var tilknyttet kommunale barnevernskontorer, noen arbeidet ved barnevernsvaktene, noen på barnevernets behandlingshjem, og noen ved mødrehjem. Det var klart at de forlangte beskyttelse, og enda klarere at de måtte få det.

De hadde nå mobilisert sin fagorganisasjon VOFF, som ville høyprioritere saken, og som allerede hadde bevilget 2 millioner, som et lite forskudd til å engasjere en spesielkompetent etterforsker tilknyttet VOFF, ikke politiet. Det mannfolket de hadde hyret inn, hadde virkelig baller. Han var tilfeldigvis og heldigvis ledig for oppdrag, hadde tidligere erfaring som rettferdighetsminister, og drev dertil med sjokolade-bryting. Finnskagen visste hva det var for en merkverdig sport. I en kjempestor plastbalje drev to og to voksne mennesker brytekamp, med bare badebukse eller bikini på. Finnskagen politimann skjønte ikke hvordan noen kunne orke å slikke i seg all den sjokoladen, men denne Gerhard ett-eller-annet hadde visst til og med gått i klinsj med selveste statsministeren, og de hadde slåss om slikkeriet som de begge påsto gjorde folk så friske. Gerhard vant, og tok seg så en hvileperiode hvor han riktig studerte effekten på egen helse av den ekstra sjokoladen han hadde slikket. Men nå var han altså hyret inn for nye oppgaver. Og VOFF ventet seg meget.

De stikk-rammede barnevernsprofesjonene var jo alle sammen mere bevisst enn noen om at foreldre stakk sine barn om natten. Nå anmeldte de foreldrene til disse barna. Foreldrene hadde ikke bare en forvrengt oppfatning av sine barn, nei de hadde en forvrengt oppfatning av hele virkeligheten, slik at de ikke forsto at barnas beste var det samme som barnevernernes beste! Og hvis politiet ikke nøstet det hele opp, så ville barnevernet sette inn VOFF og Gerhard.

Barnevernsarbeiderne var egentlig i sjokk over at foreldre hadde kunnet gå enda lenger enn å prøve å nekte for barnemishandlingen i fylkesnevndene. Ja, foreldrene måtte jo til og med ha kommet lenger inn på deres private enemerker enn postkassen! De hadde trengt seg inn til barnevernerne om natten! Og brettet til side dynen og stukket dem på baken!

Det var flere aspekter av dette som bekymret overbetjenten.

---
- -
(fortsettes i neste kapitel, nedenfor)

  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net


Last edited by MH Skånland on Tue Mar 20, 2007 9:31 pm, edited 1 time in total.

Top
 Profile  
 
 Post subject: Hva med et tema
PostPosted: Sun Mar 18, 2007 11:48 pm 
Offline
Superposter

Joined: Wed Sep 27, 2006 2:53 pm
Posts: 1149
Location: Danmark
Hva med et tema for noveller og eventyr, har noe slikt på lager selv. Det er kun en annen måte å fortelle en historie på. Vi foresten i den anledning anbefale Else Sommer sin bok med fortellelinger hun har hjulpet barnevernsbarna å skrive selv. Den heter "Er kommunen min mor" og utgitt fra forlaget Birkehøj.

_________________
AMA

Skriver på en bokserie under tema "Når barnevernet dreper med loven i hånden"...
Internettside der saksdokumentasjon som benyttes oppdateres regelmessig:

http://www.freewebs.com/amasbvt/


Top
 Profile  
 
 Post subject:
PostPosted: Mon Mar 19, 2007 12:12 am 
Offline
Superposter
User avatar

Joined: Wed Feb 08, 2006 9:13 am
Posts: 1063
BarnasRett har fått tillatelse av Else Sommer til å publisere boken:
Er kommunen min mor av Else Sommer.


Top
 Profile  
 
 Post subject:
PostPosted: Mon Mar 19, 2007 8:35 am 
Offline
Superposter
User avatar

Joined: Wed Feb 08, 2006 8:48 am
Posts: 6857
Location: Oslo
 
Jeg tror Ama må blande sammen to forskjellige ting her. Er kommunen min mor?, slik som den ligger på BarnasRett, er vel i sin helhet skrevet av Else selv (det var jeg som skrev den inn på datamaskin fra Elses papirmanus, så jeg husker den bra. Den ligger i seksjonen "Litteratur" i menyen på BR.)

