Skuffet wrote:
Hvis de har seks ukers sommerferie, er det kanskje en bonus for at de må ha hemmelige privatadresser, og lignende ulemper ved yrket. Eller de har så lang sommerferie fordi de ikke tar ut feriedager ellers i året.
De avtalte ikke noe nytt møte sist gang, men jeg må jo regne med at de kommer tilbake. Kan ikke regne med at de har lagt saken til side.
Det høres som du er veldig redd for barna dine.
Barnevernet bruker utmattelses/nedslitning metoder. Søk wiki "psykisk vold", "terror", google "kjennetegn psykisk vold", "psykopatens offer", "psykopati i organisasjoner".
Du snakker som om de er normale, det er de ikke, dette er et psykopatisk system, du har å gjøre med et system hvor psykopater har tatt makten.
Det er viktig å tilegne seg teori på hva en utsettes for, og hva som skjer med en selv, ellers famler en seg helt ut i tåkeheimen og mister både retningssansen og orienteringsevnen.
Quote:
Skuffet skrev; Det ser ut til at alle prøver å skremme meg mest mulig. Er det noen som vet når de pleier å starte på jobb etter ferien?
Det du merker er ferieavvikling sommeren igjennom, færre på jobb, aktiviteten synker til et lavmål. De tasser rundt i gangene, drikker kaffe, snakker om andre ting, rydder i papirer, er i beredskap i fall det skjer noe (virkelig) akutt. Imidlertid kan en leder som går ut i ferie tidlig sommer, gi ansvar til en aspirant som "trenger erfaring". "Denne saken får du ta", statusen innad øker med antall omsorgsovertakelser som de kaller det.
De starter igjen ca. midten av august til begynnelsen av september. En kvalifisert gjetning er at du hører fra dem igjen rundt omkring den tiden, avhengig av om "dette er en sak vi må gripe fatt i", de anser deg "moden" (utslitt, forvirret, redd, handlingslammet som resultater av psykopatenes utmattelsestaktikker). Eller de velger å pine deg i langdrag.
Planlagte akuttvedtak kan likevel skje. Utfra slik jeg leser informasjon du gir i tråden, er faren ikke overhengende akkurat nå, men barnevernet er uberegnelige.
Din sak ligger antakelig opperst i bunken "oppnevning av sakkyndig". At de bruker overrumpelsestaktikken, og plutselig setter til med full kraft, flere ansatte på møter, tette møter, ting du brått må ta stilling til, trusler, et plutselig akkuttvedtak hvis saken ellers er "svak" og du ikke går med på dere undersøkelser som de vet i enden fører at de kommer i mål.
Sistnevnte taktikk vil de bruke på deg. De slår til brått. Pass deg. Du oppleves farlig og truende for dem, foreldre som virker ekstremt truende på de (se wiki narsissistisk personlighetsforstyrrelse), er de som ikke beundrer dem opp i skyende, ikke tar alt for god fisk, dette fanger de opp, du tenker selv og har integritet, ergo er du i fare.
Tenk hvordan barnevernet har tiltak i familier i årrekker og generasjoner hvor barn overtydelig utsettes for kriminelle handlinger. Fordi "barnevernet er inne" kan overgrep fortsette å skje med fatale konsekvenser for barna. Disse barna betaler en svært høy pris for å spille rollen i "jeg er den gode hjelper" hos narsissistene.
Det ér ikke barna som utsettes for omsorgssvikt hjemme, barnevernet tar.Narssissisme er en alvorlig personlighetsforstyrrelse. I motsetning til det en skulle tro, er det ikke særlig skadelig å leve i nære relasjoner med narssissister hvis de bruker barna sine som objekt for å føle seg betydningsfull. For partnere kan det være slitsomt. Narssissister krever stor oppmerksomhet, at en fyller deres selvbilde mer som man mater en baby.
Narssissister i maktroller er livsfarlige. Barnevernsarbeidere er narssissister. De har ikke noe liv, ingen annen identitet enn jeg ér barnevernsarbeider, det er hele deres livsinnhold og identitetsinnhold. De fleste er mislykket med sine egne barn, i parforhold, de er fete eller har dårlig utseende, er frastøtende eller har dårlig råd, de ville hvis de hadde høyere intelligens blitt sykepleiere, leger, ingeniører, de er mislykkede mennesker. Hvis de ikke ønsket høyere utdanning og var friske ville de blitt fabrikkarbeidere, bryggesjauere, trailersjøfer etc.
