*
30 desember 2005

Skaper barnehager harmoniske barn?

I en annen tråd her på forumet (http://barnevernsoverg.10.forumer.com/v ... c.php?t=94) stilles spørsmålet om vi tror små barn har best av å være i heldags barnehage eller hjemme hos en av foreldrene. Spørsmålet kunne gjerne utvides til både eldre barn og til korttidsbarnehage.

"Hjelpe"apparatet renner over av saker hvor barn diagnostiseres (eller "diagnostiseres") som hyperaktive og det som verre er. Den galopperende forekomsten av urolige og ukonsentrerte og aggressive barn i de senere år burde være nok til å få oss til å stille spørsmålet: Bidrar de mange og lange dagene i barnehager kanskje til disse mistilpasningene istedenfor å motvirke dem? Bidrar de til uselvstendighet, manglende evne til å skape sin egen lek, og senere til å styre sitt eget liv med selvstendig men fornuftig eget initiativ?

Det burde også få noen til å tenke når uhorvelig støy, ofte kalt "musikk", betraktes som nærmest normalt, særlig blant unge. Er det egentlig så sunt å være eksponert, dag ut og dag inn i mange år, for alt det bråket som er vanlig i barnehager?

Men trenden i samfunnet er å utstyre seg med skylapper og holde opp barnehager som et strålende ideal, noe barn ikke kan unnvære hvis de skal utvikle seg normalt. Det latterlige i slik "bekymring" er jo åpenbart, vi vet at barnehager er et svært så nytt fenomen. Hadde spesiell "stimulering" (les: masing, uten ro, uten en halvtime hvor man kjeder seg fordi det ikke skjer noe spesielt, uten den anledning til selvstendig tanke som det gir) – hadde slik kunstig stimulering vært påkrevet for at barn skulle utvikle seg normalt, ville det til enhver tid vært flere milliarder mennesker verden over som ville vært unormale.

Jeg tenker av og til på et avsnitt fra Marit Wangs bok Det store barnevernspøkelset (1992, ISBN 82-419-0105-4). Hun siterer utsnitt av to innlegg (side 15-16). Her er nummer 1:

Hvordan har egentlig barna det i barnehagen? Noen er begynt å stille spørsmålet. Barnehage er alltid best, ifølge sosionomer. Barnehagen er best selv om man må bære et skrikende barn ut i bilen og kjøre det til barnehagen. Den blir fremstilt som et paradis for barna. Sannheten er vel heller at heltidsbarnehager fungerer på de voksnes premisser, på grunn av deltagelse i lønnet arbeide og svikt i nærmiljøet.
M.S. Lillehammer, AFFO-posten 4 - 1989.

Jeg har lyst til å tilføye at riktignok startet utbygging av barnehager i stor stil fordi det på en helt annen måte ble normalt at kvinner deltok i arbeidslivet utenfor hjemmet. Men barne-etatene er vel de som i høyest grad har hengt seg på denne utviklingen og forsynt den med nevnte ideologi. Det er først og fremst de barnefaglige som har omdefinert hensikten fra å fylle et praktisk behov når ingen av foreldrene kan ha barnet hjemme, til å bli et formål i seg selv, til "barnets beste" selvsagt.

Sitat nummer 2 er enda mer tankevekkende:

Det hender at erfarne padagoger, Asker-lærere i 11 år, sier opp jobben for å ta hjemmearbeide: "Det var slik at på den skolen jeg var, hadde de fleste barn gått på daghjem. De som ikke hadde gjort det, kunne man skille ut. De var roligere og mer harmoniske. De som tilbragte mye tid på daghjem var for frie, de hadde for få grenser og var klart mer urolige enn de andre som hadde vært hjemme. . . Da bestemte jeg meg: slik ønsker jeg ikke at mine barn skal bli!"
Berit Kjølner i Familien 25/88, "De byttet kateteret med strikkemaskinen fordi de ville være hjemme med barna."

Så kanskje det ikke først og fremst er foreldrene som skal "læres opp i foreldrerollen", slik barnefaglige kretser nå dytter på dem. Kanskje det er de barnefaglige selv som trenger å lære hvordan man assisterer foreldre med å sette grenser, istedenfor å kritisere, mistenkeliggjøre og underminere foreldre og lære barna at foreldrene er bare "rollefigurer".

Jeg vil også sitere en bemerkning fra samme tråd som nevnt ovenfor: "Som eneste kultur i historien tar den vestlige kultur barna bort fra de voksne/foreldrene for å gjøre dem voksne. Vi lever i en avvikerkultur." Hmm. Denne karakteristikken av situasjonen er kanskje bedre enn folk burde være glade for.

*

Marianne Haslev Skånland

*
  

*
6 januar 2006

Når barnehage-personale skaper hysterisk sirkus

Det bør være vel kjent for de fleste at barnehagenes personale har samme villedende opplæring bak seg som barnevernere i å "bedømme" barns utvikling, i å "avsløre" "omsorgssvikt", "tegn" på sex-overgrep og ymse annet, og at de kan opptre skadelig og uten forstand, realisme og bremser. En rekke foreldre fått erfare at barnehagene kan ha et høyst usunt klima.