Jeg må huske å spørre Else om fosterbarns egne beretninger – jeg var ikke klar over om de er ferdigstillet eller kommet ut, men jeg husker at hun har nevnt det, og det er et godt prosjekt. En enkelt dansk pike, Rikke tror jeg hun het, har skrevet en historie som ble fremført på et nkmr-symposium for noen år siden og som ligger på nettet. Vi har også noen svenske og et par norske.
  


  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net


Top
 Profile  
 
 Post subject:
PostPosted: Mon Mar 19, 2007 9:50 am 
Offline
Superposter
User avatar

Joined: Wed Feb 08, 2006 9:13 am
Posts: 1063
Jeg fikk også denne av Else: Mads' bok/ Myten om den sociale arv.


Top
 Profile  
 
 Post subject:
PostPosted: Mon Mar 19, 2007 12:38 pm 
Offline
Rang: Ivrig bruker

Joined: Mon Feb 27, 2006 1:02 am
Posts: 159
Nina wrote:
Jeg fikk også denne av Else: Mads' bok/ Myten om den sociale arv.


Får dere legge ut også den?

_________________
Det finnes egentlig bare to typer etikk:
Psykopati og sannhet innpakket i kjærlighet
Fargene skyldes det som ikke er etikk...


Top
 Profile  
 
 Post subject:
PostPosted: Mon Mar 19, 2007 1:04 pm 
Offline
Rang: Ivrig bruker
User avatar

Joined: Thu Jun 29, 2006 10:54 am
Posts: 181
 
Den ligger jo på Barnas Rett allerede! Se adressen. Eller ligger det ikke peker til den noe sted?

_________________
REDD BARNA VÅRE! Signer oppropet.
http://opprop.r-b-v.net


Top
 Profile  
 
 Post subject:
PostPosted: Tue Mar 20, 2007 9:28 pm 
Offline
Superposter
User avatar

Joined: Wed Feb 08, 2006 8:48 am
Posts: 6857
Location: Oslo
  
Novellen fortsetter.


Kapitel 3

Det vanskelige ved sakene
Finnskagen hadde satt opp sine betenkeligheter i en ordnet liste. (Den kunne inngå i et appendix når han skulle levere doktoravhandlingen.)

1) Var foreldrene gjerningsmennene?
For det første så var disse stikkene anderledes. De var mere dyptgående. Noen av de rammede barnevernerne måtte på sykehus, hvor de måtte ligge på magen, fordi det var for vondt å ligge på den angrepne legemsdel. I går hadde Finnskagen fått den alvorlige beskjed fra et sykehus at to av disse pasientene faktisk var i koma. Lungene deres hadde ikke klart å puste inn nok oksygen når de måtte ligge på magen hele tiden.

(Derfor hadde sykehusets huslege, med bakgrunn fra psykoanalysen, bestemt at de skulle legges på ryggen, men med et passende hull i madrassen for at det ikke skulle gjøre så vondt. "Ryggleie burde vært forsøkt for lenge siden", sa han. "Bare leger uten psykoanalytisk forståelse kunne finne på å legge voksne mennesker på magen. Det er anderledes med barn." På denne måten ville huslegen rette opp alle de vonde og gale snusfornuftige forestillingene som hadde herjet i mange år, og få sykehusmedisin over i rasjonell retning. – Men det var for sent for dem i koma. De fortsatte å være komatosert, selv om de var lagt på ryggen; for i koma kunne de jo helt sikkert ikke føle smerte, og iallefall holdt de munn selv hvis de hadde det vondt.)

Nå syntes jo ikke Finnskagen at disse alvorligere stikkene, overfor voksne barnevernsarbeidere, talte for at andre enn skrullete foreldre skulle ha gjort det. Tvert imot, folk med MKS-syndromet ville jo alltid skaffe seg berømmelse ved å utføre vågale stunts, og dette her var et godt eksempel.

Men samtidig betød alvorlighetsgraden at stikkerne måtte ha regnet med at dette ville bli sykemeldings- og sykehussaker, kanskje med dyre rekonvalesent-opphold i gunstig klima, som på Bahama-øyene. Dermed var det mere vågalt å prøve seg på noe sånt. Disse foreldrene ville sikkert stikke sine egne barn for et godt ord, men visste nok hvor meget alvorligere det var å forulempe offentlige tjenestemenn.