Men en narssissist med store tilleggsskader har neppe nok stolthet til å bli trailersjåfør.
Pga (at mange har opplevd) seksuelle overgrep og totalt manglet følelsesmessig omsorg i oppveksten er de alvorlig skadde i følelseslivet. De kan ikke regulere egne følelser, grenser til andre mennesker. De er avspaltet og ukritisk. Mange har blitt mobbet, tilsidesatt pga funksjonshemmede søsken, de har mistet all moral, i sum: De har bukket under. De drasser på så mye elendighet at de ikke greier fungere i jobb andre steder.
Alt dette spiller de ut i jobb, de har ingen andre å spille det ut på.
Derfor er spørsmålet ditt uvesentlig:
Kan man bestemme sakkyndig selv?
Svaret er nei, det kan du ikke. Men det spiller ingen rolle. Unntatt Joar Tranøy. Men desverre vil ikke barnevernet godta det, de oppnevner sin egen. Du kan finne en sakkyndig med vett i pannen og kontakt med seg selv og betale. Men stemplingsnemda vil gjøre som den barnevernssakkyndige sier.
Dessuten har det kommet lover. Bare de lojale får være sakkyndige, kalt "sakkyndigenemda" og "godkjente sakkyndige". Dette er en politisk motreaksjon på at foreldre organiserer seg og deler kunnskap med nye som kommer til, de avslører systemet på et tidlig tidspunkt. Det er nøytralisert for tiden av AP, SV, Høyre, KR.F. osv.
Snart blir foreldre fratatt barnas pass i det de får vite at en underssøkelsessak blir satt igang. Ordet "undersøkelsessak" er en forfalskning hvis de tenker å be om opplysninger fra tredjepart, og særlig hvis de vil oppnevne en barnevernssakynndig.
Da betyr "Undersøkelsessak" følgende:
Vi har bestemt oss for å ta barna, og nå gjennomfører vi det. Barna er i praksis vedtatt fjernet i det barnevernet beslutter å sette igang en underssøkelsessak. Det eneste som mangel er et stempel. Det får de i Fylkesnemda.
Det ér viktig å vite dette, du er en brikke i en millionindustri. Det ér viktig å vite hvem man har med å gjøre, du er mye sterkere enn de. Det opplever de truende, de har makt til å ødelegge liv. Du er maktesløst prisgitt deres irrasjonelle og syke handlinger, hvis de har pekt deg ut som offer.
Hvis du møter en sympatisk, humoristisk og trygg barnevernsarbeider med god utstråling, jobber hun i mottaket, hun jobber ikke med å ta barn. Og hun slutter etter ca. ett år.
Med
forbehold om at barnevernet er farlig uforutsigbare og slår plutselig til:
Bruk tiden din til å komme i skikkelig fysisk og psykisk form, vær lykkelig hver dag du har barna dine, kan kysse de godnatt, høre stemmen deres, se de leke. Vær glad hvert sekund de er hos deg.
At du blir skremt forstår jeg, men tror ikke noen forsøker å skremme deg.
Mødre som mister barna sine gjennom et barnevernsvedtak opplever en dobbelt smerte, hver og en på forumet har utviklet en kunst om å leve med. Kvinnene på forumet her skiller seg ut fra majoriteten av mødre. Og fedrene.
Det skal mye til å leve med å både ha mistet sitt barn, og hva de utsettes for i barnevernets fosterhjem. Barn barnevernet "tar hånd om" vokser opp i en sammenhengende omsorssviktsituasjon, det er
mer skadelig enn å vokse opp med seksuelle overgrep. Ingen forsvarer at barn utsettes for overgrep. Imidlertid gir det noen dimensjoner for hva det innebærer å plasseres i et fosterhjem og miste kontakten med familien.
Når folk mener barn skal beskyttes mot seksuelle overgrep. Hvorfor har ikke barn rett til beskyttelse mot barnevernet?
Jeg tror det er smerten og fortvilelsen du merker, desperasjonen
ikke gjør den fatale feilen jeg gjorde selv! Slik sett er det bra med respons at "dere forsøker bare å skremme meg", men det er nok ditt hode en forsøker å nå frem til. Ikke følelsene.
Det som også rammer deg er utålmodigheten her: Husk at du er ikke enestående, du er den sekshundredeogtyvende i rekken av foreldre som har stått i samme situasjon som du selv akkurat nå.
Blant de er en del som reddet barna sine. Og alle som reagerte forsent, alle er velkomne uansett, husk det. Men det er fortvilt å stå på sidelinjen og trøste fortvilte foreldre. Etter foreldre, etter foreldre...