Et eksempel er naturligvis Bjugn-saken. Én ting er at den ble startet og utviklet i et "samarbeid" mellom en barneverner og en barnehagestyrer. Dette var kanskje noe spesielt. Men en annen ting er at mye av det som ble rullet opp slett ikke var spesielt. Tvert imot kastet det et lys over barnehage-personales "utdannelse" (les: opplæring uten grunnlag i sunn fornuft) generelt som burde ha fått alarmen til å gå, men som naturligvis ikke har gjort det. Derfor fortsetter de uheldige forholdene, og det later til at de nå igjen akselererer. Når det gjelder påstander om utbredte sex-overgrep, turte vel ikke pådriverne annet enn å ligge lavt en stund etter Bjugn-saken, men også på dette området er heksejakten for lengst begynt igjen.

Mye av det usunne i barnehagenes type tenkning fremgår, i eksempel etter eksempel, detalj etter detalj, i Jorid Hammerns bok En mor i Bjugn.

Fra kapitel 2:

"I barnehagen som skulle være åsted startet en intens leting etter symptomer på overgrep. En av de ansatte har fortalt at de ble bedt om å lete etter bevis som kunne felle Ulf. Absolutt alt hadde betydning, fikk de vite. I en opphisset sinnsstemning så de ansatte seksuelt misbruk gjenspeile seg i det meste barna gjorde." ... "Ulf ble etter hvert symbolet på alt vondt og farlig. De tidligere kollegene mente det var akseptabelt at en eller annen lærte ungene nidviser om Ulf som ble framført høylydt i barnehagen."

Fra kapitel 12, hvor Jorid blant annet kommenterer hvordan barn blir lært opp i å sitte i en gruppe og drive "rollespill" hvor de sier at de hater Ulf (slik "oppfrisking" av dramatiske situasjoner og følelser skal ifølge alderdommelig tankegang som går tilbake til antikken, drive vonde traumer ut av folk, men gjør vel snarere det motsatte):

"Det er fortsatt uforklarlig for meg at unger kunne fortelle detaljert om sex-seanser med en rekke navngitte personer til stede. Blant annet oss. Vi vet selv at vi ikke har medvirket i det som er beskrevet. Ingen skal fortelle meg at barna har hentet dette ut av lufta. Dermed må de ha blitt påvirket, spurt direkte, fått oppgitt navn og blitt innpodet hvordan ting hadde hendt. Jeg har også svært vondt for å tro at de kan ha opplevd dette i virkeligheten sammen med andre voksne som har brukt navnene våre. Det er for fantastisk, men på den andre siden er Bjugn-saken gjennomsyret av de mest utrolige beretninger om hva som skal ha skjedd. Ungene lekte at de drepte oss, ei jente tegnet og skrev bok om Ulf og meg i fengsel. ... I forbindelse med en utukt-sak i en annen kommune i Trøndelag plasserte hjelpepersonellet de påståtte ofre og gjerningsmann midt på golvet, med 40 slektninger i en sirkel rundt. Det ble slynget spørsmål mot objektene. Jeg undrer meg på om denne formen, eller lignende terapi, er brukt i Bjugn. Vi har fått bekreftet at hjelpeapparatet kjørte seanser der utvalgte aktører spilte oss, og brukte navnene våre."

*

Og det forrykte kostebinderiet stammer faktisk fra opplæringen. Barnehagepersonale læres både opp til å være uten kritiske motforestillinger til alt det tankespinn, de "teorier" og "metoder" som såkalte "fagfolk" produserer, og de oppildnes til å sette tulliballet ut i livet. Bjugn er ikke det eneste sted dette får deprimerende resultater, det kom bare ekstra tydelig frem i Bjugn-saken, fordi den balet på seg og pådrivernes vanvidd ikke kunne ties i hjel.

Hør nå bare hva en annen barnehagestyrer i Bjugn sier (altså ikke hun som fikk startet saken). Fra Hans Kringstads bok Bjugn-formelen, side 295-96:

"De troende snakket ikke om annet, og jeg begynte å lure på om disse historiene om Ulf Hammern var gjennomførlige. Foreldrene og ansatte i Botngård barnehage sa så mye stygt om ham. Han fortonet seg som et uhyre. Så kom fortellingen om at han skulle ha vært i min barnehage og misbrukt et barn der også, at et øyenvitne hadde sett det. Jeg tenkte og grublet og kom til at det ikke gikk an. Nei, det er ikke mulig. Han ville ha blitt oppdaget. Jeg har arbeidet som førskolelærer siden 1963, jeg har tre barn selv. Barnehageunger kan ikke trues til taushet. De er for spontane, de hyler, skriker og protesterer.
En gang, da jeg jobbet i Østfold, gikk det ut direktiv om at vi barnehageansatte skulle lete etter tegn på overgrep i ungeflokken. Øynene holdt på å trille ut på oss. Du ser jo hele tiden barn som gråter, er nedtrykt og ikke vil være i barnehagen. Vi måtte droppe det opplegget."

*

Marianne Haslev Skånland

*