It is currently Thu Mar 28, 2024 8:05 pm



Forum locked This topic is locked, you cannot edit posts or make further replies.  [ 1 post ] 
Author Message
 Post subject: Anders Dahlén: Barneombudet støtter angiversamfunnet
PostPosted: Tue Jan 30, 2007 10:19 pm 
Offline
Rang: Ivrig bruker
User avatar

Joined: Thu Jun 29, 2006 10:54 am
Posts: 181
  
Redd Barna Våre
30 januar 2007



Barneombudet støtter angiversamfunnet

Av Anders Dahlén

Barneombudet Reidar Hjermann hevdet i Dagbladet 11.10.06 at barnemishandling har et stort omfang i samfunnet og anslår, uten belegg, at kun hvert tiende tilfelle av alvorlig barnemishandling blir avdekket, og at det er store mørketall. Mørketallene er selvsagt alltid store, små mørketall eksisterer jo som kjent ikke. Barneombudet oppfordrer derfor alle til å melde fra til barnevernet ved minste mistanke om overgrep mot barn.

*

Statistikk fra barnevernet forteller at det ble startet i alt vel 21 300 undersøkelser i 2005, som er omtrent like mange som året før. Tallet på undersøkelser har likevel økt med rundt 50 prosent på ti år. Av de nær 21 200 undersøkelsene som ble avsluttet i 2005, førte 53 prosent til at det ble satt i verk tiltak. Statistikken innholder ikke opplysninger om alle meldinger til barnevernet, kun de meldinger som barnevernet vurderte at det var rimelig grunn til å starte undersøkelse på for å avdekke hvorvidt bekymringen var reell. Hvis man skal tolke disse tall er det grunn til å tro at det sendes inn tusentalls grunnløse bekymringsmeldinger til barnevernet hvert år. Hvor mye dette koster samfunnet, ikke bare i penger men også i form av unødvendig stress og psykisk påkjenning for de som blir utsatt for grunnløse beskyldninger, er umulig å vite. Statistikken forteller heller intet om hvor mange feilaktige tiltak som er i blitt satt i verk av barnevernet.

Er tilstanden da virkelig så ille for barn i Norge som barneombudet og andre vil ha det til? Er det over 100 000 barn som opplever vold i familien, som justisminister Storberget hevdet med brask og bram i Dagbladet 14.11.06? I følge statistikken for 2005 så var det i 22 % av bekymringsmeldingene til barnevernet, påstander om omsorgssvikt og/eller barnemishandling. D.v.s. i ca 4600 meldinger. Men det fortelles ikke hvor mange av disse 4600 sakene som ble henlagt og dermed ansett som grunnløse. Er da en bekymringsmelding med påstander om vold alltid det samme som at barnet virkelig har blitt utsatt for mishandling? Overlege Jens Grøgaard ved Ullevål sykehus, sier til NRK 25.10.06 at "Sykehusene oppdager nærmere 200 tilfeller av grov barnemishandling i året". Dette er stor forskjell fra tallene som andre aktører bruker i sin propaganda. Grøgaard er således mer nøktern og balansert i sin uttalelse om barnemishandling enn andre volds- og overgrepshysteriker som snakker om over 100 000 tilfelle av vold mot barn, med alltid store mørketall som halepåheng for å virkelig blåse opp tallene.

Helsepersonelloven gir plikt å melde fra når det er ”grunn til å tro” at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt. Hvordan skal man da tolke og praktisere begrepet ”grunn til å tro”? I følge norsk psykologforenings fagetiske råd, stilles det ikke noe aktsomhetskrav til deres medlemmer i forhold til å intervenere i en barnefordelingssak, f.eks. at man erverver seg kunnskap om en saks faktiske realiteter før man inngir bekymringsmelding til offentlige myndigheter. Det stilles heller ikke noe krav til at en psykolog skal vurdere konsekvensene overfor barnet av en slik intervensjon på den ene parts side. Til sist er det helt akseptabelt, i følge fagetisk råd, at man benytter sin fagkompetanse og tittel til å støtte opp under beskyldninger man ikke kjenner sannhetsgehalten av. Det er f. eks. akseptabelt å høre ondsinnet sladder fra sin klient for å melde ifra til barnevernet, bare så lenge psykologen gir uttrykk for at informasjonen kommer fra klienten.