I doktorgrads-manuskriptet sitt, kapittel 4, hadde Finnskagen analysert betingelsene og omstendighetene rundt MKS-utfoldelser. Hans vitenskapelige vurdering var at stunterne ikke var så modige som før, etter at deres leder og velgjører, en engelsk adelsmann ved navn Rex Eng, hadde kommet ut av tellingen da han skulle ramse opp hvor mange ganger en MKS-er kunne gjenta sine stunts uten å trenge påfyll. Og MKS-erne var også mindre utspekulerte enn man hadde trodd. Razziaene hadde ikke funnet noe nøkkelfilings-utstyr. Heller ikke hadde noen av barnevernets og politiets faste psykiatre kunnet bringe frem fortrengte levitasjons-forestillinger (Finnskagen hadde slått opp i Fagbokforlagets store fagterminologiske fremmedordbok og funnet ut at "levitasjon" betød "flygning"). Hvis MKS-erne ikke trodde de kunne fly og ikke hadde hemmelige nøkler til barnevernernes tilholdssteder, kunne de heller ikke ha lært opp andre U-gruppo-medlemmer i noe av dette.

Hadde da virkelig disse menneskene, som så langt fra mestret foreldrerollen at man i barnevernets og fylkesnevndenes dokumenter kun betegnet dem med det passende nedlatende, sørgelige "mor" og "far" – hadde disse tufse individene virkelig hatt mot til å angripe barnevernere, samfunnets lysende fyrtårn? (Betegnelsen "lysende fyrtårn" var det blitt vanlig å bruke på dem, i anerkjennelse av deres innsats, som var like stor i det norske samfunn som Albanias hadde vært som "sosialismens fyrtårn". Men Albania hadde ikke fortjent karakteristikken "lysende".) Ja, man visste jo at foreldre ofte truet med å angripe eller klubbe ned de samfunnets representanter som tok seg av barna deres. Men der gjorde man jo vanligvis kort prosess: man stilte dem for en ydmykende strafferettsprosess og dømte dem til bøter og fengsel, til skrekk og advarsel også for andre. Og derfor var det hittil ingen som hadde gjort alvor av noe så forferdelig. Vel, i Sverige hadde det vært en gælen innvandrer som hadde plaffet ned noen sosialsekretærer som tok hans barn under omsorg, men det visste norske foreldre flest ikkeno om.

Og bortsett fra spørsmålet om mot, hvordan i all verden var de da kommet inn på barnevernernes enemerker? Og ut igjen uten at noen hadde oppdaget dem?

2) Kunne man styre rettssakene?
Men rent bortsett fra at Finnskagen av og til lurte på om foreldrene kunne være skyldige i barneverner-stikkene, selv om de naturligvis var skyldige i egne-barn-stikkene, og selv om det avgjørende ikke var om de var skyldige men å få dem dømt, så ble han mer og mer skjelvende ved tanken på om anklagene ville gå igjennom i straffesaker. Det var motstand og hindere over alt. Statsadvokater var av og til for kritiske, og juryer var pyton. Tingrettsdommere og -domsmenn var ikke å stole på heller. Og forsvarsadvokatene! De kunne finne på å plante i hodet på juryen og dommere og domsmenn den idéen at når foreldrene umulig kunne ha tatt vekk dynene og stukket barnevernerne om natten uten at offeret våknet og laget rabalder, da måtte man også søke gjerningsmennene i barnestikk-sakene annensteds. Det ville være katastrofalt.

Abraham Finnskagen hadde lenge hatt full tillit til det norske rettsapparatet, som rolig og ansvarlig alltid bygget på tidligere rettspraksis, slik at man kunne forutse utfallet av nye saker, for ekempel barnevernssaker. Ikke minst var det trygt og godt administrert under rettferdighetsministeren Halvstikk Lilleflaten, som selv hadde lest litt juss og visste hvordan lovene skulle tolkes og hvordan man skulle finne på nye, for å beskytte alle mot å falle utenfor statens vern. Men strafferetten, i profilerte saker hvor almenheten og journalister brød seg mer enn de pleiet med sakenes utvikling og med det som ble sagt og fremlagt i retten, det var det svakeste punktet i hele den frie velferdsstatens justissystem.