"Det finnes en sorg i livet",
"og det er at det var forsent, da jeg skjønte dette".
Utålmodigheten kommer av årrekkers erfaring. Vi kan omtrent lese saken din mellom linjene, det ligger omfattende kunnskaper i denne gjengen. For eksempel at de har vært der en gang før, og nå kommer tilbake, er et alvorlig faresignal.
Men: Regnestykker gjør man ikke med følelsene, men med hodet.
Du er et tilfeldig offer, slik vi alle er det. En viktig målsetting med forumet er å gi
informasjon til foreldre tidlig nok.
98% av de som kommer i stemplingsnemda taper.
De fleste av de 2% som vinner er barn over 15 år som vil hjem.
Merk deg hva Agrippa sier om antall "akuttvedtak". Kún halvparten av sakene går med sakkyndigutredning. De har lite å fare med, og velger bevisst et akuttvedtak. I etterkant har barna selvfølgelig store skader. De har ikke bare plutselig mistet foreldrene sine.
De har mistet alt. Og ingen tar vare pa dem. De påføres et alvorlig traume og reagerer deretter. Reaksjonene noterer barnevernet seg. Samt fosterforeldrende. De har barn som inntektskilde.
Barnas reaksjoner tilskriver barnevernet og barnevernssakkyndig overgrep foreldrene har begått. Det blir lett match i stemplingsnemda.
Dette er en viktig
informasjon til deg.
1. Les John Alheims ti regler mot barnevernet.
2.
Følg de.3. Ta absolutt
ALLE telefonsamtaler og møter opp på bånd. Hvis de ringer, si "jeg kan ikke snakke akkurat nå, får jeg lov å ringe opp om fem minutter".
4. Si nei til alle hjelpetiltak.
5. Si nei til alle undersøkelser hvor tredjepart bringes inn og forøvrig nei til alt du kan.
6. Les møtereferater, journalnotater og korriger, du har båndopptak, noe du ikke sier. Men det kan komme en dag hvor de er viktige bevis.
7. Sørg for at barna har gyldig pass.
8. Pakk en liten koffert med det nødvendigste for barna i tre-fire dager hvis du plutselig forstår at de har tenkt å ta barna.
Etter akuttvedtaket er det forsent.
9. Gjør klar en ferdigutfylt og frankert flyttemelding til utlandet, hvor datoen mangler. Legg den i ytterlommen på kofferten. I fall du må dra, post den som det siste du gjør før du passerer grensen.
10. Vit hvor i utlandet du skal dra, og ha nok penger eller kreditt på kontoen.
Ikke tenk hvordan du skal klare deg. Å klare seg dersom barnevernet tar barna dine er mye verre. Og du er fri til å returnere når du vil hvis du skulle synes fosterhjem er bedre.
Det er mulig å kvele en sak før den er kommet igang. Du må selv vurdere om det fremdeles går an.
Likedan må du basert på
informasjon og
intuisjon avgjøre om barna dine befinner seg i akutt overhengende fare.
Det er ok at du sier du blir skremt, du har større grunn til å frykte barnevernet. Vet du for eksempel at de sitter og nileser på dette forumet alle sammen. Spesielt kanskje i sommerferien. Vi hadde nylig tante Alfred på forumet, hva hvis de kjenner din sak igjen? Da er du i fare for å miste barna plutselig, jeg sier ikke dette for å skremme deg, ta heller stilling til
informasjonen du får.
Les tråden til Tertnes, se hvilke reaksjoner de fikk fra forumet. Vi visste alle fra første sekund: En av dere må ta med de to minste barna og flytt! NÅ! Folk her ble helt desperate, som skjønte hvilken overhengende fare de to minste barna befant seg i. Foreldrende var opptatt av å kjempe og ha råd for å få tilbake hun de allerede var tatt. Vi sa alle; det er umulig. Dere vinner ikke. Reis med de to minste, og gjør det nå. Det var ikke for å skremme, men i håp om at foreldrene ville
handle før det var forsent.
Før det er forsent, Og når og om klokkene ringer for barna dine vet du selv hvis du forholder deg til
informasjonen. Stol på informasjonen og intuisjonen.
Spørsmålet ditt, om det er noen som vet når de kommer tilbake ferie er totalt på sidelinjen. Du har virret deg langt ut på viddene.
Det spiller ingen rolle i hele tatt. Hva som spiller en rolle er hva barnevernets har besluttet allerede: Å ta barna?
Hva tror du selv?