Barneombudet, som selv er psykolog, mener formodentlig det er korrekt å ha et angiversamfunn som selv Stasi fra gamle Øst-Tyskland kunne være stolt av. Det er utarbeidet en instruks for barneombudet. Denne instruksen ligger til grunn for barneombudets virksomhet og kommer i tillegg til lov om barneombud. I henhold til instruksens § 3 Avvisning, skal barneombudet avvise henvendelser som gjelder konkrete enkeltkonflikter mellom et barn og dets foresatte, eller mellom foresatte innbyrdes om utøvelse av foreldreansvar og lignende saker. Ombudet skal også avvise saker som delvis gjelder slike konflikter. Barneombudet kan imidlertid også gå inn i enkeltsaker dersom ombudet etter en konkret vurdering finner at barnets interesser vil bli klart tilsidesatt ved en avvisning. Hvordan denne konkrete vurderingen skal foregå fortelles det intet om. Men en må anta at det f. eks. er tilstrekkelig å høre ondsinnet sladder fra en part i en barnefordelingssak, slik fagetisk råd mener er forsvarlig grunn for å kontakte barnevernet. Det stilles ikke noe aktsomhetskrav til barneombudet til å være kildekritisk i sin konkrete vurdering.

Det er forbudt ved lov og straffbart å mishandle barn, og de foreldre som begår overgrep mot barn, skal selvsagt bli tiltalt og straffet for det. Men det er politiet og påtalemyndigheten som skal etterforske og bevise mulige straffbare forhold. Barnevernet skal ikke fungere som politi og etterforske eventuelle straffbare forhold, det blir helt feil. Og det er domstolen som avgjør skyldspørsmålet, ikke barnevernet. Slik fungerer det i en rettsstat, og vi får håpe på at vi fremdeles lever i en rettsstat – selv om man noen ganger kan tvile på det.

Når man leser Barne- og likestillingsdepartementets veileder (Q-1121B, juli 2006) om barnevernets rolle ved mistanke om overgrep mot barn pkt. 3.3 Ulike bevistema og ulike beviskrav: "Det er derfor viktig å være forberedt på hva utfallet av saken kan bli, og at både de impliserte og hjelpeapparatet vet hva det innebærer at en sak henlegges av politiet, eller ender med frifinnelse i retten. En henleggelse av en politietterforskning er ikke en frifinnelse, det er en vurdering av at man ikke vil kunne klare å bevise for retten, hevet over enhver rimelig tvil, at overgrep har funnet sted. En frifinnelse i retten er en vurdering av det samme. Dette innebærer at en henleggelse eller frifinnelse derfor ikke nødvendigvis er en underkjenning av troverdigheten til barnet eller bostedsforelderen.". Da er det tvilsomt å tro at man lever i en rettsstat.

Denne veileder viser med klar tydelighet at regjeringen ikke respekterer menneskerettskonvensjonen art. 6 pkt. 2: "Everyone charged with a criminal offence shall be presumed innocent until proved guilty according to law.". Den norske stat er forpliktet til å følge denne konvensjon. Det er derfor temmelig oppsiktsvekkende at regjeringen skriver slik at den anklagede ikke skal sees på som frikjent for anklage selv om det ikke gikk å bevise gjerningen. I påfølgende stykke i veiledningen står det: "Selv om en anmeldelse mot samværsforelderen for overgrep er henlagt, eller at samværsforelderen frifinnes for overgrep i en straffesak, kan det derfor bli vurdert som best for barnet å ikke ha samvær.". Å fremsette falske anklager kan således bidra til at forelder og barn ikke får lov å ha kontakt med hverandre.

Hvis man tar for gitt at alle påstander om vold og overgrep er sanne, er det ikke merkelig å resonnere slik regjeringen og barneombudet gjør. Men vi er inne på en farlig vei i samfunnet hvis man tar for gitt at alle påstander om vold og overgrep er sanne. De som forfekter angiversamfunnet burde selv kjent på kroppen hvordan det føles å bli utsatt for falske beskyldninger om overgrep mot egne barn. Muligens da hadde de skjønt at man ikke kan ta for gitt at en påstand om vold og overgrep mot barn alltid er sann.