Finnskagen skuttet seg. Så ringte han til en kollega, Johan Ørn, som var rene geniet når det gjaldt hvordan politiet skulle te seg når noen spurte hvordan det gikk med sakene deres.

"Du Johan", sa han, "kan ikke du stikke bort? Jeg må diskutere en sak med deg."

3) Hvordan skal media håndteres?
Samtalen med Ørn var konstruktiv. Det vanskelige var jo egentlig ikke selve rettssakene, men å sørge for at myndighetenes perspektiv hele tiden ble referert riktig og kraftig i media. Og her kunne Johan Ørn helt ut berolige ham.

For det første, sa han, så var det alltid han selv som ble innkalt for å fortelle i debatter på tv hva som var det riktige synet. I stikke-saken ville han ganske enkelt bruke den mest effektive argumentasjonen – den han alltid brukte. Han ville si "Vi lever i en rettsstat. I en rettsstat iverksetter politiet lovlig fattede vedtak." Og så ville han tilføye: "Få vedtak er mer lovlige enn barnevernets vedtak. Når barnevernet har haste-vedtatt at foreldrene må arresteres, så er vi forpliktet ifølge instruksen vi alle er enige om. Det er selvsagt i en rettsstat at vi må beskytte barnevernerne. Barnevernets beste er jo barnas beste, for det er den eneste måte å beskytte barna på, mot barnas naturlige fiender som er foreldrene."

Det siste siste slående argumentet om naturlige fiender hadde Ørn snappet opp i en debatt på vær_redd_barna_mine.vev. Det var en debatt med sånne innlegg som burde forbys, ja hele nettstedet burde jo forbys. Og denne Rune G. Pedersen, var det visst han het, som det var referert til i en debatt-tråd. Han var en ukjent leserbrev-skribent som hadde kritisert at myndighetene ikke hadde tiltro til foreldre. Han hadde vel ment det ironisk, filosoferte Ørn ironisk, og tenkte på innlegget Barnevernet i Rana Blad. Men det var jo sant at foreldrene var fienden! Og det hadde norske myndigheter oppdaget! Det var en viktig forskningsinnsikt som var blitt bedre og bedre bevist over en rekke år. Foreldre var det farligste for barn. Alle andre enn foreldrene og øvrig biologisk familie tok godt vare på barna. Det var ekstra betryggende at disse andre fikk betalt for det. Da kunne man være sikker. Det gjaldt alle, fra helsesøstre og barnehagepersonale til dommere i fylkesnevndene.

"Foreldre er barnas naturlige fiender" skulle det nå sies, med dyp stemme, hver gang man måtte gjøre offentligheten oppmerksom på at saker mot foreldre var meget alvorlige saker som barnevernet, politiet, de sakkyndige og rettsapparatet hadde vurdert særdeles betryggende og nøye, og med viktige rettssikkerhetsgarantier for barna, garantier fra psykologer på incestsentre og fra naboer som meldte fra at de hadde sett at barna hadde utrygg tilknytning til foreldrene og heller ville leke i sandkassen med Erica-dyrene. (Det fabelaktige Erica-materialet, som besto av sandkasse hvor barna skulle leke, kunne avsløre alt som var galt med barn og deres foreldre. Det kunne forresten barnetegninger også. Hvis barnet tegnet et hus med en dør, betød det at barnet hadde vært stengt inne i et skap bak døren. Hvis barnet tegnet et stakitt rundt huset, kunne man bare telle gjerdesprossene, så visste man at barnet hadde vært stengt inne og incestet like mange år som det var gjerdesprosser. Det hadde en norsk psykolog bevist i en rettssak, sånn at barnets farlige far kom i fengsel.)

Det var for å nyttiggjøre seg slike forvirrete innlegg at Ørn fulgte med i hva de fant ut, de 20 etterforskerne som var satt til å spane på alt U-gruppo skrev og sa og gjorde. Han kunne snappe opp adskillig nyttig fra de forkastelige innleggene de uselvstendige og andre slike vev-grupper skrev. For riktignok var de 20 flinke, men selv var han enda flinkere til å se hva som kunne være nyttig. Særlig var han flink til å snakke i høyt tempo med tiltalende stemme, mens han snudde argumentene fra godtfolk rundt og brukte dem til velferdsstatens fordel.

