*

Redd Barna Våre
2 september 2006


Når fremtredende jurister blir lei seg

Nylig ble Fritz Moen frifunnet for drap. Det var annen gang; det ene drapet er han frifunnet for tidligere. Men det skjedde dessverre etter at han har sonet årevis i fengsel og forvaring, og frifinnelse nummer 2 kom etter hans død.

Blant kommentarene i landets aviser var det så en fra professor i juss Anders Bratholm. Han uttalte at det var leit med frifinnelsessaken. Altså ikke at det var leit at Moen har vært skrekkelig behandlet? Eller er det en klønete journalist som har forvrengt hans uttalelse?

I 1996, da Norge ble dømt i Strasbourg for krenkelse av Adele Johansens menneskerettigheter ved den måten de hadde røvet datteren fra henne, uttalte daværende høyesterettsjustitiarius Carsten Smith at det var leit med den dommen. Han burde ha blitt lei seg før, og over den måten hun var blitt behandlet på, ikke over at saken ble sånn nogenlunde rullet opp (nogenlunde, for norsk barnevern og myndigheters handlemåte overfor henne var betydelig mere grotesk enn hva som kom frem i dommen - og fortsatte forøvrig å være det også etter dommen i Menneskerettighetsdomstolen). Ikke minst burde han ha våknet opp allerede da kommisjonsrapporten forelå. (På den tiden hadde man en Menneskerettighetskommisjon som gransket sakene, og som hadde funnet Norge skyldig i krenkelse i denne saken. Men Norge brakte naturligvis saken til Domstolen og håpet på frifinnelse der.)

Hva er det for noe med disse juristene våre? Til og med jurister i den type toppstillinger disse har bekledd, sitter tydeligvis og forleser seg på dommer og rettspraksis. Mye tyder på at de lider av ukritisk beundring av vårt lovverk og rettssystem, helst vil feie under teppet de alvorlige indre feil dette har, og kun blir lei seg over at systemets dårlige standard kommer for en dag, ikke over de ødelagte menneskeskjebner systemet forårsaker.

Dette er et alvorlig problem med jussen, også med den akademiske forskning innen juss. Det ser ut til at man i juridiske kretser har en varig allergi mot å lese og sette seg inn i noe annet enn det ens egne kretser bedriver. Advokater og dommere er nærmest aldri interessert i hvordan loven burde være men kun i hvordan lov og rettspraksis er. Det er da også dessverre slik at det er langt mellom hver gang betydelige grupper jurister reiser bust og snakker systematisk og høyt om ille rettstilstander. Deres utdannelse og profesjons-virksomhet legger opp til at de hele tiden går i takt med systemet.

Forøvrig har begge de to ovennevnte jurister ektefeller som arbeider innenfor/sammen med "hjelpe"systemet, i henholdsvis sosialvesen og barnerett. Anders Bratholm uttalte for noen år siden at alle familier burde besøkes av en sosialarbeider en gang i halvåret. Lucy Smith er en av de mange kvinnelige jurister som har ført barns rettsstilling ut i det nåværende uføre, ved at barna tildeles alle mulige rettigheter mot sin familie, og enhver familiekonflikt gir anledning til å sprenge familien, mens barna har null rettigheter mot barnevernet, skoler, barnehaver, og rettsapparatets samspill med disse etatene.

Nå forlyder det at Bratholm og Ståle Eskeland skal skrive bok om justismord. Det blir antagelig om allerede prosederte gjenopptagelsessaker, altså saker hvor alle andre enn systemfolkene selv har arbeidet for å få gjenopptatt eller avslørt saker? Det er neppe grunn til å vente seg noen gjennomgang av innholdet av de mange tusen barnevernssakene som kun er skinnretterganger med påfølgende henrettelse av foreldre så vel som barn.

På symposium i Danmark for noen år siden har Carsten Smith forøvrig uttalt at Høyesteretts "rolle er at arbejde for retsenhed, retsafklaring og retsudvikling" (Højesteret bliver klemt af Menneskerettighedsdomstolen). Til det er å bemerke at med mulig unntak for fylkesnevndene er det ingen rettsinstans hvor barnevernsofrene har mindre mulighet for å få sin saks realiteter frem og tatt til følge enn Høyesterett. Høyesterett fungerer som ren sandpåstrøer for myndighetenes skadeverk overfor folk gjennom barnevernet. Den rettsutvikling drevet frem av Høyesterett som er sporbar på dette området, går om noe i gal retning.

*

Marianne Haslev Skånland

*