I en artikkel i den svenske avisen Dagens Nyheter 16.11.06, uttaler Bo Edvardsson, docent i utredningsmetodikk følgende: ”Att motbevisa subjektiva, luddiga och osakliga anklagelser kan vara mycket svårt. För den som utsätts för felaktiga, negativa omdömen och påståenden i utredningar som görs av exempelvis socialtjänsten eller psykiatrin kan det vara snudd på omöjligt att få upprättelse.” Han forteller videre at problemet er dårlige utredninger der opplysninger ikke kontrolleres, der man har latt være å hente inn viktige opplysninger, der man bygger på subjektive vurderinger og sladder og der man ofte har bestrebet seg på å få bekreftet et bilde som man allerede har bestemt seg for på forhånd.

Og der har vi kjernen i problemet. Utredningsmetodikken som psykologer benytter seg av i barnefordelings- og barnevernssaker, holder ikke mål. Det er dessverre slik at i mange tilfelle så blir tilstanden forverret når psykologer kommer inn i saken, til skade for både barn og foreldre. Men dessverre har mange psykologer ikke selvinnsikt og ser ikke skaden de selv forårsaker. Men har man en stor tro på sin egen fortreffelighet, er det jo kanskje ikke så rart. Og stort ego har mange psykologer. De innrømmer aldri at de har tatt feil, og ber aldri om unnskyldning når de har grovt krenket andre mennesker. At deres utredning og konkrete vurdering (eller analyse) er elendig og muligens til skade for barnet vil selvsagt ingen psykolog erkjenne.

Hva er da grunnen til at barneombudet og andre fagfolk hausser opp tallene på vold i familien? Selvsagt har psykologer, sosionomer og andre samfunnsaktører som f. eks. stiftelsen Alternativ til vold (ATV) en egeninteresse i å vise til stort omfang av vold i familien. Store tall gir mer penger fra politikere for å bekjempe volden, og flere anmeldelser vil generere mer oppdrag. Og barnevernet trenger selvsagt mer penger, for å ta hånd om det angivelig store omfanget av barn som opplever vold og omsorgssvikt i hjemmet. Men det grunnleggende: hvordan man avdekker om barnet virkelig har blitt utsatt for overgrep eller omsorgssvikt, kommer i andre rekke. Sannheten er åpenbart ikke alltid så nøye.

Det heter at barneombudet skal se ting fra et barneperspektiv, men hvordan tror barneombudet at et barn opplever det at én eller begge av barnets foreldre blir uriktig beskyldt for overgrep eller omsorgssvikt mot sitt eget barn? Hva vil det gjøre med livskvaliteten for et barn å ha foreldre som blir stresset pga av grove falske beskyldninger? Å tro at man beskytter barn ved å melde fra til barnevernet ved minste mistanke om overgrep, er temmelig enfoldig. En kan faktisk gjøre stor skade og på den måten forverre situasjonen for barnet, men jeg tviler på at barneombudet noen gang vil skjønne dette faktum. Han er jo psykolog, og det stilles jo ikke aktsomhetskrav til psykologer når de inngir bekymringsmeldinger til barnevernet.

Vi husker jo hvordan det daværende barneombudet uttalte seg i forbindelse med Bjugn-skandalen: ”Små barn lyver ikke om overgrep”. Ettertiden viste at det som var skadelig for barna i Bjugn, var å behandle barna som om de hadde vært utsatt for overgrep. Spørsmålet er således om nåværende barneombud Reidar Hjermann og andre fagfolk har tatt lærdom av feil som har begåtts av såkalt barnefaglige eksperter opp gjennom historien? Forstår mon tro barneombudet at hans ubetenksomme uttalelser i verste fall kan bidra til å skade barn?

*
  

_________________
REDD BARNA VÅRE! Signer oppropet.
http://opprop.r-b-v.net


Report this post
Top
 Profile  
Reply with quote  
Display posts from previous:  Sort by  
Forum locked This topic is locked, you cannot edit posts or make further replies.  [ 1 post ] 

Who is online

Users browsing this forum: No registered users and 2 guests


You cannot post new topics in this forum
You cannot reply to topics in this forum
You cannot edit your posts in this forum
You cannot delete your posts in this forum

Search for:
Jump to:  
cron
Theme designed by stylerbb.net © 2008
Powered by phpBB © 2000, 2002, 2005, 2007 phpBB Group
All times are UTC [ DST ]