Og når nå påskeaksjonen vakte oppsikt, ville Ørn si dette til presse og tv, og informere redaktørene for radioprogrammet "Bånn er livet", som var den beste kanalen for å få alle i Norge til å tro på psykoanalysen og kaffegrut-spåingen og bearbeidelse av fortrengte og dissosierte minner om alt det fæle foreldrene hadde skadet dem med. Og da ville alle barnefaglige og miljøhjemspersoner i Norge (og de var i ferd med å komme i majoritet), da ville de skjønne at aksjonen var til barnets beste. Og da ville alle dommere og statsadvokater og forsvarere skjønne det samme. Det var jo barnefaglige de også. Hvert år var myndighetenes undervisning i riktig barnevern blitt intensivert på de juridiske fakultetene. Og advokatforeningen samarbeidet ypperlig nå. Hvert år tilbød de kurs for de få advokatene som ennå ikke hadde forstått barnevern. Som kursledere skaffet de inn barne-professorene og barne-sosionomene med doktorgrad, som fortalte om hvordan de filmet omsorgssvikt mens de sto på dolokket på alene-morens bad.

*

Da Finnskagen hadde hørt på Ørns beroligende planer en stund, var det klart at han kunne se lyst på fremtiden. Aksjon Barnevennlig Påske kunne gå av stabelen som planlagt. Suksessen var garantert.


(fortsettes nedenfor i kapitel 4)
  
  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net


Last edited by MH Skånland on Sun Apr 08, 2007 12:43 pm, edited 1 time in total.

Top
 Profile  
 
 Post subject:
PostPosted: Sun Apr 01, 2007 12:39 pm 
Offline
Superposter
User avatar

Joined: Wed Feb 08, 2006 8:48 am
Posts: 6857
Location: Oslo
  

(fortsatt fra kapitel 3 – som forresten er utvidet siden sist jeg skrev)

Kapitel 4

Påskeaksjon på randen til å bli skandale
I løpet av de tre dagene fredag – palmesøndag var den store påske-offensiven gått av stabelen. Det var blitt sendt ut patruljer i omtrent samtlige kommuner. Hver patrulje besto av 3 barnevernsarbeidere flankert av 4-5 politifolk, eller av 4-5 politifolk flankert av 3 barnevernsarbeidere i de få tilfellene barnevernsarbeiderne mente at politifolkene trengte enda mere beskyttelse enn de selv.

På politikamrene var det postert kriseteam, bestående av krisepsykologer, krisepsykiatre, kliniske krisepedagoger, kriseprester og krisekirurger. Krisekirurgene skulle stå klar til å operere hvis noen i teamene brakk ribben eller fikk brokk ved å forløfte seg på gjenstridige foreldre som måtte bæres ut i politibilene. De øvrige skulle gi hurtig krisebearbeidende hjelp til politifolkene og barnevernerne som fikk traumer av å måtte forsvare seg mot foreldrene.

I de få norske kommuner som ikke hadde patruljer ute, skyldtes dette at noen avvikere i politiet hadde forklart for politikere at politiet alltid har en selvstendig plikt til å vurdere konkret under de foreliggende omstendigheter hvorvidt et vedtak skulle settes ut i livet. Og politimestre og lensmenn noen få steder hadde ment at i dette tilfellet burde det ikke gjøres.

Men tilbake til alle de regulære samarbeids-kommunene. Patruljene hadde først vært forvirret med hensyn til hva de skulle gjøre. Skulle de ta barn uten videre hos mistenkelige foreldre? Det ville muligens alarmere foreldrene så de ikke dro ut og stakk barnevernere. Da ble det vanskelig å bevise noe. Eller skulle patruljene ligge i skjul hjemme hos barnevernere og vente til det kom foreldre for å stikke? Skulle de vente til foreldrene stakk, og så filme stikkingen med skjult kamera bak enveis-speil fra naborommet? Det ville gi fine bevis, men noen barnevernere ville nok bli alvorlig skadet i prosessen.

