Bergen 23. april 2006


Lureri og kamuflasje: "Frivillig plassering" slik det praktiseres i Danmark

I Danmark opererer barnevernet tradisjonelt med et meget høyt antall frivillige plasseringer og et lavt antall tvangsfjernelser av barn fra foreldrene.

Og det høres jo bra ut. Det virker som om barnevernet er den rene hjelpeinstans i Danmark, da? Tenk om vi kunne bli kvitt tvangsfjerningene av barn fra foreldrene her i Norge og ha et barnevern som hjalp familiene i nødsfall og uten å berøve familiene sin selvbestemmelsesrett?

Blant dem som har vært utsatt for det danske barnevernet vet de aller fleste imidlertid at ordene dekker over en helt annen virkelighet. En skog av røster fra familiene har i årevis kunnet fortelle oss at de "frivillige plasseringene" der, likesom her i Norge, er frivillige bare så lenge familiene er med på det. Hvis ikke, så går saken øyeblikkelig over til å kjøre etter prinsippet "Vil du ikke så skal du".

Et eksempel på dette ser vi i Nicks sak. Der hadde man en 11-åring som var ulykkelig og nedkjørt, og kanskje temmelig umulig, på grunn av en stefar. Moren fikk dem vekk fra stefaren, men så kom melk-og-honning-propaganda fra det offentlige om hvor storartet "omsorg" og "behandling for sine traumer" gutten ville få i en offentlig institusjon.

Etter 5 år har hun nå endelig fått ham hjem, men hans liv har i mellomtiden vært en lidelse og intet annet. Ikke har han fått noen behandling, naturligvis, for niksepinnene har jo ingen behandling å gi, det vet vi godt. Les hva hans mor har å si om hans oppførsel og utvikling i de 5 årene! Og Nicks familie er blitt kastet skitt på og stemplet som umulige, trass i at plasseringen var "frivillig". Familien konsentrerer nå fornuftig nok "behandlingen" om å gi ham et ekte familieliv igjen, sammen med søsknene.

I det øyeblikk familien bestemte seg for at nå ville de ha ham hjem, da satte kommunen i gang med trusler. Denne gangen ble de imidlertid satt til veggs, og så var det "velvilje" igjen. Det er merkelig hvordan politikere og offentlig ansatte spiller skuespill men samtidig ikke klarer å skjule at det er sine egne posisjoner og "fagfolk" og "metoder" de vil beskytte. Skjønt de prøver, avvekslende med tvang, trusler og gisseltaging, og med englesmil. Det ville jo være for ille om de skulle innrømme at deres institusjoner er rene fengsler og deres "fagfolk" og "omsorgsgivere" er voktere som preker og utøver kvakksalveri.

*

En enda gjennomsiktigere sak beskrives kort den 22. april 2006 i en tråd fra Borgerdebat:

Skandalerne tårner sig op i Helsingør´s Socialforvaltning, 2 nye sager, socialforvaltningen er igen i dag på FORSIDERNE.
"På netsiden Kronborglisten.dk forside kan man læse om en
14 årig piges forsvinden pgr. Helsingør's Socialforvaltning,
pigen er nu forsvundet ud i den blå luft, fordi pigen vil hjem
til sin mor, efter at hun har været frivillig anbragt, og
kommunen har nu tvangsanbragt hende alene fordi hun vil hjem.
læs mere på Kronborglisten.dk."

(Sentralt i Kronborglisten står Lisbeth Eliasen og hennes mann, hvis barn – som foreldrene ville ha hjemmeundervisning for – ble beslaglagt av Helsingør kommune på åpen gate og blir holdt uten kommunikasjon med familien – det at barn blir holdt på hemmelig adresse, er forøvrig vanligvis et klart tegn på at barna vil hjem og at myndighetene ikke har noen god sak når de påstår at barna har det så skrekkelig hos foreldrene.)

*

Jeg sluttet så vidt jeg husker allerede for 10-12 år siden å tro på noe som helst av godsnakk-begreper og godsnakk-beroligelser fra barnevernets og barneverns-myndighetenes side. Det er blant annet åpenlyst at en "frivillig" plassering av et barn ikke er det den gir seg ut for når hverken barnet eller foreldrene uten videre kan si "Nei, dette var slett ikke det det ga seg ut for" og ganske enkelt dra sin vei fra "hjelpen".

Det som derimot fortsetter å forundre meg er at ikke anstendige mennesker tvinger de tøvete politikerne til å holde opp å øse ut penger på dette sataniske narrespillet. Ikke gjøres det i Norge. Ikke i Danmark. Er de redde eller er de likegyldige? Er det mulig å være så kørka at man tror på babbelet?


Marianne Haslev Skånland

*