Det var blitt til at de gjorde litt av hvert. Mengder av barn var tatt, så mange at det ble svært til uro rundt om i boligstrøkene, blant folk som ikke hadde reist til fjells eller til Syden. Mange foreldre var også blitt tatt, både foreldrene til alle de tvangsfjernede barna, og andre foreldre som var påtruffet vandrende ute på kvelds- og natterstid. Især hadde man vært nøye med å ta alle som befant seg nærmere enn 200 meter fra barneverneres boliger, eller fra miljøstimulanshjem og -sentre. Hvis sånne nattevandrende foreldre ikke hadde fått barnevernets hjelp til å fjerne barna allerede, ble barna skyndsomt hentet til miljøstimulansboliger mens foreldrene ble ført i motsatt retning.

Det viste seg å være for mange foreldre til at alle disse lot seg plassere i varetekt. Så de ble bare fotografert og filmet med Matte Mutte-kamera, protokollert, og så sluppet løs igjen, til å vandre tilbake til sine barnetomme hus.

Men dessverre hadde ingen av Finnskagens patruljer funnet så mye som én forelder med stikkeredskap i hånd. Heller ikke hadde de klart å ta noen på fersken inne på barneverner-territorium. Det var ille. Det kunne bli ren skandale. Det var så mange at det ville bli vanskelig å si at myndighetene ikke kunne diskutere enkeltsaker. Normalt kunne man dessuten si at man aldri diskuterte saker som var under behandling av domstolene, men det var fare for at disse sakene aldri ville komme for domstolene, og i så fall ville de ikke være beskyttet av domstolenes tildekking.

En patrulje i Sjømo i Nordland hadde spanet på jetflyet til mange-millionæren. Men flyet hadde bare stått i hangaren, så etter mye bortkastet tid for de 8 i patruljen, var de blitt beordret til millionærens hus. Der skulle det være mange barn å hjelpe. På den annen side ble de 8 selv i mindretall. For ikke alle barna i huset var små nok til å reddes, men var temmelig store og hadde menget seg med sine dårlige foreldre. Allikevel rettet patruljen ryggen for å utføre den samfunnsoppgaven de var betalt for. Men da de kom til huset, fikk de beskjed fra en vekter fra multiprosjektfirmaet GamlePlaner, som sto parat til å frakte barn til firmaets trygge senter "Miljøfryd", om at han – vekteren – hadde hørt noen tydelig rope "Her kommer Befo" inne i huset. Da følte patruljen på 8 seg sikre på at Finnskagen allerede hadde sørget for å få sendt det særskilte BarnevernsEtterForskningsOrganet fra Oslo til Sjømo, slik at de åtte selv kunne gå igjen uten å pådra seg traumer. De dro allikevel snarest til politistasjonen og fikk akuttbehandling av kriseteamet, slik at ikke traumet ved å ha beveget seg fra det stille flyet til det farlige huset skulle festne seg.

Det var natt til palmemandag da Finnskagen fikk rapport om alt dette på sms. Da eksploderte han. Han hadde ikke sendt Befo oppover. Foran seg hadde han derimot oversikten over hvem som fantes i det farlige huset, deriblant en St. Bernhardshund ved navn Sefo. Teamet på 8 hadde stolt ukritisk på en GamlePlaner-vekter som hadde hørt feil. Det var det lite å gjøre ved nå, de ville bare bli til latter hvis en slik sak kom for retten og de måtte gjøre rede for hvorfor de først var gått sin vei for senere å vende tilbake. Fiasko i Sjømo altså.

Og så hadde de kommet til å arrestere noen som viste seg å være helt feil. Det alvorligste var at barnevernsvakten og politiet i Trondhjem hadde tabbet seg ut.

De hadde innbrakt en dame de hadde funnet vandrende langs Nidelven i en meget utringet kjole. Hun insisterte på at hun faktisk var Barnevern-og-kjole-minister, og at hun bare benyttet en pause under et møte til å lufte seg ved elven, fordi hun hadde spesiell tilknytning til elver helt fra tilknytningsperioden i barndommen. Det med "minister" var jo litt utrolig da. Blant annet hadde hun ikke klart å fremlegge bevis på tilstrekkelig IQ til at hun kunne godkjennes til å stimulere barn, og heller ikke kunne hun skilte med at hun hadde vunnet årets I-pris for spesiell innsats for å verne barnevernet. Og hun var ytterlig mistenkelig ved at hun var tilreisende og ikke bosatt i Trondhjem, skjønt hun prøvet å snakke en slags trønder-dialekt, mente noen.

Men hun hevdet å være invitert til dette møtet, hvor Ape-politikere drøftet om de skulle gå inn for Syd-Vest-partiets og Kubåna-partiets kjepphest: at all sex innendørs skulle forbys. Damen med utringning insisterte på politikammeret på at hun var helt uskyldig, både i stikking og anti-sex-i-hus. Ved å kikke i utringningen kunne barnevernsvakten virkelig se at hun ikke hadde noen kniv eller løvetannstikker skjult på sin person. Dertil kunne de hale frem et manuskript til en tale med hennes navn trykt på. Der sto det at hun trodde at et slikt forbud bare ville drive sexen ut i gatene, og da var man like langt i å hindre trafikkork. Hun måtte derfor slippes løs fra politikammeret uten å bli fotografert, men hun truet allikevel med å lage en pressesak ut av det og melde Trondhjem kommune for diskriminering av anderledes kledte som ikke hadde råd til så mye kjolestoff.

Men just som Finnskagen var ved å fortvile, innløp det en sensasjonell melding til hans kommunikasjonssenter.

Står politiet overfor en løsning?
Rapporten dalte ned på Finnskagens bord klokken 00.17 om natten. (Han hadde drukket svært mye kaffe og aktet å holde seg på kommunikasjonssenteret hele natten. En assistent plottet fortløpende innkomne rapporter på et Norges-kart projisert på storskjerm.) Det var en ganske kortfattet rapport, dette, med substans uten traumeskjerming. Den gikk ut på at flere barnevernsarbeidere i området Finnskogen i Hedmark var blitt stukket, og at politiet der faktisk hadde lykkes i å få et kort glimt av en person som utvilsomt hadde stukket. Man hadde klart å fotografere mannen og gjøre lydopptak av et par korte bemerkninger han kom med før han greide å unnslippe i et skogsområde.

Med denne informasjonen fra bilde og lyd var Finnskagen sikker på at de kom til å finne denne forbryteren. Området var ikke tett befolket. Og fikk man først tatt én, var det en smal sak å beslaglegge stikkeredskapet hans og å nøste opp hele gruppen av stikkeforbrytere. De var nok fra U-gruppo-avdelinger. Hvis den ene ikke tilsto, ville Finnskagen sende ham til draume-senteret i Nord-Trøndelag.

Der – som navnet viste – behandlet man folk ved å la dem drømme under veiledning av den kjente psykoterapeuten Lurid Ost, som allerede for 20 år siden hadde vist vei overfor små barn. Så lenge barna drømte "Nei" fikk de ikke slippe ut av analyserommet, men når de drømte "Ja, han kom om natten" så fikk de slippe ut og fikk bløtkake og incest-dukke. Denne metoden var så original og effektiv at den hadde vært vist på tv, og Ost høstet stor berømmelse. Senere hadde hun utviklet drømme-metoden videre, nå også for voksne. I begynnelsen av 1990-årene hadde noen dumme bønder i en jury nektet å dømme en som var avslørt gjennom enklere metoder, og da hadde psykolog Ost også fått noen forvirrede reaksjoner mot metoden sin, fra noen folk som ikke skjønte at i psykologien bruker man teoriene sine til å bevise hvordan virkeligheten er. Men etter 15 år i dødvanne var det nå full fart for Osts metode igjen, og både fylket og regjeringen hadde bevilget de nødvendige millioner for å få folk til å drømme.

Hva hvis det floket seg til igjen med stikkere fra U-gruppo-paraply-gruppo som hverken ville tilstå eller ville drømme godt nok til at statsadvokater eller dommere dømte dem? De ville Finnskagen spille ut sitt mest avanserte kort:

Han ville skrive alle U-gruppos medlemmer på en liste. Dumt nok hadde ikke noen av lappene U-gruppo hadde sluppet ned fra fly annonsert alle som deltok i gruppen, men ihvertfall hadde han telefonnummeret til generalsjefen deres i Sandbukten, den lille Mina Myggfull, og ut fra nummeret og navnet hadde han slått opp og funnet ut hvor hun holdt til. Hun drev jo og annonserte møtene til gruppo på internett, og da kunne barnevernsvakten møte opp i Sandbukten en time før det annonserte tidspunkt og stå utenfor og se hvem som gikk inn i bygningen. Noen folk ville være på vei til andre leiligheter, men den leiligheten det gjaldt, ville være den hvor det kom vaffelduft ut når de åpnet for å lufte. Da kunne barnevernsvakten fotografere deltagerne bak potteplantene i vinduene.

Og når Finnskagen først hadde fått de hemmelighetsfulle medlemmenes navn på en liste, ville han legge listen ut på internett. På flere nettsteder, men alle sammen på servere i Norge, for det var tryggest. Finnskagen og folkene hans og alle myndighetene visste jo at hvis folk fikk navnet sitt på en liste på nettet, da kunne de ikke utføre arbeidet sitt, så da hadde man taket på dem. Det var sikkert og visst. Folk som gjorde hjelpsomt arbeid i barnevernet, måtte jo være hemmelige, ellers strømmet det på med hjelpetrengende så de ikke fikk armslag. Og dette måtte jo gjelde for personer som gjorde uhjelpsomt arbeid også, resonnerte Finnskagen. Det var logisk: De som sto på en liste med overskriften "Dette er en liste over folk jeg ikke vil invitere i bursdagsselskapet mitt", de ble avmektige og måtte ha terapi. Derfor var staten kommet langt i retning av å forby også lister over firmaer som folk hadde hatt i tidligere bursdagsselskaper men som de nå ikke ville invitere lenger. Det hadde vært noen forskrudde tv-programmer, ledet av noen forskrudde journalister (tenk, journalister!) som hadde forskjøvet seg et hakk fra riktig språkbruk og kalte programmet sitt for GCJ. Men nå skulle det bli stopp, for disse programlederne hadde ikke klart å skjønne forskjellen på private, negative aktører og offentlig ansatte.

Nok av det, U-gruppo skulle settes på liste og henges ut, det ville bli den viktigste politiske handling i Norge i 2008. Men tilbake til den sensasjonelle rapporten fra Finnskogen i Hedmark.

For det videre forløp må rapporten imidlertid sees i sin historiske sammenheng. Vi går derfor til dens forhistorie.


(fortsettes i kapitel 5)

  
  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net


Last edited by MH Skånland on Sun Apr 08, 2007 12:40 pm, edited 1 time in total.

Top
 Profile  
 
 Post subject:
PostPosted: Sun Apr 01, 2007 5:03 pm 
Offline
Site Admin
User avatar

Joined: Sun Feb 05, 2006 7:18 pm
Posts: 7442
Location: Mosjøen, Vefsn kommune på Helgeland.
Angående VOFF - jeg har alltid ønsket meg en stor snill hund med navnet SEFO.

_________________
¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯
.
"Vårt" lysebrune-mørkerøde såkalte barnevern stjeler mennesker
> Radikalt forum mot familiedestruksjon: http://forum.r-b-v.net/<


Top
 Profile  
 
 Post subject:
PostPosted: Sun Apr 01, 2007 8:22 pm 
Offline
Superposter
User avatar

Joined: Wed Feb 08, 2006 8:48 am
Posts: 6857
Location: Oslo
  
Hmm, den bikkja lar seg flette inn. Novellen er ennå ikke fastlagt i alle detaljer.

- - -
  
1. april om kvelden: Den er flettet inn i kapitel 4.

  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net


Top
 Profile  
 
 Post subject:
PostPosted: Mon Apr 02, 2007 2:04 am 
Offline
Rang: Ivrig bruker

Joined: Mon Feb 27, 2006 1:02 am
Posts: 159
Image
Sefo hindret politirazzia.

_________________
Det finnes egentlig bare to typer etikk:
Psykopati og sannhet innpakket i kjærlighet
Fargene skyldes det som ikke er etikk...


Top
 Profile  
 
Display posts from previous:  Sort by  
Post new topic Reply to topic  [ 31 posts ]  Go to page 1, 2, 3  Next

Who is online

Users browsing this forum: No registered users and 2 guests


You cannot post new topics in this forum
You cannot reply to topics in this forum
You cannot edit your posts in this forum
You cannot delete your posts in this forum

Search for:
Jump to:  
cron
Theme designed by stylerbb.net © 2008
Powered by phpBB © 2000, 2002, 2005, 2007 phpBB Group
All times are UTC [ DST ]